Pave Johannes Paul IIs encyklika Fides et ratio fra 1998 var den første siden pave Leo XIIIs Aeterni Patris fra 1879 som uttrykkelig handlet om forholdet mellom tro og fornuft. Paven understreket at tro og fornuft ikke er motsetninger, men to veier til samme sannhet.
De siste pavene har bekreftet encyklikaens lære. Pave Frans skriver for eksempel at «Den katolske kirke er åpen for dialog med filosofisk tenkning; det muliggjør realiseringen av ulike synteser mellom troen og fornuften» (Laudato si’, 63).
Encyklikaen ble oversatt av Anne Krohn og utgitt på St. Olav forlag i 2008, men den norske oversettelsen har ikke vært tilgjengelig på nettet før nå.
Les encyklikaen Fides et ratio her!
Saken i korthet
- Gregory Reichberg er filosof, forsker ved PRIO og medlem av Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap.
- Han har en personlig tilknytning til encyklikaen Fides et ratio gjennom sin tidligere professor, kardinal Georges Cottier, som bidro til å utforme den.
- Encyklikaen tar opp viktige spørsmål om mening og sannhet, og advarer mot blant annet relativisme og nihilisme.
- Reichberg knytter encyklikaens temaer til dagens utfordringer med kunstig intelligens og rent instrumentell fornuft.
- Han mener filosofi er avgjørende for tro og samfunnsdebatt, og at mangelen på et felles sannhetsgrunnlag fører til polarisering.
- Paven løfter frem Aquinas som en viktig tenker, og Reichberg anbefaler verkene hans for dem som vil fordype seg i temaet.
Kjente mannen bak
Gregory Reichberg er filosof, forsker ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) og medlem av Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap. Han har nylig lest encyklikaen Fides et ratio på nytt for første gang siden den kom ut, og har en personlig tilknytning til den.
Fra kontoret sitt i Oslo forteller han at en av hans professorer mens han studerte filosofi i Frankrike var kardinal Georges Cottier (1922–2016), pavens «husteolog», som bidro til utformingen av encyklikaen.
Gregory, som bruker kortversjonen Greg, går bort til en av de store bokhyllene sine og plukker ut en bok av kardinal Cottier med tittelen Humaine raison: Contributions à une éthique du savoir (Menneskelig fornuft: Bidrag til en kunnskapsetikk).
Boken bærer en håndskrevet hilsen til ham fra kardinalen, «i anerkjennelse av vårt langvarige vennskap».
– Mye av encyklikaen handler også om kunnskapsetikk, og jeg kan se hans tankegang bak mange av linjene: Hvordan vi kan gjøre god bruk av menneskesinnet, både sosialt og personlig, hvordan vi kan anvende sinnet på måter som bidrar til menneskelig blomstring, og hvordan vi kan unngå feller som fører oss bort fra denne blomstringen, sier Greg.
Encyklikaens relevans
Foto: Paul Ronga (CC BY 3.0)
Greg Reichberg påpeker at Fides et ratio kom ut på 90-tallet, en periode med relativ stabilitet og velstand (i hvert fall i Vesten) da mange skjøv bort spørsmål om dypere mening og fylte livene sine med stadig flere materielle goder. Nå som vi er inne i en stabilitetskrise, dukker denne typen spørsmål opp for flere mennesker på en mer presserende måte.
– På hvilke måter er encyklikaen fortsatt relevant i dag?
– Fra begynnelsen av setter den temaet tro og fornuft i sammenheng med søken etter mening, som er karakteristisk for mennesket. Når du skraper under overflaten, har alle – også de som ikke er troende – spørsmål om livet og døden. Ikke bare om hva som kommer etterpå, men: Hvis alt skal ta slutt, hva er da poenget med det vi gjør?
Pave Johannes Paul II gjør det klart at slike spørsmål er en god ting, og at Kirken ikke bør være redd for dem. Troen er til syvende og sist et svar på spørsmål som mennesker stiller. Han advarer mot stemmer som sier at det er umulig å finne svar. Slike syn fraråder menneskets søken etter mening, fordi de fremstiller den som nytteløs.
Når du skraper under overflaten, har alle ... spørsmål om livet og døden. Ikke bare om hva som kommer etterpå, men: Hvis alt skal ta slutt, hva er da poenget med det vi gjør?
