Sommerintervju: Solstrålen på Lunden

Sr. Anne-Lise O.P.: – Lytt til andre med vilje til å forstå hva de prøver å si

DET VAKRE: – Nå vil jeg legge merke til fuglene, de vakre blomstene på marken – og skjønnheten i menneskene rundt meg. Det er vitsen med livet ... , sier sr. Anne-Lise Strøm, priorinne ved Lunden kloster.

Det er blå himmel over Lunden og to soler skinner om kapp: Den som hever seg høyt over Oslo og sr. Anne-Lise Strøm av Bebudelsen på grønnsværet foran klosterbygningen.

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Hun ble nylig gjenvalgt til priorinne i en alder av 82 år – og det var ikke planen, for alderen gjør noe med en, forteller hun: Man blir seg bevisst at man har kortere tid igjen, da gjelder det å gjøre mest mulig utav den. For sr. Anne-Lise betyr det å glede seg over alt det gode i verden og i menneskene hun møter. Det hele begynner med et smil, en omfavnelse og gode ord:

– Du kan ikke forvente en givende samtale med noen hvis du møter dem med et knyttneveslag, observerer den glade søster med utstrakte hender og ansikt som stråler som solen.

– Kjære sr. Anne-Lise, hvis du skal legge ut på en sommerlig pilegrimstur, hvorhen reiser du helst?

– Først til gode venner i Trondheim, til Nidarosdomen og så til Stiklestad. Du trenger egentlig ikke spørre meg om hvorfor: Selvsagt fordi vår evige kong Olav falt der; jeg har fått et nærmere forhold til ham etter å ha lært mer om hans omvendelse og dåp i Rouen. Han hadde menneskelige attributter – han var til tider brutal, som tiden krevet av en vikingleder, og samtidig var han en from og kristen mann. Han gjennomgikk katekese av erkebiskopen av Rouen og ble døpt der. Hans verdslige virke som konge antyder hvor dypt den kristne tro etterhvert preget ham, men hans død og den påfølgende omvendelse av hele Norge til «Hvitekrist» viser oss at han er en hellig mann, en helgen, sier sr. Anne-Lise.

Sommeren er fylt av skjønnhet. Det legger man lett merke til på Lunden; i klosterhaven legger et bugnende flor i juli-palett ikke skjul på årstidens jublende vitalitet. Her er blomster, urter og grønnsaker – til nytte og glede for kropp og sjel.

– Hva er ditt sommer-mirakel?

– Jeg synes at de to siste årene har vært ganske tøffe. Det er også tøft å bli gjenvalgt som priorinne i en alder av 82 år – jeg hadde sett for meg noe mer bedagelig. Jeg har nok alltid sett positivt på livet, men nå har jeg bevisst bestemt meg for å være opptatt av det vakre og det skjønne: Jeg skal ikke kaste bort de åtte siste årene av mitt liv – iallfall som åndsnærværende! – på det heslige, sier sr. Anne-Lise og konstaterer at håpet er en realitet for henne:

– Herren er kjærlighet og han har det siste ord! Nå vil jeg legge merke til fuglene, de vakre blomstene på marken – og skjønnheten i menneskene rundt meg. Det er vitsen med livet, ikke å la seg surre inn i negativitet som river ned, ikke bygger opp. Med alderen kommer dessuten en ny form for frihet: Det er kortere tid igjen – da må man jammen stå for det gode og glede seg over å kunne leve i og for og med Gud, sier hun.

PANDEMISK LÆRDOM: – Livet er noe mer enn å få tilfredsstilt sine umiddelbare behov til enhver tid. Pandemien har gjort at vi har måttet konfrontere oss selv og gå i vårt eget dyp, sier sr. Anne-Lise.

Pandemi-lærdom

For mange er sommeren lesetid. På Lunden har de både tid og ro til å la både øyne og tanke følge forfatternes små og store ord. Det er langt unna yrende badestrender, travle handlegater eller endeløse køer foran passkontrollen …

– Hva slags lesestoff ville du tatt med deg i hengekøyen i skyggen under havens frukttrær?

– Jeg har minst 100 bøker jeg skulle tatt med meg, men hvis jeg må velge: Bibelen! Den blir jeg aldri ferdig med. Jeg har vært 60 år i kloster, men stadig oppdager jeg noe nytt. Jeg leser og leser, men blir aldri ferdig med den boken, innrømmer hun gladelig.

– Når himmelen brer seg blått og stort over oss, maner det også til ettertanke og alvor. Vi har lagt bak oss to helt spesielle pandemiske år. Har vi kommet over dem allerede?

– Vi har ikke kommet over konsekvensene av pandemien; mye av det konfliktfylte i samfunnet – slik som den siste tids sjokkerende voldsutgydelser! – tror jeg skyldes at vi har levd så isolert og undertrykt i to år. Noen blir ganske forvirret, egentlig, av å leve i redsel og ensomhet over lang, lang tid. De er blitt skadet, og det merker vi først nå, MEN: Pandemien har også lært oss noe godt. Livet er noe mer enn å få tilfredsstilt sine umiddelbare behov til enhver tid. Pandemien har gjort at vi har måttet konfrontere oss selv og gå i vårt eget dyp. Også her i klosteret har smittevernstiltak og isolasjon det gitt anledning til å gjøre mer av det vi er satt til: bønn. Det har vi nydt godt av, sier sr. Anne-Lise.

«Det du gjør av hat, ikke kjærlighet, er intet verdt.»

Øs av gledens kilde

Pandemien ble etterfulgt av en grufull krig i Ukraina, mange møter en hardere økonomisk hverdag og masseskytinger har rammet uskyldige i inn- og utland, senest i Chicago-forstaden Highland Park 4. juli. Da ble syv personer skutt og drept, mange er skadet.

