GAMMELT MÅL: Selja har vært et pilegrimsmål helt siden år 996 da kong Olav Tryggvason, ifølge Kirkens legende, fant relikviene etter Den hellige Sunniva, Patrona Norvegiae, Norges kvinnelige skytshelgen.
Det er ikke mange i Norge som har doktorgrad i pilegrimsvandring, men det har Hannah Kristine Bjørke Lunde, både i teori og i praksis.
Tekst og foto: Ragnhild h. Aadland Høen
SPESIELT STED: – Det er fascinerende hvor stor betydning Sunniva og Selja har hatt på Vestlandet. Selja er et spesielt sted. Det er noe der, sier Hannah Kristine Bjørke Lunde, forsker i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.
Når du skal forske på moderne norsk pilegrimsvandring, må du jo prøve det ut selv. Det brakte forskeren på vandring over sjø og land langs Sunnivaleia til den hellige øya Selja.
Bilde
Veien blir til mens du går
Mange kjenner henne fra den populære praktboken «St. Sunniva – Irsk dronning, norsk vernehelgen» som kom ut før jul i fjor. Der skrev Hannah Kristine Bjørke Lunde kapittelet «Pilegrim med vandresko og årer: Aktualiseringer av St. Sunniva gjennom fornyede pilegrimspraksiser». Nylig disputerte hun ved Universitetet i Oslo.
– Hva var det som fikk deg til å skrive en doktorgrad om pilegrimsvandring? – For å svare med en pilegrimsmetafor, så blir veien til mens du går. Det begynte med at jeg møtte en som forsket på moderne pilegrimsvandring. Deretter kom det en utlysning til prosjektet «Stories of Heritage», om historiske pilegrimsveier som blir gjenopptatt. Det er ikke forsket så mye på pilegrimsvandring i Norge, og i den grad det er forsket på, har man hovedsakelig tatt for seg Olavsledene til Nidaros. Jeg bestemte meg for å skrive om Selja allerede før jeg hadde vært der, forteller forskeren.
Hun hadde egentlig tenkt bare å skrive om Selja og Sunnivaleia. – Men ved også å ta med Olavsledene fikk jeg frem forskjellene og ulikhetene mellom Selja og Nidaros som pilegrimsmål. Her har vi både Sunniva og Olav, en mann og en kvinne, som hører hjemme i ulike landsdeler; den ene på en liten øy, den andre i Norges tredje største by. Det gjør at både pilegrimsveiene og -erfaringene blir ulike.
Stor betydning
– Hva fascinerer deg med Selja? – Det er utrolig hvor stor betydning Sunniva og Selja har hatt på Vestlandet, og hvor lite jeg likevel visste om Sunniva og Selja før jeg gikk i gang. Det har virkelig vært fascinerende å sette seg inn i dette. Selja er et spesielt sted. Det er noe ved det stedet, sier 35-åringen. – Mange nordmenn i dag mangler et vokabular for religiøse opplevelser. «Et helt spesielt sted» blir da den nærmeste beskrivelsen de kommer. Og det er jo riktig, for ordet hellig betyr nettopp utskilt, annerledes, spesielt – fordi det tilhører Gud på en spesiell måte? – Det er akkurat den følelsen man får på Selja. Det er helt spesielt der, slik mange jeg har pratet med i løpet av prosjektet beskriver det. Du kan få følelsen av å reise tilbake i tid, både gjennom klosterhistorien og gjennom det konkrete helgenanlegget som fortsatt ligger der tusen år senere. Selv er jeg vant til å bo i byen. Det er noe med roen på Selja.
Jeg synes også det er fascinerende å se hvordan katolske, lutherske og ortodokse parallelt trekkes mot Selja, fra ulike kanter. Kanskje det blir mitt post doc.-forskningsprosjekt?
– Visste du at i år var det for første gang en samling av også karismatiske kristne på Selja rundt 8. juli? De var over 100 som var samlet for å be for Norge fra Selja. – Nei, det visste jeg ikke. Det er interessant, og gledelig, at også de samles der! Det skjer mye på Selja nå. Bare fra da jeg begynte i 2018 og frem til nå har det skjedd så mye, at jeg har jeg hatt vansker med å holde tritt med mitt eget prosjekt, forteller Hannah Sofie og smiler.
