SATT I SYSTEM: – Det almene kallet til hellighet blir satt mer i system ved å offentliggjøre sine løfter. Tanken er at det man lover skal tas planmessig i bruk, sier Elisabeth om hvorfor hun lar seg vie til konsekrert enke.
Alle mennesker er kalt til hellighet. Men noen er kalt til spesifikke livsformer, som singelliv, ordensliv eller ekteskap. Og enda færre kalles til å leve som konsekrerte enker. Elisabeth Haarstad sier hun er den eneste hun vet om i Norden.
Tekst og foto: Caroline Belaunde Brynsrud
Hun har lenge gledet seg til denne dagen. Kallsreisen begynte for over ti år siden. I kveldsmessen onsdag 31. mai, på Festen for Jomfru Marias gjesting hos Elisabeth, skal biskop Bernt Eidsvig i St. Olav domkirke, Oslo, vie Elisabeth Haarstad til konsekrert enke.
På en solfylt ettermiddag rett før pinse møter vi en spent Elisabeth, som åpenhjertig forteller om kallet og sin vei mot det.
– Hva vil det si å være en konsekrert enke?
– Sagt enklest er det en måte å vie resten av livet til Gud og sin neste på. Jeg begynner et nytt kapittel av livet idet jeg avlegger løfter på onsdag. Det er ikke et brudd med fortiden, men en kontinuitet av det livet mitt har vært til nå. For eksempel har jeg barn og barnebarn, som jeg selvfølgelig ikke kommer til å forlate. Jeg tar med meg livserfaringen jeg har fått, videre, så den også kan brukes i min tjeneste for andre.
Elisabeth poengterer at dette er et kall ikke bare for enker, men også for enkemenn – på de samme premisser.
«Jeg husket at jeg hadde lest om disse kvinnene i Bibelen, og ble veldig interessert. Tanken slapp aldri taket.»
Nå eller aldri
Elisabeth ble tatt opp i Den katolske kirke våren 2009 etter å ha vært «skapkatolikk» mesteparten av livet. Siden slutten av tenårene hadde hun vært tiltrukket av katolisismen; hun var særlig fascinert av kontemplativ bønn. Men av familiehensyn skulle det gå mange år før hun konverterte. I mellomtiden utdannet hun seg til å bli psykologspesialist, stiftet familie og fikk barn. Etter at hun ble enke, dro hun med en venninne på pilegrimstur til Santiago de Compostela, der mange tankeprosesser ble satt i gang. Da hun kom hjem, tenkte hun: «nå eller aldri!» Likevel var det en vei å gå fra det å bli katolikk til det å finne ut at hun skulle bli konsekrert enke.
– Hvordan fant du ut at Gud kalte deg til nettopp dette?
– Jeg kom over et dokument da jeg studerte katolsk teologi på Menighetsfakultetet for noen år siden. Dokumentet var fra Det annet vatikankonsil, og handlet om at det nå var åpnet for konsekrering av jomfruer og enker. Jeg husket at jeg hadde lest om disse kvinnene i Bibelen, og ble veldig interessert. Tanken slapp aldri taket. Jeg prøvde å legge den til side, fordi det var mye annet jeg måtte tenke på, men jeg fikk det ikke til.
Gjennom årene kjentes det som om vår Herre dyttet meg vennlig i ryggen. Kallet ble tydeliggjort gjennom mennesker jeg møtte, åndelig veiledning og omgivelsene rundt meg. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte: «Jeg kommer ikke til å bli den Gud har ment at jeg skal bli dersom jeg ikke sier ja til dette.»
Men prosessen har ikke bare vært en dans på roser. Elisabeth holdt på å gi opp. Hun kjente ingen andre som levde et liv som konsekrert jomfru eller enke, og hun visste ikke hvor hun skulle begynne å lete etter et ritual hun kunne bruke til inspirasjon for sitt eget. Imotsetning til de konsekrerte jomfruene, hadde nemlig ikke Vatikanet skrevet noe spesielt om dette. Gjennom det som så ut som tilfeldigheter, møtte hun heldigvis mennesker på veien som kunne være til hjelp. Et av dem hun ble kjent med på Katarinahjemmet.
– Vi hadde møttes flere ganger, men tema hadde aldri kommet opp i noen samtale, så jeg holdt på å falle av stolen da vi var på kafé en dag og hun fortalte at hun var konsekrert jomfru! Gjennom henne kom jeg i kontakt med andre konsekrerte enker og jomfruer i engelskspråklige land, lærte mer om å leve ut kallet og fikk forslag til hvordan man kunne gå frem for å lage et konsekreringsritual, sier hun.
Etter flere oversettelser og grundig arbeid, er ritualet nå klart. Det er komponert i samarbeid med biskopen og flere konsulenter.
– Kan du si noe om historien bak denne livsformen?
– Den fantes allerede i de kristne urmenighetene og omtales i Bibelen, hvor man snakker om «menighetsenker». Institusjonen nevnes både i Apostlenes gjerninger og i brevene, hvor det skrives om hvem som egner seg til denne livsformen og ikke. Enkene sluttet seg til menigheten, fordi de ønsket å følge Kristus. I tillegg var det vanskelig å være alene kvinne i et mannsdominert samfunn. Derfor kom det mange som hadde et genuint behov for tilhørighet, og de tok på seg oppgaver i menigheten. På en måte kan det sammenlignes med diakoniet, som ble opprettet for å bistå apostlene i sine oppgaver og i sin tjeneste for menigheten. I enkenes tilfelle er det altså snakk om et kall til tjeneste.
