Biskop Erik Vardens minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
Bilde
Publisert 31. desember 2022
|
Oppdatert 4. januar 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
En trofast og utrettelig tjener i Herrens vingård
Bilde
DEN LÆRDE OG MILDE: «I boken møtte jeg et nytt teologisk univers: Lærd, men gjestmildt; forankret i en totusenårig tradisjon, men oppsiktsvekkende samtidig», skriver biskop Erik Varden om sitt første møte med pave Benedikt XVI emeritus. Bildet er fra 2012 og viser Benedikt som velsigner de troende etter angeløsbønnen på Petersplassen. Foto: NTB / Reuters, Max Rossi
BE FOR BENEDIKT:«Måtte han hvile i fred og oppstå i herlighet», skriver biskop Erik Varden av Trondheim. Foto: Kristin Svorte
Det var sr. Pauline Bürling
Bilde
som for lenge siden formante meg til å lese Joseph Ratzingers «Einführung in das Christentum». Det er en av de mest velgjørende formaninger jeg noensinne har fått. I boken møtte jeg et nytt teologisk univers: Lærd, men gjestmildt; forankret i en totusenårig tradisjon, men oppsiktsvekkende samtidig. Skrivestilen var preget av en eleganse jeg spontant vil kalle musikalsk. At det fantes noen som reflekterte, skrev og kommuniserte sånn, var en åpenbaring.
Ratzingers lærdom spredte seg over et enormt område. Det kom hele kristenheten til gode da han, etter pavevalget i 2005, ble Benedikt XVI. Hans encyklikaer om tro, håp og kjærlighet vil ennå bli lest om tusen år, hvis verden da fremdeles består. Jesusbøkene er eksempler på en inderlig personlig, egenartet tilnærming til teologi, på samme tid intellektuell og eksistensiell.
«Korsveisandakten han holdt i Colosseum langfredag i 2005, da han ved navn nevnte troløsheten og urenheten i Kirken, uttrykte hans klarsyn i forhold til overgrepsskandalene som kaster en så mørk, klam skygge over Kirkens liv i de siste tiår.»
For Benedikt XVI var ingen elfenbentårnstenker. Dét at han av temperament var reservert, gjorde ham ikke verdensfjern. Tvert imot: Han kjente menneskets erfaring, håp, begjær og smerte på dypet. Han var en mild mann. På samme tid var han illusjonsløs når det gjaldt menneskers — også kristenmenneskers — evne til svik: Korsveisandakten han holdt i Colosseum langfredag i 2005, da han ved navn nevnte troløsheten og urenheten i Kirken, uttrykte hans klarsyn i forhold til overgrepsskandalene som kaster en så mørk, klam skygge over Kirkens liv i de siste tiår.
Allikevel inkarnerte Benedikt XVI inntil det siste et lysende håp preget av glede. Både av intellektuell overbevisning og personlig erfaring bekjente han Guds seier over synd og død i Jesus Kristus. Han, født på påskeaften, hadde én gang for alle forankret sitt liv i Jesu lidelses, døds og oppstandelses kraft. Enhver som har sett ham feire de hellige mysterier, vet hvor reelt tilstedeværende denne kraften var for ham.
«Vi skylder ham mye. La oss be for ham med ærbødig takknemlighet.»
Slik bar han den videre til andre i sitt prestelige virke, i sin lære og i sin blide, fredsommelig væremåte. Erkebiskop Gänswein, pave Benedikts sekretær, som vel kjente ham bedre enn noen, har sagt at «Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han […]. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham.» Freden han bar på, var en fred denne verden ikke kan gi.
Som uhyre mange andre, vil jeg savne hans nærvær blant oss. Nærværet har siden abdikasjonen i 2013 vært preget av kontemplativ stillhet; men det var simpelthen godt å vite at han var der.
Dog unner jeg ham at han, en trofast og utrettelig tjener i Herrens vingård, har fått vende hjem til vår himmelske Fars hus. Vi skylder ham mye. La oss be for ham med ærbødig takknemlighet. Måtte han hvile i fred og oppstå i herlighet!
