Pavens preken på Verdensdagen for fattige
«Den store ‘kapital’ som er lagt i våre hender er Herrens kjærlighet.» Hva gjør vi med den?
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News
Søndag 19. november, Verdensdagen for fattige, var evangelieteksten lignelsen om talentene:
Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han. […]
(Matt 25,14–30 fra Bibel 2011)
Her følger pave Frans’ preken i Peterskirken:
Jesu reise og vår egen livsreise
Tre menn får en enorm rikdom i hende, takket være gavmildheten til deres herre, som skal legge ut på en lang reise. En dag vil imidlertid vil denne herren vende tilbake og igjen kalle til seg disse tjenerne, i håp om sammen med dem å kunne glede seg over hvordan de i mellomtiden har fått hans goder til å bære frukt. Den lignelsen som vi har hørt (jf. Matt 25,14–30) inviterer oss til å reflektere over to reiser: Jesu reise og vår egen livsreise.
Jesu første reise. «Til menneskene ga han gaver»
Jesu reise. I begynnelsen av lignelsen snakker Jesus om «en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide» (v. 14). Denne «utenlandsreisen» får oss til å tenke på Kristi mysterium, på Gud som ble menneske, på hans oppstandelse og himmelfart. Han, som for å komme menneskeheten i møte steg ned fra Faderens favn, ved sin død gjorde vår død til intet, stod opp fra de døde og vendte tilbake til Faderen. Ved slutten av sin jordiske tilværelse foretok altså Jesus en «tilbakereise» til Faderen. Men før han dro, betrodde han oss sine goder, en virkelig «kapital»: Han etterlot oss seg selv i eukaristien, sitt evige livs ord, sin hellige mor til mor for oss, og han delte ut Den hellige ånds gaver slik at vi skal kunne fortsette hans verk i verden. Disse «talentene» blir skjenket, oppgir evangeliet, «etter det hver enkelt har evne til» (jf. vers 15) og er dermed ment for et personlig oppdrag som Herren betror oss i dagliglivet, i samfunnet og i Kirken. Apostelen Paulus bekrefter også dette: «Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver» (Ef 4,7–8).
Jesus levde for oss
La oss igjen feste blikket på Jesus. Alt mottok han av Faderens hender, men han beholdt ikke denne rikdommen for seg selv. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse» (Fil 2,6–7). Han iførte seg vår skrøpelige menneskelighet, som en barmhjertig samaritan lindret han våre sår, han gjorde seg fattig for å berike oss med det guddommelige liv (jf. 2 Kor 8,9), han steg opp på korset. Han som var uten synd «gjorde Gud til synd for oss» (jf. 2 Kor 5,21). For oss. Jesus levde for oss, for vår skyld. Dette var beveggrunnen til hans reise i verden før han vendte tilbake til Faderen.
Jesu andre reise. Hvordan vil jeg selv komme fram ved hans tilbakekomst?
Men dagens lignelse sier oss også følgende: «Tjenernes herre kom tilbake og ville holde regnskap med dem» (Matt 25,19). Den første reisen, til Faderen, vil jo bli etterfulgt av en annen, som Jesus vil foreta ved tidenes ende. Han vil da vende tilbake i herlighet og møte oss igjen, for å «holde regnskap», regnskap over historien, og føre oss inn i det evige livs glede. Så vi må spørre oss selv: Hvordan vil det stå til med oss når Herren når han kommer tilbake? Hvordan vil jeg komme fram ved dette møtet med ham?
Vår livsreise: Hvilken vei går vi?
Dette spørsmålet bringer oss til vår egen reise: vår livsreise. Hvilken vei følger vi i våre liv? Jesu vei, som var selvhengivelsens vei, eller egoismens vei? Veien der våre hender åpner seg mot andre, for å gi og for å gi av oss selv, eller veien der våre hender lukker seg, for selv å ha mer og bare bry oss om oss selv? Lignelsen forteller oss at hver av oss har fått noen «talenter», etter det vi har evne og mulighet til. Pass på: La ikke alminnelig språkbruk lure oss: Dette handler ikke om våre evner til personlig bruk, men, som vi sa, om Herrens goder, om det som Kristus etterlot oss da han vendte tilbake til Faderen. Sammen med disse godene skjenket han oss sin Ånd, og i Ånden ble vi Guds barn, og takket være Ånden kan vi bruke vårt liv på å vitne om evangeliet og på å bygge opp Guds rike. Den store «kapital» som er lagt i våre hender er Herrens kjærlighet, vårt livs grunnlag og vår vandrings kraft.
