Biskop Bernts preken på Mariae navnedag 2023 (biskopens 70-årsdag)
Bilde
Publisert 12. september 2023
|
Oppdatert 12. september 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Jeg er ikke fanatisk i så henseende, men jeg liker å ha en viss kontroll over det som skjer med meg og rundt meg. Men, lenge før jeg rakk å komme med en eneste restriksjon hva feiringen av min 70-årsdag angår, hadde både ene og den annen planlagt festlige markeringer. Rent bortsett fra at slikt resulterer i attakker av hjelpeløs sjenanse, står jeg her og tenker at dette blir langt mer enn jeg fortjener, og så er jeg noe beveget og takknemlig.
La meg først minne meg selv og dere alle på hvorfor vi er i kirken. Vi feirer en minnedag til ære for Marias hellige navn. Noen vil kanskje tenke at det er temmelig betydningsløst, men det er det altså ikke. Ingen av oss er likegyldig til vårt eget navn. De fleste av oss gleder oss over å møte andre som heter det samme; vi føler en form for fellesskap med dem. I Den nære orient forsikret man seg om at man var verdig til å uttale en persons navn, før man gjorde det. Fromme jøder har aldri tillatt seg å uttale Guds navn på hebraisk. Mgr. Olsen skriver i sin fremragende samling av marianske prekener: Ved å ta i bruk Marias navn har vi … valgt å satse på å få del i den velsignelse som ble henne til del. Derfor feirer vi en velsignet nærhet til henne i dag.
12. september 1683 var Wien – og Klosterneuburg – beleiret av ca. 150 000 osmanske soldater. Det avgjørende slag var forestående. Østerrikerne var svekket av langvarig beleiring. Pave Innocens XI oppfordret dem til å påkalle Marias navn, og det gjorde de med et fortvilet håp. Den samme dag kommer den polske kongen, Jan III Sobieski Wien til unnsetning med 18.000 veltrenede menn. Og så ble Wien reddet fra Konstantinopels skjebne, nettopp under påkallelse av Marias hellige navn.
Når man blir 70 år, eller – mindre barmhjertig sagt – har nådd støvets år, er det naturlig å sette opp et lite livsregnskap. Det meste av dette vil skje i lønnkammeret, men et lite innblikk gir jeg dere.
«Det beste som er skjedd meg, er at jeg ved den Hellige Ånds inngripen ble katolikk.»
Jeg er takknemlig for mitt liv. For å si det forsiktig: Det har ikke vært kjedelig, og det er høyst usannsynlig at det kommer til å bli det. Jeg ble født inn i en familie av gode mennesker; jeg har alltid hatt gode forbilder i min nærhet. Det beste som er skjedd meg, er at jeg ved den Hellige Ånds inngripen ble katolikk. Jeg fikk gode år som teologisk student i Oslo og London, som ung prest og i mitt kloster.
Det var ikke jeg som ville bli biskop. Det var mektigere viljer enn min som avgjorde den saken. Når det er sagt, må jeg legge til at et mer interessant biskoppelig liv enn mitt, i Oslo, knapt kan tenkes. Her er det pinse hver dag hele året. Alle tungemål og folk er her. I denne kirken kommer den universelle kirke naturlig sammen for å be og feire sakramentene. For en skatt!
«Fremtiden er med Gud.»
Mest av alt takker jeg Gud som har gitt meg rikere enn jeg har forstått å be om.
Et tilbakeblikk skjer i nuet. Jeg minner meg selv og dere alle om at Kirken lever i nuet, bevisst sin historie. Enda viktigere: Fremtiden er med Gud.
Noen har stilt et forsiktig spørsmål om jeg nå kan bli pensjonist og ta livet med ro. Biskopers pensjonsalder er 75, og jeg møter i utgangspunktet ingen forståelse hos Nuntius eller i Dikasteriet for biskoper om jeg ber om å tre tilbake før det.
Som en vittig sjel har sagt: Jeg ønsker ikke å gå rett fra skrivebordet til kirkegården. Jeg har til hensikt å høre på legens råd, og ber allerede for den som skal overta – hvem det så måtte bli.
En hjertelig takk til dere alle. Dere har vært tålmodige med meg; jeg har merket styrken av deres forbønn.
BISKOPENS VÅPENSKJOLD:Våpenskjoldet med grønn bispehatt og seks dusker i tre rekker på hver side samt et gyllent bispekors, viser biskopens hierarkiske stilling og oppgave. Valgspråket lyder «Labori non honori» – for arbeid, ikke for ære.
Biografi: Biskop Bernt I. Eidsvig
Bilde
Født i Rjukan (bispedømmet Oslo) 12. september 1953.
Tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 20. desember 1977.
Fullførte teologiske studier ved Universitet i Oslo (Cand. Theol.) i 1978 og ved Heythrop College i England (Master of Theology) i 1982.
2. mai 2014: Storprior for Ordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem sin magistrale delegasjon i Norge. Utnevnt til Ridder-Kommandør med stjerne i Ordenen av Den hellige grav i Jerusalem av stormester kardinal Edwin Fredrick O'Brien.
I Oslo katolske bispedømme har han sittet i Presterådet 1983–1990, i Konsultorkollegiet 1987–1990, og i Pastoralrådet 1988–1991. Han var medforfatter (Del III) til boken "Den katolske kirke i Norge" (Aschehoug 1993).
