Priorinnevalg: Ny vår på Lunden

Det er småfuglenes vårkonsert uken gjennom på Lunden kloster; de fryder seg over vårens komme og synger av full hals – kanskje også fordi de gleder seg over at deres gode naboer ved klosteret har valgt ny priorinne: sr. Ingeborg-Marie Løvenskiold Grüner Kvam. 

Vi er nylig blitt rammet av amerikansk valgkamp, og ser konturene av den norske som konkluderer til høsten. Man kan saktens spørre: Driver søstrene valgkamp før et priorinnevalg? Vinner den med de feteste løftene og det største valgkampbudsjettet?

– Nei. Våre valg er ganske anderledes, bekrefter sr. Ingeborg-Marie:

– Vi ber for et godt og opplyst valg – om Den Hellige Ånds veiledning, om at vi ikke lar oss forvirre av alle mulige uvesentligheter: Vi skal finne Guds vilje for oss i de tre kommende årene. Vi ber for fellesskapet og for klosterets enhet, forteller hun – og man kan undres: Har de store nasjonale demokratier noe å lære av søstrenes søken mot det felles gode?

De har også en såkalt Tractatus, et spesielt valgforberedende møte, som de etterhvert har utviklet en fin tradisjon for.

– Da setter vi av flere dager, og en erfaren dominikanerbroder leder oss gjennom arbeidsplanen, sier sr. Ingeborg-Marie.

På agendaen står poster som hjelper søstrene å undersøke å  hva den nye priorinnens viktigste oppgaver er – hva søstrene, som fellesskap, vil de kommende tre årene.

– Det vi leter etter, er en leder for de kommende tre år: Hva preger fellesskapet nå? Hva er viktig for oss? Hva er de store utfordringene? Dette er spørsmål som vi forsøker å finne svar på sammen; på svarene kan vi bygge en felles visjon, sier sr. Ingeborg-Marie.

Når det er gjort, melder spørsmålet seg: Hvem er best skikket til å påta seg lederrollen for at søstrene sammen skal få til dette?

– Denne personen skal ikke gjøre det alene – vi skal gjøre det sammen – og de som ikke velges, er forpliktet til å støtte den som blir valgt for den kommende priorinne-periode, forklarer sr. Ingeborg-Marie.

De driver altså ikke valgkamp og de har ikke valgprogrammer med valgløfter. Hva er det da søstrene legger vekt på?

– Alle søstre som har avlagt evige løfter for minst 7 år siden, er minst 35 år og ikke har sittet som priorinne i de to foregående periodene, er kandidater. I prinsippet var derfor alle hos oss som deltok i valget kandidater, bortsett fra sr. Anne-Lise Strøm. Hun hadde sittet i to etterfølgende perioder. I praksis er det nødvendigvis slik at ikke alle er aktuelle, for eksempel er det enkelte som ikke kan eller vil påta seg oppgaven på grunn av for eksempel helse eller alder. Vi holder ingen valgtale, men under Tractatus forteller alle om hva vi mener er viktig for fellesskapet. Det kan de som skal stemme, lytte til.

– Hva vil du legge vekt på i din priorinnegjerning?

– Å fostre enhet i kommuniteten, sier sr. Ingeborg-Marie og forklarer hvordan hun tenker at det best gjøres: Å legge tilrette for at alle kan bidra med sitt og å sørge for god kommunikasjon mellom søstrene.

– Så skal priorinnen selvsagt gjøre det mulig for søstrene å leve det livet de er kalt til; hun skal sammen med fellesskapet skape en god balanse mellom liturgi, personlig bønn, arbeid, undervisning og retretter, og passe på at alles helse ivaretas, sier sr. Ingeborg-Marie, som legger til en hjertesak:

– Hos oss på Lunden er det økumeniske engasjementet stort – det er et særskilt kall for vår kommunitet, som priorinnen er satt til å forvalte godt.

Vi trenger å bygge en bro fra det etablerte, det gamle, om du vil, mot noe nytt, men broen er bare halvveis – vi vet ennå ikke helt hvor den slutter!

Sr. Ingeborg-Marie

Guds gave

Hun ble valgt til priorinne omtrent 10 år etter de evige løfter. Mye har skjedd siden den gang.

– Jeg håper og tror jeg er blitt en del mer moden, og jeg har vokst meg inn i klosterlivet – mye er lettere nå enn før; du er tryggere i deg selv når du er 38 enn 28, resonnerer sr. Ingeborg-Marie før hun legger til:

– Klosterlivet gjør at du blir kjent med deg selv på en dypere måte – hvis det funker som det skal, vel å merke: Du lærer at du kan slippe ting, og det er en verdifull lærdom.

– «Du kom som en gave fra Gud» sa søster Anne-Lise om deg da du kom til Lunden. Og det er nettopp fra henne du overtar priorinne-oppdraget. Hva tenker du om det?

– Det er vi jo alle sammen når vi kommer; jeg er ikke noe spesielt i så måte – hun er dog spesiell: Nå har hun vært priorinne i 10 x 3 år, altså 30; men dette er ikke som biskop Bernt og etterfølger biskop Fredrik. Jeg tar jo ikke over for deretter å bli sittende i 30 år. Søstrene kan fort ha fått nok. Kanhende er jeg en «tre-årspriorinne», så tar noen andre over, sier sr. Ingeborg-Marie.

Sr. Anne-Lise var sentral i arbeidet med å bygge klosterets norske tilstedeværelse og tradisjon.  For den nye priorinne handler det nå om å ta denne arven videre på en måte som både respekterer det som har vært – og som skaper noe nytt.

– Vi trenger å bygge en bro fra det etablerte, det gamle, om du vil, mot noe nytt, men broen er bare halvveis – vi vet ennå ikke helt hvor den slutter, sier sr. Ingeborg-Marie.

Bilde

Klosteret i verden

Lunden kloster (Maria Bebudelseskloster) ble etablert i 1959, og søstrene er kontemplative dominikanerinner.

– Hvilken rolle har et kloster som Lunden i dagens samfunn? Er oppdraget alltid det samme, eller vil det variere med samfunnets endringer eller tilstand?

– Én ting er konstant: bønnen. Den virker uavhengig av alt annet – og den virker uansett om vi er skjulte, åpne, aktive eller passive. Vi er mennesker som har viet sine liv til Gud i bønn. Det endrer seg ikke, sier sr. Ingeborg-Marie.

Andre sider ved klosterlivet kan være mer fleksible og kulturbetingede, mener hun: Er du dominikanerinnenonne i et land som er religionsundertrykkende, er du mer skjult og forsiktig enn i Norge.

– Her kan vi være mer synlige – og kanskje bør vi være det også? Samfunnet er så sekularisert, at vår forpliktelse til å minne folk på Kristus, blir desto sterkere.

Lunden klosters nye priorinne trekker frem felleslivet som et helt sentralt vitnesbyrd i dagens verden.

– Mange steder virker det som om folk har store problemer med å leve med mennesker som mener noe annet enn dem selv, som er anderledes enn dem selv. En indikasjon på dette er den allestedsnærværende polariseringen, sier sr. Ingeborg-Marie og forteller om søstrenes felleskap: De har valgt å være her, men ingen av dem har valgt hverandre som personer.

– Sannsynligvis ville jeg aldri møtt de andre søstrene om jeg ikke hadde vært her; vi har ikke valgt å bo her fordi vi liker hverandre, fordi vi har masse felles interesser eller er enig om alt – vi er tvert imot fra forskjellige generasjoner, land og kulturer og av vidt forskjellig temperament. Men med Guds hjelp, Den Hellige Ånds nærvær, masse bønn og litt godvilje, så går det. At vi er så forskjellige, er en berikelse.

Den som tror, kan håpe, selv om han eller hun ikke skjønner alt.

Sr. Ingeborg-Marie

Priorinnens fotvask

I et intervju med Adresseavisen, sr. Ingeborg-Maries gamle lokalavis, sier hun at «fasten skal ha kjærlighet som mål og drivkraft».

– Maten blir mer eller mindre ivaretatt for meg av dem som er på kjøkkenet; og det å bli valgt til priorinne – med de utfordringene det fører med seg, har jo i seg selv vært en øvelse, sier hun i en lett og lattermild tone.

På den ene side har hun satt av mer tid til stille bønn enn det hun pleier, på den annen side er hun blitt hentet inn av livets realiteter:

– Vi ble nylig rammet av en luftveisepidemi her. En god stund var vi bare tre halvveis oppegående søstre, så vi hadde igrunn mer enn nok med å forsyne alle med hostesaft og nesespray og matservering. Jeg tror høykvalitetsbønnen kommer til påske i år, utbryter hun. 

Vi innleder nå Den stille uke. Påsken og liturgien er alltid den samme, men den kan tale forskjellig til oss utfra tid og omstendighet.

– Hvordan taler påskehøytiden til deg i år?

– Jeg tenker på håp: Hvorfor måtte Jesus dø? Hvorfor er det så mye lidelse? Hva er meningen med dette? Påskens budskap gir oss ikke egentlig en forklaring på det hele, men den sier noe om at selv der det ser håpløst ut, er det håp. Det ødelagte kan bli helt igjen – kanskje ikke i denne verden, men en gang, et sted. Det høres kanskje ut som en litt lettvint løsning, men det er ikke det jeg mener. Det handler mer om å våge å leve ærlig med de vanskelige spørsmålene. Den som tror, kan håpe, selv om han eller hun ikke skjønner alt, sier Lundens nye priorinne og forteller videre om klosterets rike påsketradisjoner:

– Vi åpner feiringen av Det hellige triduum slik: Søstrene samles i kapittelsalen, så holder priorinnen en liten tale og vasker deretter de andres føtter. Dette gjør vi like før skjærtorsdagsmessen, og det blir jo ekstra spesielt for meg i år, som et uttrykk for den tjenesten jeg er kalt til, sier sr. Ingeborg-Marie.

Etterpå inntar de et høytidelig måltid sammen. Det dekkes med hvite duker og lys.

– Vi spiser i stillhet med lesning av Jesu avskjedstale, så er det tilbedelse frem til midnatt, sier hun og fortsetter:

– Langfredagen er preget av stort alvor. Hele dagen er som en lang liturgi, som har sitt høydepunkt i feiringen av Herrens lidelse og korshyldingen. Påskedagsmorgen åpner med høytidelig proklamasjon av oppstandelsen, deretter prosesjon til klosterkirkens hovedkor. Vi synger høytidelig laudes og spiser etterpå en like høytidelig frokost med egg av alle slag – både hønseegg og sjokoladeegg!