– En av retningene som nevnes, er pragmatisme eller den teknologiske bruken av en rent instrumentell fornuft: Man vil ikke at fornuften skal gripe sannheten, men at fornuften skal tjene utilitaristiske formål – å utrette ting i verden. Man forsøker å få herredømme over naturen, men paradoksalt nok er det mennesket som ender opp i trelldom når denne tilnærmingen gjøres «absolutt», sier Greg.
Pave Johannes Paul II siterer fra sin første encyklika, Redemptor hominis: «Mennesket av i dag synes å være truet av hva det selv produserer, det vil si av resultatene av sitt arbeid» (Fides et ratio, 47).
Pave Frans er inne på noe lignende: «Vi må altså ikke bli overrasket over fremveksten av en relativisme som ser alt det som irrelevant som ikke tjener egne umiddelbare interesser, på bakgrunn av det allestedsnærværende teknokratiske paradigme og kulten av en grenseløs menneskelig makt» (Laudato si’, 122).
– Når man avskjærer seg fra en høyere (ikke-instrumentell) fornuft, er man ikke lenger i stand til å vurdere hva som er god eller dårlig bruk av det man har skapt. Det er det som skjer i dag med kunstig intelligens, som er et uttrykk for en rent instrumentell fornuft, sier Greg.
Han beskriver bruken av kunstig intelligens (KI) som en del av et program for personlig og samfunnsmessig selvrealisering, der målet er å få teknologien til å tenke for oss og utføre de fleste arbeidsoppgaver for oss.
Når man avskjærer seg fra en høyere (ikke-instrumentell) fornuft, er man ikke lenger i stand til å vurdere hva som er god eller dårlig bruk av det man har skapt.
– Paven skriver også om de politiske implikasjonene av nihilisme: Hva skjer når vi ikke lenger tror på fornuften? Da finnes det ikke noe objektivt vi kan peke på for å organisere felles handling. På denne måten fører nihilisme til polarisering, og vi får et sett av konkurrerende utsagn som må vurderes i fravær av et felles sannhetsgrunnlag. Det gjør politikk til en ren maktkamp.
Encyklikaen peker ikke bare på misoppfatninger av fornuft, men også på misoppfatninger av tro som farlige. Blant disse er fideisme, som overser «betydningen av den fornuftsmessige kunnskap og den filosofiske drøftelse for forståelsen av troen» (Fides et ratio, 55). Greg beskriver denne som å tenke om troen på en måte som gjør at den ikke kan samhandle med fornuften.
– Hva med det paven sier om relativisme?
– Det jeg liker med encyklikaen, er at den holder en positiv tone hele veien. Det gjøres forsøk på å forklare hvordan de ulike retningene som er skadelige for sannhetssøken, alle har en kjerne av sannhet som vi må erkjenne. Relativisme kommer av en erkjennelse av hvor vanskelig det er å søke etter sannhet. Det er ikke lett.
I en viss forstand er menneskets fornuft, slik den utøves av mennesker, en såret fornuft ... Hvis menneskesinnet overlates helt til seg selv, er det svært vanskelig å se klart – særlig når det gjelder de store spørsmålene.
Greg viser til et avsnitt der paven skriver om farene ved å tro at sannhetssøken er lett: «Den filosof som lærer seg ydmykhet, kommer også til å få mot til å angripe spørsmål som er vanskelige å løse hvis man ser bort fra åpenbaringen – for eksempel det ondes problem, lidelsen, Guds personlige vesen, spørsmålet om livets mening», og så videre (Fides et ratio, 76).
– Det er her troen kommer inn i bildet. Paven skriver at fornuften slik vi kjenner den, trenger å bli helbredet. I en viss forstand er menneskets fornuft, slik den utøves av mennesker, en såret fornuft (som følge av arvesynden). Hvis menneskesinnet overlates helt til seg selv, er det svært vanskelig å se klart – særlig når det gjelder de store spørsmålene.
Dette kan gjøre at menneskets fornuft blir mer ydmyk, men Greg påpeker at det også kan gjøre fornuften mer håpefull.