Hun er selv oppvokst i en karismatisk familie. I dag trives hun med å gå på filosofikafé i Fagerborg kirke – og altså med å gå pilegrim. – Det å gå pilegrim skaper et tolkningsrom som flere kan føle seg hjemme i enn å gå til en gudstjeneste. Pilegrimsvandring kan bli en vei til en kobling til noe religiøst.
FØRSTE BESØK: En forventningsfull pilegrim og biskop Erik Varden står klar på kaien på Selja sommeren 2021. Det var hans første besøk øya, der Kirken i Norge ble født. Les mer om Sta. Sunniva på: stasunniva.blogspot.com
Andre typer møter
Sommeren 2019 ble pilegrimsforskeren med på en organisert vandring langs Sunnivaleia – en vandring som går over sjø og land fra øya Kinn utenfor Florø og til «den heilage øya» Selja like ved Stadt. Fullblods feltarbeid.
– Jeg fikk kjenne litt på det som mange av langvandrerne forteller om: Du kommer inn i en egen modus når du går så lenge. Det å gå, spise og sove blir det eneste du trenger å tenke på. Det er luksus å ha sakte-tid i våre dager. De fleste av oss har ikke de rommene i hverdagen.
En av de tyske pilegrimene jeg gikk med langs Sunnivaleia, fortalte at hun går en ny pilegrimsvandring hver sommer. Selv har jeg ikke vært på vandring mer enn én uke om gangen, men jeg skjønner hvorfor folk blir bitt av basillen, sier Hannah Kristine.
Samtalene hun hadde med medvandrerne viste det samme som hun hadde lest om i litteraturen: – Folk forteller at de får kontakt med hverandre på en annen måte. Det skaper andre typer møter, og det gjør at man kan prate også om dype ting med folk man ikke har møtt før – langs veien og i pilegrimsherbergene.
Sjøfarende pilegrimer
I middelalderen var båt den raskeste og letteste måten å reise på i Norge. Det var derfor også den vanligste fremkomstmetoden for pilegrimer, enten målet var Selja eller Nidaros.
– Det er deilig at du skriver om sjøfarende pilegrimer. For vestlendinger er det frustrerende med østlendingenes oppfatning av at det er bare innlandet som har ekte pilegrimer?
– Det handler om hvordan du definerer en pilegrim. De som definerer det som vandring, føler at begrepet – vel, utvannes – når man inkluderer vann og båt i reisen. Her er det spenninger og ulike syn. Men det er klart det oppleves som frustrerende når staten kaller noe en «nasjonal pilegrimssatsning» uten at alle pilegrimsledene føler seg inkludert.
– Jeg har inntrykk av at for katolikker er selve pilegrimsmålet mye viktigere enn det er for protestanter. For protestanter virker det mer som at selve vandringen er målet? – Spesielt innenfor nyåndeligheten fokuserer man mye på veien. Så er spørsmålet: Hva er forskjellen på å gå en DNT-tur og en pilegrimsvandring? Det er retningen som definerer reisen. Jeg har inntrykk av at det å besøke Selja som pilegrimsmål i mange tilfeller får mer fokus enn å nå pilegrimsmålet etter vandringer langs innlandsledene til Nidaros, der reiseveien gjerne er mer sentral. Men også på Selja går man jo ofte iallfall en liten pilegrimsvandring, fra Bø og ut til klosteret.
Bilde
KLOSTERØYA:St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første klostre - kanskje det første. Klosteret ligger like ved Stadt, som ses i bakgrunnen. Her fra seljumannamessen i 2022.
Turister vs. pilegrimer
Den første gangen Hannah Kristine Bjørke Lunde kom til Selja, var det med en helt vanlig turistgruppe. Den andre gangen kom hun sammen med pilegrimene fra Kinn.
– Det var to helt forskjellige opplevelser. Hva vi vet – og hva anledningen er – påvirker hvordan vi opplever noe. Det var noe helt annet å komme fram sammen med pilegrimene, der det var tent lys i Sunniva-hulen og gjort klart til gudstjeneste med blomster på alteret. Plutselig var hulen et kirkerom. Turisterfaringen og pilegrimserfaringen var to helt forskjellige ting. Nå har jeg ikke bare hørt om det, men selv erfart forskjellen. Det er også to ulike opplevelser å være på Selja sammen med noen versus å være der alene. En gang var jeg på Selja helt alene i over en time. Det var… veldig spesielt. Jeg skjønner hva folk snakker om når de sier de har en følelse av å bli dratt tilbake til Selja, sier Hannah Kristine Bjørke Lunde.
Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.
