Forebygging av overgrep: Ansetter rådgiver i fast stilling

Ewa Bivand: – Vi kan ikke tillate oss å være selvtilfredse 

_20A7926.jpg

MYE Å TA FATT I: – Jeg har lært at vi kan ikke være selvtilfredse, men stadig årvåkne og på vakt, sier Ewa Bivand, som har arbeidet med forebygging av overgrep i Den katolske kirke i Norge de to siste årene. Nå søker Kirken hennes etterfølger. Foto: Øystein Klakegg

 

– Overgrep kan skje i alle menigheter. Vi må derfor være årvåkne og på vakt, sier Ewa Bivand, som i to år har vært prosjektleder for Kirkens arbeid mot overgrep. Nå har biskopene besluttet å ansette hennes etterfølger i fast stilling.

  

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

I april 2021 ble Ewa Bivand midlertidig ansatt som prosjektleder med ansvar for forebygging av overgrep. I overensstemmelse med Bivands anbefaling har de to stiftene og bispedømmet nå besluttet å gjøre stillingen fast.

– Selv om målsetningen med kunnskapsformidling og kompetanseutvikling delvis er nådd, er det fortsatt mye forbedrings- og utviklingspotensial i forebyggingsarbeidet, sier dom Lukas Lorf-Wollesen, generalvikar i Trondheim stift og økonom i Oslo katolske bispedømme.

– Vi har behov for en instans/person som kan bistå bispedømmet og de to stiftene med å påse at menighetene og alle katolske virksomheter i Norge ivaretar sitt forebyggende arbeid på en hensiktsmessig måte, forklarer han.

Prosjektgruppen som samler Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stifts innsats for forebygging av overgrep, har derfor anbefalt at prosjektstillingen gjøres til en fast stilling og at ansvarsområde og myndighet utvides.

– Du har i flere omganger oppfordret bispedømmet til å ansette en rådgiver med ansvar for forebygging av seksuelle overgrep. Nå har Kirken bestemt seg for å følge oppfordringen. Hvorfor er dette nødvendig?

– Det er viktig at arbeide fortsetter. Tiltak knyttet til forebygging av seksuelle overgrep er lik en brannøvelse – vi håper det blir ikke brann, men vi er forberedt, vi har branninstruks, rømningsvei og brannslukningsapparat som fungerer. Og vi øver regelmessig. Og vi passer på å skolere alle nye medarbeidere. Alt dette må sjekkes med jevne mellomrom – det er lett å glemme, tiden går fort. Dermed er påminnelser og tilsyn viktig. I tillegg kommer bestandig nye rapporter om overgrep og nye retningslinjer fra Vatikanet, som må innlemmes i vår praksis, sier Ewa Bivand.

 

«Vi må regne med at flere avsløringer kommer. Ifølge professor Hans Zollner SJ, pavens «høyre hånd» når det gjelder arbeid mot overgrep, er det bare i ca. 25 land, for det meste i Europa og Nord-Amerika, at man i det hele tatt snakker om dette vanskelige og viktige temaet.»

Ewa Bivand

 

Må være årvåken

I januar 2020 satte biskop Bernt I. Eidsvig ned en arbeidsgruppe for forebygging av seksuelle overgrep: jurist Rønnaug Aaberg Andresen, p. Erik Ruud, sr. Ingeborg-Marie OP, tidligere NUK-leder Brion Lance Caguiat og psykolog Huan Nguyen anbefalte blant annet at Kirken skulle intensivere og profesjonalisere skolering av prester, ansatte og frivillige i forebygging av overgrep. Denne oppgaven Ewa Bivand hittil har utført.

– Hva er det viktigste du har lært i, mens du har arbeidet med overgrepsforebygging i Kirken i Norge?

– Jeg har lært at vi kan ikke være selvtilfredse, men stadig årvåkne og på vakt, sier Bivand og forteller at Kirken i Norge begynte dette arbeidet tidlig. Den første beredskapsplanen kom allerede i 2003, rett etter pave Johannes Pauls IIs motu proprio, som forpliktet biskoper til å sende overgrepssaker mot mindreårige til Troskongregasjonen.

