Del 6 av pavens katekeseserie: Vrede

Øyvind Evenstad
Publisert 2. februar 2024 | Oppdatert 13. mai 2024

MANER TIL FRED: Pave Frans holder katekese om vrede under den ukentlige generalaudiensen i Vatikanet, onsdag 31. januar. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

– Vrede er en last som ødelegger menneskelige relasjoner, sier pave Frans i sjette del av sin katekeseserie om laster og dyder. Vrede fører til avsky mot andre personer og gjør oss ute av stand til å se ting klart. – Men ikke alt som kommer fra sinne er galt, fortsetter paven. Sinne er en naturlig følelse, og det er opp til oss å styre den i riktig retning. Vi bør for eksempel bli forarget av urettferdighet.

 

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Det var som vanlig folksomt i Paul VI-hallen i Vatikanet under den ukentlige generalaudiensen med pave Frans, onsdag 31. januar. Etter en lesning fra Paulus’ brev til efeserne (Ef 4,26–27; 31–32) på flere språk, holdt paven sitt sjette foredrag i katekeseserien om laster og dyder. Etter katekesen fulgte pavens hilsener til besøkende og pilegrimer som var til stede, deretter Fader vår (Pater noster) på latin og pavens velsignelse.

 

Les mer

 

I en notis på Vatikanets nettside står det: Følgende tekst inneholder deler som ikke ble lest høyt, men som bør betraktes som om de var det.



Katekeseserie om laster og dyder

6. Vrede

 

Kjære brødre og søstre, god morgen!

I dag skal vi stoppe opp for å reflektere over lasten vrede. Nå snakker vi om laster og dyder, og i dag er tiden kommet for å reflektere over vrede. Det er en spesielt mørk last, og kanskje den som er lettest å oppdage rent fysisk. En person som domineres av vrede, har vanskelig for å skjule denne impulsen. Du kan kjenne den igjen på kroppsbevegelsene, aggressiviteten, den anstrengte pusten, det bistre og rynkede uttrykket.

I sin mest akutte form er vrede en last som ikke gir noe pusterom. Hvis vreden har sitt utspring i en urett som er begått (eller som man tror er begått), retter den seg ofte ikke mot gjerningsmannen, men mot det første uheldige offeret. Det finnes menn som holder raseriet tilbake på arbeidsplassen og fremstår som rolige og fattede, men hjemme blir de uutholdelige for kone og barn. Vrede er en gjennomgripende last. Den er i stand til å frata oss nattesøvnen og sperre veien for fornuft og ettertanke.

Vrede er en last som ødelegger menneskelige relasjoner. Den er et uttrykk for manglende evne til å akseptere andres forskjellighet, særlig når deres livsvalg avviker fra våre egne. Den stopper ikke ved den ene personens forseelser, men kaster alt i samme kjele. Det er den andre, den andre slik han eller hun er, den andre som sådan, som fremprovoserer sinne og bitterhet. Man begynner å avsky stemmeleiet deres, deres trivielle hverdagslige gester, deres måte å resonnere og føle på.

 

«Det er den andre, den andre slik han eller hun er, den andre som sådan, som fremprovoserer sinne og bitterhet. Man begynner å avsky stemmeleiet deres, deres trivielle hverdagslige gester, deres måte å resonnere og føle på.»

 

Når relasjonen blir degenerert til dette nivået, mister vi klarsynet. Vrede får oss til å miste klarsynet, ikke sant? Et av vredens kjennetegn er nemlig at den ikke alltid dempes med tiden. I slike tilfeller kan selv avstand og stillhet forsterke feilene i stedet for å lette byrden av dem. Derfor anbefaler apostelen Paulus – som vi har hørt – de kristne å ta tak i problemet med en gang og forsøke å forsone seg: «La ikke solen gå ned over deres vrede» (Ef 4,26). Det er viktig at alt forsvinner umiddelbart, før solnedgang. Hvis det oppstår en misforståelse i løpet av dagen, og to mennesker ikke lenger kan forstå hverandre og opplever at de står langt fra hverandre, kan ikke natten overlates til djevelen. Lasten ville holde oss våkne om natten, mens vi grubler over våre grunner og de uforklarlige feilene som aldri er våre, men alltid den andres. Slik er det. Når en person er rasende, sier han eller hun alltid, alltid at det er den andre som er problemet. De er aldri i stand til å erkjenne sine egne feil og mangler.