– De sannhetene vi kjenner gjennom troen, blir ansett som sikre. Vi kjenner dem fordi Gud forteller oss at det er slik. Det kan gi oss lyst til å vite mer om dem, for å forstå dem bedre. Det gir også håp om at vi kanskje kan nå frem til noen av disse sannhetene ad en annen vei, nemlig fornuften.
På denne måten kan troen, snarere enn å være en slags konklusjon eller avslutningen av en tankeprosess, bli en ny begynnelse som stimulerer fornuften til videre tenkning.
– Relativisme og oppfatningen om at vi ikke kan heve oss over ulike meninger, springer ut av en følelse av motløshet. Innsiktene vi får av Gud gjennom troen, kan gi oss større selvtillit til å forfølge de store spørsmålene filosofisk – i visshet om at det er mulig å finne svar.
Intellekt og åpenbaring
«Tro og fornuft er som to vinger. På dem stiger menneskeånden opp for å skue sannheten. Gud har nedlagt i menneskenes hjerter en lengsel etter å kjenne sannheten og ham selv, han som er kilden til all sannhet, for at menneskene, når de lærer å kjenne og elske ham, kan nå frem til den fulle sannhet om seg selv».
Slik begynner pave Johannes Paul II sin encyklika om tro og fornuft. Noen vil si at tro og fornuft er motsetninger, men dette er et synspunkt paven klart avviste: «Det er den ene og samme Gud som er opphav til og garanterer at den naturlige orden er begripelig og i overensstemmelse med fornuften [og som] åpenbarer seg som vår Herres Jesu Kristi Gud og Far» (Fides et ratio, 34).
– Hva er tro og fornuft, og hvordan forholder de seg til hverandre?
– For det første er begge handlinger som engasjerer menneskets sinn. Andre deler av kristen lære – nestekjærlighet, for eksempel – er ikke direkte knyttet til sinnet eller intellektet, men til viljen. Det karakteristiske for tro og fornuft er at de utøves av en evne i sjelen vi kaller intellekt (intellectus), sier Greg Reichberg.
Hvis man ser på tro som bare en affekt eller følelse, som på en eller annen måte er knyttet til å ha tillit til noen, blir det vanskelig å forstå både troens natur og muligheten for en forening av tro og fornuft.
Han påpeker at dette er viktig å understreke fordi folk ofte snakker om fornuft som et uttrykk for den tenkende delen av mennesket, mens tro gjerne blir sett på som et uttrykk for den ikke-tenkende delen.
– Hvis man ser på tro som bare en affekt eller følelse, som på en eller annen måte er knyttet til å ha tillit til noen, blir det vanskelig å forstå både troens natur og muligheten for en forening av tro og fornuft, sier han.
Ifølge Thomas Aquinas (født 1224 eller 1225 – 800 år siden i år) er tro en kilde til innsikt på lik linje med fornuft. Mens det vi vet med fornuften kommer til oss gjennom sanseerfaring, kan vi ikke få innsikt i troens sannheter på denne måten.
– Årsaken er ikke at troen er ufullkommen. Det skyldes at de sannheter vi kjenner gjennom troen, er fullkomne og overgår den menneskelige fornuft. Det vi kjenner gjennom troen, er i bunn og grunn Guds indre liv. Dette er en sannhet som er så rik, så fullkommen, at menneskesinnet ikke er i stand til å fatte eller begripe den.
Tro betyr «å holde noe for sant på en annens ord»... Det er mye bedre å forstå noe ved å erfare det direkte, enn ved å basere det på andres ord. Det er slik vi vil begripe Guds sannhet i himmelen (det «salige syn»).
Greg forteller at Gud kom med et botemiddel for at vi ikke skulle gå på villspor: Den som har kunnskap om Guds indre liv, nemlig Gud selv, deler den med oss slik en lærer ville delt sin kunnskap med en elev. Det er dette vi kaller Guds åpenbaring.
– På skolen lærer du mange ting som du ikke har noen direkte erfaring av, der du må stole på lærerens ord. Det er en parallell til troen vi har på Gud. Tro betyr «å holde noe for sant på en annens ord». Aquinas sa at i dette livet skal vi lære, men i det kommende livet skal vi vite. Kunnskapen vi har om Gud i dette livet er ufullkommen. Det er mye bedre å forstå noe ved å erfare det direkte, enn ved å basere det på andres ord. Det er slik vi vil begripe Guds sannhet i himmelen (det «salige syn»).