– Vi er få katolikker i Norge, og heldigvis har vi hatt få overgrepssaker. Samtidig må vi huske at Norges katolikker kommer fra hele verden, (ca. 40 prosent fra Polen), og de troendes holdninger varierer, sier Bivand og advarer:

– Vi må dessverre regne med at flere overgrepsavsløringer kommer, om ikke i Norge, så i et annet land. Ifølge professor Hans Zollner SJ, pavens «høyre hånd» når det gjelder arbeid mot overgrep, er det bare i ca. 25 land, for det meste i Europa og Nord-Amerika, at man i det hele tatt snakker om dette vanskelige og viktige temaet. Det vil si at overgrep fortsatt er et tabu, og den rådende mening synes å være at «dette bare skjer i det dekadente Vesten». Det vil ta tid før disse holdninger endres. Pave Frans sier at det er nødvendig med «omvendelse av hjerter», ikke bare endringer i lover og forskrifter. Alt dette tatt i betraktning, er det viktig at våre kurs omfatter alle våre medlemmer, også de som er nyankomne og som foreløpig har vansker med norsk språk, men som er involvert i katekese og andre aktiviteter med barn i sine språkgrupper, sier Bivand.

 

 

Kan bli bedre

Høsten 2021 presenterte Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift nye og felles retningslinjer for forebygging og nytt opplæringsmateriell. Bivand har siden turnert det ganske land med sitt kursopplegg for prester og legfolk. Hun er blitt godt kjent med Kirken i Norge fra nord til syd, fra øverst til nederst i organisasjonshierarkiet.

– Hvilket råd vil du gi til din etterfølger på bakgrunn av dine erfaringer?

– Undertittel på vår brosjyre om forebygging er «Om sunnere genser i kirkelig arbeid». Jeg synes dette er viktig. Vi bygger vårt arbeid på tillit, men vi må være varsomme. Overgrep skjer over alt, for det mest i familier, i barnehagen, på skolen, i idretten – det er nok å lese norske aviser for å oppdage det. Og det kan også skje i våre menigheter. Det har vi dessverre opplevd. Det er ikke mulig å hindre overgrep 100 prosent, men det er viktig å gjøre alt for å forebygge. Å være klar over hva «sunne grenser» er, og når er det «grenseoverskridende adferd», som kan oppfattes som, eller som faktisk er, grooming. Og la meg igjen presisere: I våre flerkulturelle menigheter er det viktig å få en felles forståelse for det.

Altså – tillit er viktig for å bygge gode holdninger, åpenhet om temaet, men også forståelse for kulturelle forskjeller i våre menigheter. Og satsing på videreføring av arbeidet på menighetsplan: Det er utrolig viktig at de som er involvert i arbeid med barn og ungdom snakker sammen, forteller om sine bekymringer og sin tvil. Hva er den gode måte å være sammen med mindreårige på? Hva er ikke tillatt? Hva kan diskuteres? Det er en rekke spørsmål vi sammen må ta stilling til, sier Bivand.  

Hun fremhever at sognepresten er menighetens øverste leder. I små menigheter er han ansvarlig for alt, i større menigheter kan han delegere ansvar for å utføre bestemte oppgaver til for eksempel katekesekoordinator eller menighetsrådsleder.

– Det er også viktig at et samlet menighetsråd tar ansvar for det forebyggende arbeidet, men la det ikke være tvil: Sognepresten har det øverste ansvaret. Biskopen skal spørre ham om dette under en visitas.

– Hvordan opplever du folks holdning til forebygging som tema?

– Hos prestene har jeg bare opplevd positive holdninger.  Nyankomne prester har vist spesielt stor interesse, og jeg har lært mye ved å snakke med dem. I menighetene fikk vi mang gode samtaler om praktiske spørsmål – det engasjerer, forteller Bivand.

Hun har inntrykk av at ikke alle menighetsmedlemmer er like begeistret for å måtte gå på kurs. Noen setter også spørsmålstegn ved nødvendigheten av å ha informasjonsmateriell om forebygging i kirkene. Ikke alle menigheter har brosjyrer tilgjengelig for alle.

– Her har vi en mulighet for forbedring – «brannslukningsapparatet» må være synlig, sier Bivand.  

 

 

Kirkens største utfordringer

Kirkens tre stift / bispedømme følger de samme retningslinjene for forebygging av krenkelser og overgrep mot mindreårige og sårbare voksne. Sogneprestene og menighetsrådene har ansvar for å iverksette dem og egne etiske råd bistår biskopene og undersøker eventuelle bekymringsmeldinger.  

– Hva vil du per dags dato trekke frem som Kirkens største utfordring når det gjelder forebygging av overgrep? Og hvordan vil du råde den til å møte utfordringen?