Man vet ikke så mye om enkene i de første menighetene, sier Elisabeth, men det kan virke som at de levde sammen i et felleskap. De hadde også unge kvinner i fellesskapet, jomfruer, som kanskje hadde blitt kastet ut av familien, fordi de var blitt kristne. Enkene ble som reservemødre. Videre forteller hun at disse gruppene oppstod organisk, at det ikke var noe som var satt i system enda.
– Etterhvert ble klostervesenet til, og enkene fant sin plass her. Dette forandret seg, for i dag finnes det en grense for hvor gammel man kan være for å gå i kloster. Dette kan være en forklaring på hvorfor Det andre vatikankonsilet gjenopplivet det å være konsekrert enke. Flere begynte å leve slik i Sør-Europa, og det har spredd seg nordover. Men så vidt jeg vet, er jeg den første i Norden.
Bilde
DYP, INDRE FRED:Når Elisabeth blir viet av biskop Bernt onsdag kveld, får hun overrakt en velsignet ring med ordene «pax profundis» inngravert. På latin betyr det dyp, indre fred.
Lover å leve et lydig, fattig og kyskt liv
– Hvordan lever man ut et kall som konsekrert enke, i hverdagen?
– Man streber etter å leve et enkelt liv. Et liv i bønn og tjeneste for Kirken og sin neste. Det vil se forskjellig ut fra person til person, alt etter hva man har å by på, og hvilke talenter og gaver samt hvilken utdanning og livserfaring man har fått. Man avlegger også løfter om kyskhet og lydighet til Gud. I praksis betyr kyskhetsløftet at jeg skal leve enslig, men ikke som eremitt. Det er ikke mitt kall å fjerne meg fra verden, men å stille meg til disposisjon for andre, med alt jeg har og er.
– Lydighetsløftet går ut på at man lytter til Gud i bønn og lytter til hans representanter og det de ber meg om, som i dette tilfellet er biskopen. Lydighet er knyttet til gjensidig lojalitet, som for eksempel betyr at jeg kan gi tilbakemelding hvis det blir for mange forespørsler fra Kirken, og motsatt. Jeg og Kirken blir et «vi», og jeg og Gud blir et «vi». I praksis betyr fattigdomsløftet at jeg lever enkelt og er bevisst at det jeg har og er, ikke er mitt eget, men er Guds. Jeg skal forvalte det han har gitt meg til disposisjon, og se om noen andre har mer bruk for det enn meg.
«I praksis betyr fattigdomsløftet at jeg lever enkelt og er bevisst at det jeg har og er, ikke er mitt eget, men er Guds.»
Elisabeth påpeker også at bønn har en særegen plass i hverdagen til en konsekrert enke, for eksempel tidebønnene. Man forplikter seg til å be laudes og vesper hver dag.
Når Elisabeth blir viet av biskop Bernt onsdag kveld, får hun overrakt en velsignet ring med ordene «pax profundis» inngravert. På latin betyr det dyp, indre fred.
– Den fred vi bare finner i Gud, den fred vi ønsker hverandre i hver eneste messe, sier Elisabeth.
Bilde
LAGET RITUAL: Etter flere oversettelser og grundig arbeid, er ritualet nå klart. Det er komponert i samarbeid med biskopen og flere konsulenter. – Bare kom og spør dersom du er interessert eller nysgjerrig, oppfordrer Elisabeth.
Kallet til hellighet settes i system
– Kunne du ikke bare levd slik uten å love noe?
– Det almene kallet til hellighet blir satt mer i system ved å offentliggjøre sine løfter. Tanken er at det man lover, skal tas planmessig i bruk. Og når man lover noe, er det mer forpliktende, og det blir tydeligere for en selv og andre. Man kan ikke lenger løpe fra det!
Elisabeth hadde allerede avlagt løfter privat til Gud for lenge siden. Hun innrømmer at hun i begynnelsen ikke syns noe om invitasjonen hun fikk fra Jesus. «Vil du at jeg skal leve alene?» undret hun seg da hun opplevde at Gud foreslo for henne å vie resten av livet sitt til ham. Sakte, men sikkert innså hun at vi aldri er alene, og at det er umulig å bli det, for Gud er alltid med oss. Hvis Gud vil noe med oss, legger han det frem for oss gjentatte ganger, sier hun.
– Det aller lureste du kan gjøre da, er å følge hans vilje. Ingenting han foreslår for oss, skal vi klare alene, for om det er hans vilje, kommer han til å hjelpe oss med det. Vi må ha tillit til Gud, for han står ved sine løfter. Det er ikke bare jeg som avlegger et løfte, det er et gjensidig løfte, slik jeg opplever det, sier hun.
– Om man avlegger løfter offentlig kan man også få hjelp av andre til å være trofast mot løftene. Kanskje jeg begynner å kreve for mye av meg selv, eller kanskje jeg gjør for lite. Da er det fint å få støtte av biskopen og av andre.
Til slutt forteller Elisabeth at hun er åpen for å ta imot spørsmål om å være konsekrert enke.
– Jeg betrakter det som en del av kallet. Jeg ser nytten i at noen går i bresjen, slik at ikke alle trenger å gå igjennom den store leteaksjonen jeg selv måtte stå for! Bare kom og spør dersom du er interessert eller nysgjerrig!
