Olavsfestdagene i Roma: Feirer vår Evige konge i Den evige stad

Publisert 16. oktober 2021 | Oppdatert 18. oktober 2021

Olavsfestdagene i Roma 2021 14. – 16. oktober

Bilde

VEL MOTTATT: Biskop Bernt I. Eidsvig ble vel mottatt av den norske ambassadør Roma Johan Christopher Vibe i den norske residens da Olavsfestdagene 2021 åpnet. – Av alle messer som feires her, er det festmessen på Hellig Olavs minnedag 16. oktober som samler flest. Den har gått fra 2007, sier biskopen. Her i ambassadens vakre haveanlegg.

Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp feirer biskop Bernt I. Eidsvig ved Olavsalteret i Romas vakre San Carlo al Corso-kirke.

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Det har han gjort siden 2007 da minnedagen ble innstiftet. Festmessen er crescendo for Olavfestdagene i Roma, som samler norske menn og kvinner om Norges evige konge i Den evige stad hver oktober. Biskopen er hovedcelebrant, Schola Santae Sunnivae synger og domkantor Vegar Sandholt sitter ved orgelet.

– Olavs omvendelse ligger til grunn for feiringen: Fra et vilt og lovløst liv til et kristent liv. Det er verd å minnes og fremheves, for også vi kan legge bak oss det som er vondt og galt i vårt liv ved vilje og bønn. Mange vil ha en andel i dette prosjektet, sier biskop Eidsvig.

For ham er det også viktig at Olavsalteret holdes i hevd. I så måte er festmessen på minnedagen for helgenkongens omvendelse og dåp blitt stadig mer sentral:

– Av alle messer som feires her, er det denne som samler flest. Den har gått fra 2007. Under Olavsfestdagene presenterer Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma også et seminar med foredrag på høyt nivå. Det er kamp om plassene, forteller biskopen, som gleder seg over at dagene medio oktober også er blitt en tradisjon for mange.

– For mange – også for dem som hverken deltar på seminar eller messe – er det blitt en viktig del av deres katolske identitet å være her i byen, Kirkens hovedsete, 16. oktober.

– Hvorfor mener biskopen at det er viktig å invitere også andre kristne enn katolikker med på feiringen i San Carlo al Corso-kirken?

– Den norske kirke gjenoppdaget jo Hellig Olav under jubileumsdagene i 1930; prekenene som Den norske kirkes biskoper holdt den gang, er svært interessante. De forsøker å forene en ærbødighet overfor Olav med luthersk teologi. Vi synger også salmen «Da Olav konge bøyde hodet» som den lutherske biskop Jens Gleditsch skrev til 900-årsjubileet for Olavs død; allerede her finner vi vakkert møte mellom lutherske og katolske tanker om Olav. Vi trenger ikke å definere grensene, vi kan nøye oss med det som begge forstår, sier biskopen.

Han presiserer at vi feirer en katolsk messe, men med økumeniske innslag: Vi ber sammen, de leser lesninger og kan holde preken.

– Det har vært flere minneverdige prekener fra lutherske geistlige, og jeg håper på flere i fremtiden. Men det er ikke felles sakramentsforvaltning, sier biskop Eidsvig.

OLAV I ROMA: «Av norske monumenter i Roma, og de er ikke mange i tallet,
står Olavsalteret i en særstilling», skrev Roma-kjenner Jan E. Hansen.
Alteret ble innviet i 9. april 1893 av kardinal L.M. Parocchi,
pavelig vikar for Roma og San Carlo-kirkens høye beskytter.

Dragen i kirken

Bilde

Olavsalteret ligger i San Carlo al Corso-kirken på Romas hovedgate Via del Corso, men er fortsatt en hemmelighet for mange norske kvinner og menn som besøker Italias hovedstad.

– Biskop Johannes Olav Fallize var den første katolske biskop i Norge etter reformasjonen. Han tilbragte tid her i Roma en vinter, og da kom han på den tanke, at det burde være et norsk kapell her. Han fremla sitt forslag sammen med baron og pavelig kammerherre Wilhelm Wedel Jarlsberg (1852 – 1907) og pave Leo XIII gav sin tillatelse, forteller biskop Eidsvig.

Det forbausende var at paven la vårt norske alter til San Carlo-kirken, én av de mest fasjonable kirkene i Roma – og dem er det mange av. Biskop Eidsvig mener at valget var en personlig triumf for Fallize.

– Det mest naturlige var å legge alteret til San Agostin-kirken, der erkebiskop Olav Trondsson ligger begravet, sier biskop Eidsvig.