 

«Når en person er rasende, sier han eller hun alltid, alltid at det er den andre som er problemet. De er aldri i stand til å erkjenne sine egne feil og mangler.»

 

I Herrens bønn (Fader vår) får Jesus oss til å be for våre menneskelige relasjoner, som er et minefelt – et plan som aldri er i fullkommen likevekt. Her i livet må vi forholde oss til dem som har gjort oss urett, på samme måte som vi aldri har elsket alle i riktig mål. Noen har vi ikke gjengjeldt den kjærligheten de hadde krav på. Vi er alle syndere, alle sammen, og vi har alle et regnskap å gjøre opp. Glem ikke dette. Vi står i gjeld, vi har alle et regnskap å gjøre opp, og derfor må vi alle lære oss å tilgi for å kunne bli tilgitt. Mennesker holder ikke sammen hvis de ikke også praktiserer tilgivelsens kunst, så langt det er menneskelig mulig. Vrede motvirkes av velvilje, hjertets åpenhet, saktmodighet og tålmodighet.

 

«Vi er alle syndere, alle sammen, og vi har alle et regnskap å gjøre opp. Glem ikke dette. Vi står i gjeld, vi har alle et regnskap å gjøre opp, og derfor må vi alle lære oss å tilgi for å kunne bli tilgitt.»

 

Men når det gjelder vrede, er det en siste ting å si. Det er en forferdelig last, ble det sagt, som er opphavet til krig og vold. Åpningen av Iliaden beskriver Akillevs’ vrede, som vil være årsaken til «talløse sorger». Men ikke alt som kommer fra sinne er galt. De gamle forsto godt at det finnes en temperamentsfull (irascibel) del av oss som verken kan eller må fornektes. Følelsene er til en viss grad ubevisste. De skjer, de er en del av livet. Vi er ikke ansvarlige for at sinnet oppstår, men alltid for at det utvikler seg. Og av og til er det bra at sinnet får utløp på riktig måte. Hvis en person aldri ble sint, hvis en person ikke ble forarget av urettferdighet, hvis en person ikke følte noe som rørte seg på innsiden av at de svake blir undertrykt, ville det bety at personen ikke var et menneske, og enda mindre en kristen.

Det finnes en hellig indignasjon som ikke er vrede, men en indre bevegelse, en hellig harme. Jesus kjente den flere ganger i sitt liv (jf. Mark 3,5). Han gjengjeldte aldri ondt med ondt, men i sin sjel følte han denne følelsen, og i tilfellet med kjøpmennene i templet utførte han en sterk og profetisk handling, ikke styrt av vrede, men av nidkjærhet for Herrens hus (jf. Matt 21,12–13). Vi må skille godt. Nidkjærhet, hellig harme, er én ting; vrede, som er ondt, er noe annet.

 

«Vi må skille godt. Nidkjærhet, hellig harme, er én ting; vrede, som er ondt, er noe annet.»

 

Det er opp til oss, med Den Hellige Ånds hjelp, å finne det rette målet for følelsene. Å danne dem på en god måte, slik at de vender seg til det gode og ikke til det onde. Takk skal dere ha.

 

Spesielle hilsener

Jeg hilser alle de engelsktalende pilegrimene og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt de som kommer fra USA. Jeg påkaller vår Herre Jesu Kristi glede og fred over dere alle og deres familier. Gud velsigne dere!

 

Sammendrag av Den hellige fars ord

Kjære brødre og søstre! I katekesen om dyder og laster tar vi nå for oss «vrede», det ukontrollerte sinnet som kanskje begynner med å gruble over krenkelser, men som ender opp med å bli selvdestruktivt og ødeleggende for våre relasjoner til andre, og til slutt fører til vold og til og med krig. Jesus lærer oss å tilgi dem som synder mot oss, mens Paulus oppfordrer oss til aldri å la solen gå ned over sinnet vårt. Likevel finnes det en passende form for sinne, som består i rettferdig harme over ondskap og urettferdighet. På samme måte som med alle følelser er det også med sinne. Det er opp til oss, med Den Hellige Ånds støtte, å styre og lede følelsene våre slik at de tjener Guds rike av forsoning, rettferdighet og fred.

 

Her kan du se katekesen

 

Les mer

 

Mer om:
Utenriks
Pave Frans
Vatikanet
Onsdagsaudiens
Katekese