– Er det galt å glede seg når man ser så mye ondskap og lidelse og begymring rundt seg?

– Nei. Man skal følge med og lide med: krig, vold og smerte er onder i verden – og må aldri bli noe annet. Troen på Gud og Guds kraft i verden tillater oss samtidig å glede oss over alt det gode i verden. Det kan vi gjøre med ren samvittighet, for gleden går sammen med troen og håpet. Vi skal øse av gledens kilde, synger vi i påsken, for Kristus er oppstanden og vi er oppstandne i ham. Det er grunnlaget for min tro: For meg finnes det ikke tvil om hva som er sannheten, hvor vi går hen og hva som er meningen med livet, forteller sr. Anne-Lise.

– Norge ble nylig rammet av en masseskyting med to drepte og over 20 skadde. Mye tyder på at angrepet var rettet mot homofile. Hvilke tanker gjør du deg om det?

– En slik udåd er helt forferdelig. Det handler ikke om teologi, men om en type ideologi som finner sin kraft i hat mot andre mennesker, spesielt dem som kanskje er annerledes enn en selv: «Elsk din neste som deg selv» – hele den TV-overførte minnegudstjenesten i Oslo domkirke dagen etter handlet om det. Statsministeren sa det, Stortingspresidenten sa det, kongen har sagt det – og de har helt rett, alle sammen: Hele vår tro kretser om Kjærligheten. Det er dessuten ikke et kristent privilegium, men noe vi har til felles med alle religioner. Det spesielt kristne er at vi tror at Jesus sto opp fra de døde, for å si det veldig enkelt. Poenget mitt er: Alle – så å si uansett tro – er forpliktet til dette, forteller sr. Anne-Lise og deler at hun kjenner folk som var på London pub denne kvelden. De måtte løpe for livet, og har levd i redsel etterpå.

– Voldsutøvelse av denne typen tar ikke bare liv og skader mennesker der og da, den fortsetter å prege oss etterpå. Det er skummelt, for slik kan den endre oss og samfunnet vi lever i. Jeg er derfor veldig glad for anslaget ble tatt på alvor av myndigheter, mange trossamfunn og – virker det som – folk flest: Alle er tjent med at vi lever i fred og fordragelighet med hverandre, respekterer hverandre og grunnleggende menneskerettigheter: Det er kjærlighet i praksis, sier sr. Anne-Lise og legger til etter en tenkepause:

– Du kan ha hvilken overbevisning du vil for meg, men fanatikere som virker på bekostning av andre, kan jeg aldri finne meg i. Det du gjør av hat, ikke kjærlighet, er intet verdt.

«Bønnen er Guds egen kraft, som virker i menneskeheten.»

Vær lydhør

I sitt 40-årsjubileumsintervju sier biskop Bernt at han begrunner sin selvdisiplin med bønn. På Lunden kloster ber søstrene døgnet rundt, hver dag, hver uke, hver måned gjennom hele året. De har viet sitt liv til bønnen, så dette kan – og vil – de!

– Hva er bønnens hemmelighet?

– Det er å være grunnfestet i Gud, og å gjøre alt til Guds ære og menneskenes frelse. Bønnen er Guds egen kraft, som virker i menneskeheten. Gud gir oss gjennom bønnen sin ånd og den blir til vår egen indre kraft til felles beste for alle, sier sr. Anne-Lise.

Vi lever i en polariseringens tidsalder og det merkes særlig på digitale medier: Vi samles i hvert vårt ekkokammer, snakker om andre, ikke med dem – og de harde karakteristikkene sitter løst.

– Hva er en god regel for den som vil sette et eksempel til etterfølgelse i nettdebatter?

– Å lytte til andre. Lytt til andre med vilje til å forstå hva de prøver å si. Dette er Den hellige Benedikts utgangspunkt for lydighet – lydhørhet: Vend ditt øre slik at du faktisk hører hva som blir sagt. Ta det innover deg. Om du ikke forstår det umiddelbart, så velg stillhet og bønn som metode, så vil det etterhvert gå opp for deg hva de faktisk sier … . Lytter vi slik, vil vi også leve opp til kravet om at kjærligheten skal fylle våre liv.

– Hvem vil oppfordre de troende til å be særskilt for idag?

– Selvfølgelig paven, jeg tror Frans er en av vår tids store profeter. Og, vet du hvem vi ber for hver dag? President Putin – selvsagt ikke for at han skal lykkes i sitt grufulle krigsforetak, men for hans omvendelse, for at han skal bli opplyst – for at han skal forstå hva han gjør og hvordan hans handlinger rammer andre mennesker. Vi ber for at hans hat skal bli til kjærlighet, slik at fiendskap kan bli vennskap og krig til fred, sier sr. Anne-Lise Strøm, priorinne ved Lunden kloster.

Så ringer klosterklokkene i sommeraftenen. Det er tid for messe og bønn.

Om sr. Anne-Lise Strøm

Sr. Anne-Lise O.P. begynte på St. Sunniva skole i 1947 og ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap 7. desember 1957.
Hun trådte inn hos de kontemplative dominikanerinnene i Maria Bebudelseskloster på Lunden i Oslo, fikk sin klosterutdannelse i Frankrike (Lourdes og Clairfontaine)
29. februar 1964 avla hun sine timelige klosterløfter i Frankrike, og 18. april 1968 sine høytidelige løfter på Lunden.
Sr. Anne-Lise ble valgt til priorinne første gang i 1980 og har utført denne tjenesten for kommuniteten i flere treårsperioder. Hun ble gjenvalgt 28. mars i år.