Tar jeg sjanser og driver handel med talentene?
Og derfor må vi spørre oss selv: Hva gjør jeg på min livsreise med så stor en gave? Lignelsen sier oss at de to første tjenerne mangedobler den gaven de hadde fått, mens den tredje ikke liter på herren, som han gitt ham gaven, men er redd for ham og som lammet. Han tar ingen sjanser, setter ikke seg selv på spill og ender opp med å grave ned talentet. Og dette gjelder også oss: Vi kan mangedoble det vi har fått; vi kan gjøre vårt liv til en kjærlighetsgave for andre. Eller vi kan leve lammet av et falskt gudsbilde, og av frykt gjemme den skatten vi har fått i jorden; vi kan tenke kun på oss selv, uinteressert i alt annet enn våre egne bekvemmeligheter og interesser, uten å engasjere oss. Spørsmålet er veldig klart – de to første tar sjanser ved å drive handel med talentene –, og spørsmålet er: «Tar jeg sjanser i mitt liv? Tar jeg sjanser, styrket av kraften i min tro? Vet jeg som kristen å ta sjanser, eller lukker jeg meg inne i meg selv av frykt eller feighet?»
Et liv i mørke, et liv i jorden?
Så, kjære brødre og søstre, på denne Verdensdagen for de fattige formaner lignelsen om talentene oss til å granske med hvilken ånd vi foretar vår livsreise. Av Herren har vi fått hans kjærlighet i gave, og vi er kalt til å bli en gave for andre. Den kjærlighet som Jesus tok seg av oss med, den barmhjertighetens og medlidenhetens olje som han helbredet våre sår med, Den hellige ånds flamme som åpnet våre hjerter for glede og håp – alt dette er goder som vi ikke får beholde bare for oss selv, forvalte som vi selv lyster eller gjemme i jorden. Overøst med gaver er vi kalt til selv å bli gaver. Vi som har mottatt mange gaver, må selv bli gaver for andre. Bildene i denne lignelsen er svært talende: Dersom vi ikke mangedobler kjærligheten rundt oss, slukner vårt liv i mørke; dersom vi ikke setter i omløp de talentene vi har fått, ender vår tilværelse i jorden, som om vi allerede var døde (jf. vers 25 og 30). Brødre og søstre, så mange nedgravde kristne! Så mange kristne lever sin tro som om de levde under jorden!
Fattigdom er en skandale
Så la oss tenke på alle de forskjellige former for materiell, kulturell og åndelig fattigdom som finnes i vår verden; la oss tenke på de sårede menneskene i våre byer, på fattige som blir usynliggjort, hvis smerteskrik blir undertrykt av den generelle likegyldighet i et travelt og åndsfraværende samfunn. – Når vi tenker på fattigdom, må vi ikke glemme bluferdigheten: Fattigdommen er bluferdig, den gjemmer seg. Vi må selv være modige og søke den opp. – La oss tenke på dem som bærer tunge byrder, på dem som ikke orker mer, på dem som står utenfor, på ofrene for kriger og på dem, som med fare for livet drar fra sitt land; på dem som er uten brød, uten arbeid og uten håp. Så mange former for hverdagsfattigdom. Og de fattige er ikke bare én, to eller tre: De er mange. De fattige er en stor flokk. Når vi tenker på denne enorme flokken av fattige mennesker, er evangeliets budskap klart: La oss ikke grave ned Herrens goder! La oss sette i omløp nestekjærligheten, la oss dele vårt brød, la oss mangedoble kjærligheten! Fattigdom er en skandale. Når Herren kommer tilbake, vil han be oss svare for dette og – som den hellige Ambrosius skriver – si til oss: «Hvorfor fant dere dere i at så mange fattige døde av sult når dere eide gull som kunne ha skaffet dem mat? Hvorfor ble så mange slaver solgt og mishandlet av fiender uten at noen prøvde å sette dem fri?» (De Officiis: PL 16, 148-149).
«Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger» (Ef 2,10)
La oss be om at hver enkelt av oss, i henhold til den gave vi har mottatt og det oppdrag som er betrodd oss, må strebe etter «å la nestekjærligheten bære frukt» – å la nestekjærligheten bære frukt – og etter å være nær et eller annet fattig menneske. La oss be om at vi ved enden av vår reise, etter å ha mottatt Kristus i disse våre søsken som han identifiserte seg med (jf. Matt 25,40), også vi må få høre: «Bra, du gode og tro tjener! […] Kom inn til gleden hos din herre!» (Matt 25,21).