Vi bør likevel ikke undervurdere den kunnskapen om Gud som er tilgjengelig for oss i dette livet, sier han. Den gir oss tilgang til en sannhet som vi ellers ikke ville ha kjent, og som vår lykke som mennesker er knyttet opp mot. Han påpeker også at kunnskap er en betingelse for kjærlighet, fordi du bare kan elske det du kjenner til.
Filosofiens betydning
Pave Johannes Paul II fremhever filosofiens betydning i søken etter mening og sannhet, selv om han også anerkjenner naturvitenskapene. Greg Reichberg påpeker at vitenskap i vid forstand omfatter filosofi, og at Kirken ser på enhver søken etter sannhet som sin naturlige allierte. Den er på ingen måte en motstander av vitenskap.
Det oppstår imidlertid et problem med såkalt scientisme, det å tro at naturvitenskapelige resonnementer må være normen for alle slags resonnementer: «Den samme idé har tidligere kommet til uttrykk i form av positivisme og nypositivisme, som betraktet metafysiske utsagn som meningsløse. Den kritiske epistemologi har underkjent dette kravet, men vi ser at det nå kommer tilbake i en ny forkledning som scientisme» (Fides et ratio, 88).
Greg peker også på den utilitaristiske vendingen som et problem, fordi målet der ikke lenger er sannhet, men herredømme over naturen.
– Hva er det som gjør filosofi så viktig?
– Filosofi i snever forstand er et fag det undervises i på universitetet. Filosofi i vid forstand er menneskets søken etter mening i tilværelsen. Uten filosofisk refleksjon kan det være vanskelig å omfavne troen, fordi den er et svar Gud gir oss. Dette svaret forutsetter at man stiller spørsmål. Filosofi spiller altså en viktig rolle i å berede veien til troen.
Ifølge paven i encyklikaen «er alle mennesker til en viss grad filosofer med egne filosofiske begreper som styrer deres liv. På en eller annen måte skaper man så en altomfattende visjon og et svar på spørsmålet om livets mening» (Fides et ratio, 30).
Kirken ser det som viktig å opprettholde en filosofisk kultur... som engasjerer seg i metafysiske spørsmål. Det har en avgjørende kulturell betydning og er viktig for opprettholdelse av troen.
Greg understreker viktigheten av å bevare det han kaller en «filosofisk kultur», ikke minst gjennom filosofiundervisning – både i høyere utdanning, på katolske skoler og i utdannelsen av prester på seminarene.
– Hvis man fjerner filosofien, vil en viktig vei til troen gå tapt. Hvis katolikker ikke blir eksponert for filosofi i voksen alder, vil deres tilgang til troen bli redusert. Kirken ser det som viktig å opprettholde en filosofisk kultur. Ikke en som er høyspesialisert, men en kultur som engasjerer seg i metafysiske spørsmål. Det har en avgjørende kulturell betydning og er viktig for opprettholdelse av troen.
Filosofiske argumenter
Pave Johannes Paul II viser til Det første vatikankonsils (1869–1870) erklæring om at «Guds eksistens, alle tings begynnelse og mål, kan erkjennes ad naturlig vei» som «en forutsetning for selve åpenbaringen» (Fides et ratio, 53).
Visse sannheter, som at Gud eksisterer, kan erkjennes både gjennom tro og fornuft og kalles iblant «troens forutsetninger» (praeambula fidei).
Den hellige Thomas Aquinas beskriver sine argumenter for Guds eksistens som «fem veier» til Gud. Ifølge Greg Reichberg bør man derfor ikke tenke på dem som harde bevis, men som tankeveier som viser at troen på Gud ikke står i motsetning til fornuften. Han mener det er verdifullt at folk kjenner til premissene for disse argumentene.
– Har filosofiske argumenter en rolle å spille i Kirkens møte med verden i dag?
– Absolutt. Noe av det som kjennetegner vår tid er at vi lever i pluralistiske samfunn. Men vi kan ikke bare gjøre ting hver for oss. Da er det viktig at vi kan appellere til sannheter som ikke er avhengige av de spesifikke overbevisningene til en religiøs gruppering, og det er her fornuft blir avgjørende som et felles grunnlag for diskusjoner mellom ulike synspunkter.
