Biskop Bernt I. Eidsvig om krigen i Ukraina: – Når Moskvas patriark taler like aggressivt som presidenten, har vi grunn til sorg

Publisert 19. april 2022 | Oppdatert 19. april 2022

Oljevigselsmessen ble feiret tirsdag 12. april 2022

Kjære troende,

hvert år ser jeg frem til oljevigselsmessen med stor glede, til å feire den med bispedømmets prester og det troende folk. Ved Herrens ånd konsekreres de oljer vi behøver for Kirkens sakramentale liv. Foruten de hellige oljer ville ingen syke kunne salves, ingen dåpsbarn, ingen nye prester, ingen syke, ingen konfirmanter, intet alter. Det er ingen tilfeldighet at det er nettopp idag prestene fornyer sine løfter, for i sin tjeneste for Guds folk utstyres de med krisma, de sykes olje og katekumenoljen, slik at Herrens ånd skal være over dem som salves.

Den sarte fred som har rådet i Europa siden 1945, er nå historie. Russlands brutale angrepskrig på det demokratiske Ukraina driver millioner av mennesker på flukt. Boligblokker, kontorbygninger, bondegårder, sykehus og skoler er blitt militære mål. Uskyldige sivile drepes og mishandles uten noen annen grunn enn at de er ukrainere. Denne urett roper til himmelen, og vi skal ikke overlate til andre å rope. Vi skal be til Gud for de lidende. Og vi skal ta imot dem som kommer til vårt land som brødre og søstre.

Det fantes tydelige tegn på at krigen ville begynne i måneder før det første skudd ble avfyrt: Militære kolonner ble oppstilt, tropper ble forflyttet og forsyningslinjer etablert. Dette er en utvikling militære sakkyndige kan tyde.

«Derfor bestemte Putin seg for å utvide ondskapens territorium. Nå er det markert med mennesker på flukt, lik, ruinhauger og ødeleggelse av alle slag. Slik bærer ondskapen frukt.»

Det fantes imidlertid andre tegn lenge før. Disse var det få som hadde tilstrekkelig innsikt og mot til å utlegge. Tegnene er åndelige, og felles for dem er ondskap. Mennesker som vil det onde, søker makt. De vil være betydningsfulle og la andre merke det, om ambisjonene er i lite eller stort format. Det er påfallende at det er så få som gjenkjenner ondskapens fare før den utfolder seg med styrke og kraft, den bortforklares ofte. Om det skyldes angst eller naivitet, vi vegrer oss imot å kalle den ved navn. Inntil det er for sent.

Og ennå er det gode og kunnskapsrike mennesker som mener vi skal forstå Putin og Russlands behov for trygghet, og forhandle om en fred som sikrer dette istedenfor å støtte Ukrainas motstand. Men Russland hadde trygge grenser for alt annet enn åndelige trusler. Disse er, blant andre, demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, fordragelighet og toleranse. Dette truet den stabilitet Putin ønsket seg. Slik han forstod virkeligheten, hadde Ukraina valgt disse verdier fremfor russisk dominans. Derfor bestemte han seg for å utvide ondskapens territorium. Nå er det markert med mennesker på flukt, lik, ruinhauger og ødeleggelse av alle slag. Slik bærer ondskapen frukt.

Vi velsigner idag Kirkens våpen. Vårt arsenal er riktignok enda større, men under bønn bærer vi nå frem beholdere med oliven- og rosenolje. Kan dette virkelig fremme fred og tjene til menneskehetens velsignelse?

«Når Moskvas patriark taler like aggressivt som presidenten, har vi grunn til sorg. Klinten og hveten vokser i den samme åker inntil høstens Herre kommer.»

Det må finnes én subjektiv forutsetning hos oss for å motta sakramentene, og den er at vi virkelig vil det Gud vil. I dåpen innpodes vi i Guds folk, og tegnes med katekumenolje og krisma. I konfirmasjonen mottar vi Den hellige ånds gaver og tegnes med krisma. De syke salves under bønn for at de skal bli i stand til å bære sin smerte og finne legedom hos Gud. Prestenes hender blir salvet med krisma for å tjene sakramentene. Vi som vil det Gud vil, utrustes for en åndelig kamp med disse sakramentale tegn. Og vi bruker sakramentene uten å nøle. Guds fiende, og vår, er ondskapen.

Det er 1000 år siden Russland omvendte seg til den kristne tro. Den russiske kirke har vært herset med under tsarveldet og av kommunistpartiet. Når Moskvas patriark taler like aggressivt som presidenten, har vi grunn til sorg. Klinten og hveten vokser i den samme åker inntil høstens Herre kommer. Brutal politisk innblanding har ikke forhindret Den hellige ånds virke. Denne kirken har igjennom århundrene vært båret av hellige menn og kvinner, store mystikere, trofaste prester og ordensfolk. Deres liv og eksempel inspirerer langt utenfor Russlands grenser. Liturgi og hellige bilder er sanne skatter. Sakramentene er for hånden. Her er Russlands håp.

«Freden må begynne med det dype åndelige fellesskap den kristne tro kan gi de to folk.»

Bare Gud kan vekke og utruste den russiske kirke til å bli nasjonens samvittighet og helbredende kraft. Dette er selve forutsetningen for en forsoning mellom det ukrainske og russiske folk, om den noen gang skal skje. Krigen begynte med åndelig ondskap. Freden må begynne med det dype åndelige fellesskap den kristne tro kan gi de to folk. Det gir grunn til håp at enkelte russisk-ortodokse prester og legfolk taler modig mot Putins propaganda. Vi ber Gud styrke dem, og vi ber Gud beskytte Polen og alle Russlands naboer.

+Bernt Eidsvig