 – Hvis du tenker Kirken i Norge, så er det å fortsette med kursing – dette må være en selvfølge, en rutine, i menighetene. Kursmateriell bør utvikles videre. Og det må snakkes om dette på menighetsplan. På mine kurs nevner jeg det flerkulturelle aspektet, asymmetriske maktforhold i relasjoner mellom voksne og barn og den virtuelle verden, som de viktigste utfordringene. Selv om klerikalisme er ikke utbredd i Norge, fikk jeg i nesten hver menighet «ja» på spørsmål om det finnes. Altså holdninger hos legfolk, som vi må jobbe videre med: De må tørre å si fra hvis presten gjør eller sier noe som er upassende.

Jeg vil også nevne forhold til sårbare voksne som noe som vi må arbeide videre med. Husk at man kan være sårbar også «forbigående». Det kan gjelde alle og enhver, både kvinner og menn, i spesielle situasjoner, minner Bivand oss på.

Hun viser til at den øverste kirkelige myndighet under toppmøtet i Vatikanet i 2019 presiserte at Kirkens verdier i forebyggingsarbeidet er Responsibility, Accountability og Transparency:

–  Det betyr: Vi må ta ansvar, stå til regnskap for våre holdninger og handlinger og først og fremst ha en åpen eller gjennomsiktig praksis.

 

IMG_8897.jpeg

FORTSETTER INNSATSEN: – Selv om målsetningen med kunnskapsformidling og kompetanseutvikling delvis er nådd, er det fortsatt mye forbedrings- og utviklingspotensial i forebyggingsarbeidet, sier dom Lukas Lorf-Wollesen, generalvikar i Trondheim stift og økonom i Oslo katolske bispedømme. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Positive erfaringer

På bakgrunn Ewa Bivands erfaringer og tilbakemeldingene fra menighetene, har Kirken i Norge bestemt seg for å gjøre den midlertidige prosjektlederstillingen om til en fast rådgiverstilling. Nå søkes hennes etterfølger.

– Hvorfor trenger vi en fast ansatt for å ta seg av dette området?

– Mange bispedømmer i andre land har lignende stillinger. Bivand har begynt arbeidet ved å gjennomføre kurs i de fleste menighetene i Norge. Kurset har bevisstgjøring og kunnskapsformidling om temaet som formål. Også mange av prestene og ordensfolk har deltatt på Ewas kurs, sier dom Lukas Lorf-Wollesen.

Han forteller at erfaringene fra prosjektet så langt vurderes som positive; kursopplegget er blitt godt mottatt av både geistlige og lege deltagere. Det gis tilbakemeldinger om at møtene og samtalene har bidratt til større oppmerksomhet omkring og erkjennelse av alvoret i problematikken, samt økt kompetanse og motivasjon til å ta tak i situasjoner hvor barn og sårbare voksne har vært eller står i fare for å bli utsatt seksuelle overgrep eller grenseoverskridende adferd.

– Bivand har først og fremst utviklet skoleringsmateriell og holdt en mengde kurs i menigheter, for ansatte og prester. Hvordan vil den nye rådgiverens arbeidsdag arte seg?

– Han eller hun vil ha en aktiv og selvstendig rolle i Den katolske kirkes arbeid med forebygging av seksuelle overgrep og grenseoverskridende adferd. Det betyr mye kontakt med menighetene, å legge til rette for og selv holde kurs om forebygging og å være en faglig godt oppdatert og etisk reflektert rådgiver for Kirken på alle nivåer, sier dom Lukas.

Blant de nye arbeidsoppgavene vil være å levere en årlig rapport til generalvikarer og biskoper. Rapporten skal beskrive hva som er blitt gjort og iverksatt av forebyggende tiltak det siste året.

– Hvem er dere ute etter, dvs. hva slags kvalifikasjoner og egenskaper bør rådgiveren ha?

– Aktuelle kandidater bør ha god kjennskap til overgreps-problematikken og evne til å håndtere den, samt god kjennskap til Den katolske kirkes organisasjon og miljø og hvordan disse fungerer, forteller dom Lukas.

Det er også viktig at søkere har anledning til jevnlig å reise rundt til menighetene.

– Og vi kommer til å ansette en katolikk, sier han.

 

 

Se intervju med Björn Håkonsson, «Barnskyddsombud» i Den katolske kirken i Sverige

 

Sett deg inn i Kirkens rutiner ved mistanke om overgrep:

 

Les mer: