Biskop Bernts avslutningsord ved messen for hans 40-årsprestejubileum, som ble feiret i St. Olav. domkirke, Oslo, fredag 17. juni 2022:
ETTER KGB: Biskop Bernt på pressekonferansen
i Oslo 25. oktober 1976 etter at han var satt fri fra sovjetisk
fangenskap. Han ble arrestert 14. juli samme år. Foto NTB, Erik Thorberg
Kjære troende,
dere vet godt at biskopen var diakon og prest først. Som prest er man en del av et kollegium og et fellesskap. Det er en god tilhørighet. Som biskop er ikke tilhørigheten like entydig. Det har ikke med ordinasjonens sakrament å gjøre, men med jurisdiksjon og beslutningsmyndighet – og at man svært ofte ikke kan si hva man vet.
Alle biskoper skuffer praktisk talt alle prester på ett eller annet tidspunkt, og treffer beslutninger om dem som de ikke er glade for. Det samme gjelder mange andre som arbeider for Kirken. Biskopen kommer uvegerlig på avstand fra dem han var nær. Har man et hierarki, blir det gjerne slik. Hvis både prest og biskop gjennomskuer dette og mobiliserer god vilje, holder vi ut med hverandre og bygger kirke. Så er jeg glad for at vi har bedt sammen i dag. Jeg ber alle jeg måtte ha krenket, oversett eller undervurdert om unnskyldning.
«I løpet av de ti årene var jeg blitt katolikk, meget pga. en formasjon på 101 dager hos KGB.»
Det gikk ti år fra jeg begynte på teologistudiet i 1972 til jeg ble presteviet. I løpet av de ti årene var jeg innom presse og forlag. Jeg var et år i Feltprestkorpset, og var politisk aktiv – som jeg også hadde vært tidligere. Det ble dessuten tid til noen progressive aktiviteter i Riksmålsforbundet. I løpet av de ti årene var jeg blitt katolikk, meget pga. en formasjon på 101 dager hos KGB.
Var det hele tiden klart for meg at det var prest jeg var kallet til å bli? Svaret på det er både ja og nei. Jeg kunne se meg selv i pressen og i politikken, men ikke helt og i hvert fall ikke hele livet. Som biskop John Willem Gran kunne jeg si at jeg følte en hånd på min skulder, og den gav alltid retningen til, eventuelt tilbake til, teologi og prestegjerning.
Første gang dette kom over meg, var jeg ti år gammel. Vår lærer sa at vi en gang måtte bestemme oss for et yrkesvalg. Mange hadde gjort seg tanker om dette og skulle bli brannmenn og lokomotivførere. Til slutt spør han om noen kunne tenke seg å bli prest, og jeg svarer impulsivt «ja». Dette ble jeg selvsagt ertet grundig for i de kommende år, delvis fordi jeg ikke var udelt prektig.
«Jeg hadde egentlig bestemt meg for å studere engelsk og historie, men sogneprest Sverre Magelssen fortalte meg at det nok var prest jeg var kallet til å bli.»
Siste år på gymnaset måtte vi tenke alvorlig på videre utdannelse og yrke. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å studere engelsk og historie, men sogneprest Sverre Magelssen fortalte meg at det nok var prest jeg var kallet til å bli. Det var ikke helt urimelig å tenke det, for jeg gikk i kirken alle søndager og høytider og var med i det kristelige ungdomsarbeid. Det var nok sjelden at ungdommer som hadde en for tidlig utviklet sans for portvin og sigarer, gjorde det.
Jeg fikk ikke fred for denne tanken, og på senest mulige tidspunkt søkte jeg opptak til teologistudiet ved Universitetet i Oslo. Mine foreldre var skrekkslagne, og mente at tro og religion var i orden, men ikke som karrière – og særlig ikke for meg, som de oppfattet som verdslig.
Universitet i Oslo var i denne tiden preget av kamp mot EF og studentmassen var sterkt radikalisert. Det var mulig å gå i demonstrasjonstog mot et eller annet som jeg stort sett var for, nesten hver eneste dag. Blindern i 1972 var ikke et sted jeg instinktivt trivdes.
«Min første større oppgave var å snekre sammen finanssidene under en influensabølge. Slik lærte jeg å takke Gud for kompetente typografer.»
SOMMERVIKAR: Biskop Bernt som reporterfor Morgenbladet på Det afrikanske kontinent tidlig på 70-tallet. Foto: privat
Jeg søkte asyl i Morgenbladet som den gang var noe dypere i blåfarven enn Aftenposten. Der ble jeg ufortjent pent behandlet, og de gav meg diverse engasjementer og oppdrag helt til jeg ble prest. Min første større oppgave var å snekre sammen finanssidene under en influensabølge. Slik lærte jeg å takke Gud for kompetente typografer.
Teologisk fakultet var en akademisk institusjon, ikke et presteseminar. Det var riktignok andakt hver morgen og regelmessige gudstjenester, men alt var uforpliktende. Gode professorer og medstudenter ble imidlertid tjenlige forbilder, og et grundig studium har alle prestespirer godt av. Det fikk vi.
Så ble jeg katolikk, og måtte utdannes videre. P. Ellert Dahl forberedte meg samvittighetsfullt; han var tålmodig og utholdende. Han ble også et forbilde for gjerningen. Fra mitt studium nr. 2 har jeg bare gode minner. Det var mitt valg at jeg studerte i London og ikke i Roma. Litt hadde dette med makelighet å gjøre. Efter å ha lært tre moderne og tre klassiske sprog, var jeg lite lysten på å lære enda ett.
I London bodde jeg hos jesuittene. De har et stort sogn midt mellom Tottenham og Arsenals fotballbaner. Menighetsprestene sparte seg ikke i gjerningen, og det er forsiktig uttrykt. Deres eksempel har fulgt meg og inspirert meg, og ofte gitt meg grunn til dårlig samvittighet.
«Uerfaren som jeg var, trodde jeg at det var det jeg kunne gi menighet og elever som var avgjørende. Slik er det jo ikke»
20. juni 1982
Uerfaren som jeg var, trodde jeg at det var det jeg kunne gi menighet og elever som var avgjørende. Slik er det jo ikke. Det er i utvekslingen mellom prest og troende det skjer. En prest som ikke forstår at han blir båret av de troendes bønn og gode vilje, har det ikke godt. De fleste av oss forstår det i tide.
I dag takker jeg Gud som ledet meg til Den katolske kirke og gav meg kallet til å bli prest. Av erfaring kan jeg si at hans valg for meg har vist seg å være lykkeligere enn mine egne. I denne messen tenker jeg på mine foreldre som gav meg sunn motstand i prosessen og solid støtte da jeg hadde truffet mine valg. Jeg takker mine brødre i prestegjerningen, dere her og i Klosterneuburg særskilt. En hjertelig takk til alle som arbeider i OKB, for deres tålmodighet og støtte. Som tingene er, føler jeg ofte en takknemlighet som jeg ikke uttrykker tydelig nok.
Til sist: Takk til alle i våre menigheter; det er en glede å besøke dere og litt vemodig at det å være prest blant dere, ikke lenger er min tjeneste.
Måtte Gud bevare og beskytte dere alle!
+Bernt Eidsvig
Oslo, St. Olav domkirke, 17. juni 2022
Les mer
- Mgr. Torbjørn Olsens preken ved biskop Bernt Eidsvigs 40-årsjubileumsmesse
- Biskoppelig 40-årsjubileum: Ble prest med et brak
- Biskop Grans innledningsord ved biskop Eidsvigs prestevielse
- Kallsintervju med biskop Bernt I. Eidsvig: Et helhjertet kall
- Biskop Bernt I. Eidsvigs offisielle curriculum vitae