I et samfunn som bygger på fideisme på den ene siden og sekularisert fornuft på den andre, blir mulighetene for samfunnsmessig overveielse og enighet om hva som bør gjøres, avskåret.
Greg synes det er en god ting at man har ex.phil. på universitetet i Norge. Det gjør at mange av de «intellektuelle» i landet er blitt eksponert for filosofi og strukturerte måter å tenke på store spørsmål på. Han kontrasterer det med dagens situasjon i for eksempel USA.
– I et samfunn som bygger på fideisme på den ene siden og sekularisert fornuft på den andre, blir mulighetene for samfunnsmessig overveielse og enighet om hva som bør gjøres, avskåret. Man ender opp med polarisering, en tilstand der folk ikke kan snakke med hverandre på en meningsfull måte. Det er her relativismen og nihilismen kommer inn.
Anbefalt lesning
Pave Johannes Paul II fremhever Thomas Aquinas som «en tankens mester og et forbilde for dem som beskjeftiger seg med teologi» (Fides et ratio, 43). Samtidig gjør han det klart at Aquinas ikke er katolisismens «offisielle filosof», og at Kirken er åpen for sannheter fra andre filosofer og tankeretninger.
– Hvor bør man begynne for å lære mer om Thomas Aquinas?
– Utfordringen ved å lese Aquinas er den aristoteliske terminologien, som mange ikke er vant til i dag. En bok som er et godt utgangspunkt, er hans Compendium theologiae. Det finnes en god norsk oversettelse av Nils Heyerdahl (Teologisk håndbok). Den dekker mye av det samme som Summa theologiae, men på en mye mer kortfattet måte.
Ifølge Greg Reichberg kan det også være lurt å hoppe over første del av Summa theologiae og lese spørsmålene om dydene (i secunda secundae, andre del av andre del). De begynner med tro, håp og kjærlighet.
– Da kommer du raskt inn på spørsmål som er mer eksistensielle for oss, om det konkrete i menneskelivet: hvordan håndtere frykt, lidenskap, misunnelse og så videre. Han snakker til og med om dydig hvile: du må kunne hvile sinnet, og gjøre det på en konstruktiv måte! Det er noe vi alle må forholde oss til i dagens verden, med utbrenthet og så videre.
Når du blir kjent med Thomas, kan du bruke ham som et oppslagsverk og hoppe til steder der han kanskje tar opp spørsmål du lurer på.
Se Summa theologiae II-II (andre del av andre del), spørsmål 168, artikkel 2 for å lese om Aquinas’ syn på viktigheten av hvile og rekreasjon. Greg forteller at han selv er glad i å lese romaner, som han beskriver som eksempler på «levd filosofi».
– Når du blir kjent med Thomas, kan du bruke ham som et oppslagsverk og hoppe til steder der han kanskje tar opp spørsmål du lurer på. Jeg jobbet for eksempel med spørsmål rundt kjernefysisk avskrekking, som er en type trussel. Aquinas snakket ikke om kjernefysisk avskrekking, men snakket han om trusler noe sted? Til slutt innså jeg at han snakket om det mest direkte i sin drøfting av eder og løfter, fordi en trussel er en spesiell form for løfte.
Greg påpeker at det finnes flere forfattere som kan gi en innføring til Aquinas for moderne lesere, og som anvender Aquinas’ ideer på moderne problemer. Hans personlige favoritter er de thomistiske filosofene Jacques Maritain og Étienne Gilson.
– Vil du anbefale folk å lese Fides et ratio først?
– Ja, den er et veldig godt utgangspunkt. Jeg synes den var fornøyelig å lese og hadde problemer med å legge den fra meg. Den er ikke altfor lang. Den utgjør også et godt motstykke til pave Frans’ encyklikaer, fordi den ikke fokuserer på et bestemt tema i verden eller samfunnet. Den befinner seg på et helt grunnleggende nivå.
Greg ber potensielle lesere om å huske at encyklikaen ikke er som en roman, der du må lese fra begynnelse til slutt. Det er faktisk lov å hoppe videre hvis oppmerksomheten begynner å vandre.
Les encyklikaen Fides et ratio her!