Erkebiskopen døde 25. november 1475, sannsynligvis av malaria. I 1486 ble det lagt ned en minnesten på erkebiskopens grav med innskriften: «Cui dederat sacram merito Norwegia sedem – Hic tegit Olaui frigidus lapis.» (Olav, som Norge med rett hadde gitt den hellige stolen, her er hans ben lagt under den kalde sten.)

Over alteret i San Carlo-kirken fremstilles Hellig Olav som en seirende vikingkonge bestykket med ridderutrustning, øks og rikseple i et ganske kitsch-maleri.

– Hvordan vil du tolke den polsk-litauiske kunstneren Pius Welonskis olavsfremstilling?

– Med et smil! Det var godt ment. Ha in mente at Welonski var aristokratiet foretrukne portrettmaler. Fallizes valg av ham handlet også om å plassere Norge litt høyere opp på den sosiale rangstige, det er ingen dårlig strategi, mener biskop Eidsvig, som utbryter:

– Hadde han bare spurt Edvard Munch om det! Da ville folk valfartet dit hver dag!

Welonski plasserer Olav i en fjord med en stavkirke i bakgrunnen, så han settes med begge føttene plantet på norsk jord. Han har drept en drage med et hode som ligner på ham selv.

– Han vant over det onde i seg selv. Symbolikken er tydelig – og Olavs eksempel er absolutt å anbefale, selv om meningene kan være delte om malerkunsten, konkluderer biskopen.

Olavsalteret binder vår evige konge sammen med Roma; det utgjør på et vis det andre ytterpunktet i en åndelig akse mellom Stiklestad / Nidaros og Kirkens sentrum. For biskopen handler også alteret om det helt konkrete:

– Olavsalteret er et norsk samlingspunkt midt i Kirkens hovedstad. Det er jeg glad for. Vi feirer messe der, og Den norske kirke feirer gudstjeneste der. Vi blir tatt godt imot. Jeg tenker på de kvinnene, som i alle år har tatt vare på alteret: Siss Rieber-Mohn og Olgese Mowinckel. De passet, med rørende omsorg, på at alt var i orden. De brukte tid og masse penger på blomster, vaser, postkort … . Nå fortsetter Lilly Brandt den gode tradisjon. Hellig Olav har fremkalt stor generøsitet hos disse tre. Det er jeg takknemlig for, forteller han.

BISKOPPELIG SHOPPING: Også biskoper må supplere garderoben, og biskop Bernt I. Eidsvig sverger til skredderne i Gammarelli, rett ved Basilica di Santa Maria Sopra Minerva. Siden 1798 tjener skredderfamilien i seks generasjoner pave Pius XI, pave Pius XII, Den hellige Johannes XXIII, salige Paul VI, ærverdige Johannes Paul I, Den hellige Johannes Paul II, pave emeritus Benedict XVI og hans hellighet pave Frans.

Biskopens Roma

Biskop Eidsvig rapporterer til paven og Vatikanets administrasjon, men byen betyr selvsagt langt mer for ham enn kirkelige anordninger:

– Roma! Det var i sin tid professor Einar Molland som åpnet mine øyne for Roma. Vi var her i tre uker i 1974 – og dro innom alle kirker, alle museer og alle katakomber: Vi lærte å sette pris på romersk mat – og vin, sier biskopen og mener at Mollands kjærlighet for Roma bare ble overgått av hans kunnskaper.

– Professoren oversette alle greske og latinske innskrifter lynraskt! Han kunne sågar bussrutene utenat, i det hele tatt var han en meget imponerende skikkelse, forteller biskopen og betror oss at fremdeles – når han vandrer rundt her – forsøker han alltid å huske hva Molland sa om steder og hendelser.

– San Agostin er min kirke i Roma; jeg oppsøker den ofte, og jeg har feiret messe der sammen med noviser og brødre fra Klosterneuburg, sier biskop Eidsvig, som er augustinerkorherrene (Can.Reg.) med sete i Klosterneuburg utenfor Wien.

Selv er han ikke nødt til å gå på museer og utstillinger: Han bruker heller tiden på å oppsøke venner og forbindelser i kirkebyråkratiet – og de er hyggelige, alle sammen, bedyrer han.

– Jeg øver meg på bare å være her, og jeg vender ofte tilbake til dette valfartstedet, der Jan E. Hansen satt, samtalte og så på byen og verden, sier biskopen med blikket fra Tempio mot Pantheon.

– Når man vender tilbake til steder man hadde det hyggelig, blir man like ung som da man hadde det hyggelig. Det kan jeg like!