Biskop Bernt I. Eidsvig på påskedag: – Nå er vi i apostlenes sted

Publisert 17. april 2022 | Oppdatert 3. oktober 2023

Biskop Bernt I. Eidsvig: – Det må merkes på oss at troen på det evige liv for Guds åsyn, preger og forandrer oss dypt og inderlig.

HALLELUJA: – For den som tror på Herren Kristus, finnes ingen død. Han er oppstandelsen. Hans oppstandelse er for oss. sa biskop Bernt I. Eoidsvig i sin preken påskedag. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen, fra påskevigilien 2022

Kjære troende,

det finnes ingen kristen tro uten påskens budskap: Kristus er oppstanden fra de døde. Ingen har formulert dette tydeligere enn apostelen Paulus: «... men er ikke Kristus oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også deres tro intet!» (1. Kor. 15, 14). Her er troens appell, og her er troens provokasjon. For hvem kan tro at en person som var død, av seg selv kunne leve igjen? Det kan ingen av egen kraft. Så, hvor skal vi søke kraft og inspirasjon?

Da han oppvekket Lasarus fra de døde, sa Jesus til Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som lever og tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh. 11. 25 – 26). Dette skulle ha forberedt disiplene på påskens mysterium – isteden ble det ord til ettertanke. For oss finnes det imidlertid ingen bedre innfallsvinkel til påskens budskap. For den som tror på Herren Kristus, finnes ingen død. Han er oppstandelsen. Hans oppstandelse er for oss.

Flere ganger hadde Jesus fortalt disiplene om sin død. Foruten død, ingen oppstandelse, sa han. Men de var ute av stand til å forstå hva han mente. For oss er ikke det et vitnesbyrd om manglende tro fra deres side. Dette forteller oss snarere at deres tro var avhengig av at han var blant dem, som de så det. Men det skjer en forandring: Disiplene hadde nå ikke noe annet eller viktigere å forkynne enn at Herren var oppstanden. De hadde møtt ham, og det var møter de var uforberedt på. Ja, de hadde avvist det de hørte om den tomme grav som «løst snakk». Og han forteller dem at troens innhold, det var han. Endelig kunne de høre hva han sa, om sin oppstandelse, og om vår.

«Tanken på at de skrekkslagne disipler – som instinktivt avviste at Jesus var oppstanden – skulle stjele liket fra en grav som var bevoktet av 16 romerske soldater, og så hevde at han levet, er hverken logisk eller nærliggende.»

Et punkt vi ikke kommer forbi når vi tenker oss om en påskemorgen, er den tomme grav. Fra den første påske til vår tid argumenterer noen med at disiplene hadde fjernet Jesu lik for å kunne si at han var oppstanden. Tanken på at de skrekkslagne disipler – som instinktivt avviste at Jesus var oppstanden – skulle stjele liket fra en grav som var bevoktet av 16 romerske soldater, og så hevde at han levet, er hverken logisk eller nærliggende.

Hvis vi leser evangeliene og apostlenes gjerninger nøye, vil vi se at disiplene først var i stand til å forkynne den oppstandne Kristus pinsedag. Det tok dem 50 dager fra møtet med Herren til de var i stand til å sette ord på sin påsketro. Da de var de ikke lenger nølende og famlende. De forkynte med en glød som ble belønnet med martyriet. Hvorfor skulle de det hvis de ikke trodde selv?

«Hadde det vært mulig for dem å vise frem liket, ville all forkynnelse av Herrens oppstandelse ha vært fåfengt.»

Den interesse og uro som budskapet om oppstandelsen førte til, passet ikke romerne og den jødiske øvrighet – for å si det forsiktig. Hadde det vært mulig for dem å vise frem liket, ville all forkynnelse av Herrens oppstandelse ha vært fåfengt. Vi ville ikke ha hatt noen Kirke; vi ville aldri ha hørt navnet Jesus Kristus. Når vi kjenner ham og hans liv, er det fordi Kirkens budskap ble formidlet av troverdige vitner.

Nå er vi i apostlenes sted. Kirken er utsendt i verden for å forkynne Kristus som døde for at vi skulle leve. Dette kan vi bare gjøre hvis vårt liv er troverdig. Det må merkes på oss at troen på det evige liv for Guds åsyn, preger og forandrer oss dypt og inderlig.

Jeg ønsker dere en velsignet påskehøytid.

+Bernt Eidsvig