Del 11 av pavens katekeseserie: Dydig handling

NTB_kdepAdXmDvY.jpg

PÅ PLASS: Pave Frans hilser fra bilen sin på Petersplassen i Vatikanet, onsdag 13. mars. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

– Kapitlet om dydig handling bør gjenoppdages og praktiseres av alle i vår dramatiske tid, der vi ofte blir stilt overfor det verste i mennesket, sier pave Frans i ellevte del av katekeseserien om laster og dyder. Etter å ha snakket om lastene i mange uker, vender han nå blikket mot «speilbildet» av ondskap: dydene. Vi mennesker har en «vidunderlig mulighet» til å vokse i dyd og bli hellige med Guds hjelp, sier paven. 

 

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Onsdag 13. mars, på dagen elleve år siden han ble valgt til pave, holdt pave Frans sin ukentlige generalaudiens foran en stor folkemengde på Petersplassen i Vatikanet. Dette var den andre generalaudiensen som ble holdt utendørs i 2024. Etter en lesning fra Paulus’ brev til filipperne (Fil 4,8–9) på flere språk, fortsatte katekeseserien om laster og dyder. Som i forrige uke ble katekesen lest av p. Pierluigi Giroli, fordi paven fremdeles ikke var helt i form. Etter katekesen fulgte som vanlig pavens hilsener til besøkende og pilegrimer, før audiensen ble avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og en velsignelse av alle som deltok.

 

Les mer

  

Etter å ha gått gjennom alle «hovedlastene» har pave Frans nå begynt på en oversikt over dydene, iblant kalt «dygdene» på norsk.

 

Katekeseserie om laster og dyder

11. Dydig handling

 

Kjære brødre og søstre, god morgen!

Etter å ha avsluttet oversikten over lastene, er det nå på tide å se på speilbildet, det som står i motsetning til erfaringen av ondskap. Menneskehjertet kan hengi seg til onde lidenskaper, det kan gi etter for skadelige fristelser forkledd i overbevisende drakter, men det kan også motsette seg alt dette. Uansett hvor vanskelig det kan være, er mennesket skapt for godhet, som virkelig realiserer det. Mennesket er også i stand til å praktisere denne kunsten, slik at visse disposisjoner blir permanente i ham eller henne. Refleksjonen over denne vidunderlige muligheten vår utgjør et klassisk kapittel i moralfilosofien: kapitlet om dyd.

 

«Menneskehjertet kan hengi seg til onde lidenskaper, det kan gi etter for skadelige fristelser forkledd i overbevisende drakter, men det kan også motsette seg alt dette.»

 

De romerske filosofene kalte det virtus, de greske areté. Den latinske betegnelsen fremhever først og fremst at den dydige personen er sterk, modig, i stand til å utøve disiplin og askese. Derfor er utøvelsen av dydene frukten av en lang spiringsprosess, som krever anstrengelse og til og med lidelse. Det greske ordet areté betegner i stedet noe som utmerker seg, noe som står frem, noe som vekker beundring. Den dydige personen er derfor en som ikke ødelegger seg selv ved å bli deformert, men som forblir trofast mot sitt eget kall og realiserer seg selv fullt ut.

Vi ville være på villspor hvis vi trodde at helgener var unntak fra menneskeheten, en slags snever krets av mestere som lever utenfor artens grenser. Ut fra det perspektivet på dydene vi nettopp har introdusert, er helgener i stedet de som blir seg selv fullt ut, som realiserer det kallet som tilkommer enhver mann eller kvinne. For en lykkelig verden det ville vært om rettferdighet, respekt, gjensidig velvilje, vidsynthet og håp var det normale, og ikke et sjeldent avvik! Det er derfor kapitlet om dydig handling bør gjenoppdages og praktiseres av alle i vår dramatiske tid, hvor vi ofte blir stilt overfor det verste i mennesket. I en deformert verden må vi huske den formen vi opprinnelig ble gitt, det gudsbildet som for alltid er innprentet i oss.

 

«Ut fra det perspektivet på dydene vi nettopp har introdusert, er helgener i stedet de som blir seg selv fullt ut, som realiserer det kallet som tilkommer enhver mann eller kvinne.»

 

Men hvordan kan vi definere begrepet dyd? Den katolske kirkes katekisme gir oss en presis og kortfattet definisjon: «Dyd er en vedvarende og fast innstilling på å handle vel» (nr. 1803). Det er altså ikke et improvisert eller litt tilfeldig gode som sporadisk faller ned fra himmelen. Historien viser oss at selv forbrytere har utført gode gjerninger i klarsynte øyeblikk, og disse gjerningene er rett nok innskrevet i «Guds bok», men dyd er noe annet. Det er et gode som kommer av en langsom modning av personen, helt til det blir en indre egenskap. Dyd er en frihetens habitus [vane]. Hvis vi er frie i enhver handling, og hver gang må velge mellom godt og ondt, er det dyd som gjør at vi har for vane å velge rett.

Hvis dyd er en så vakker gave, dukker det umiddelbart opp et spørsmål: Hvordan er det mulig å tilegne seg den? Svaret på dette spørsmålet er ikke enkelt, det er komplekst.

For den kristne er Guds nåde den første hjelpen. Den Hellige Ånd handler i oss som er døpt, og virker i sjelen vår for å lede den til et dydig liv. Hvor mange kristne har ikke nådd hellighet gjennom tårer, fordi det var noen av deres svakheter de ikke klarte å overvinne! Men de opplevde at Gud fullførte det gode verket som for dem bare var en skisse. Nåden går alltid forut for vårt moralske engasjement.

 

«Hvor mange kristne har ikke nådd hellighet gjennom tårer, fordi det var noen av deres svakheter de ikke klarte å overvinne! Men de opplevde at Gud fullførte det gode verket som for dem bare var en skisse.»

 

Dessuten må vi aldri glemme den rike lærdommen fra de gamles visdom, som forteller oss at dyd vokser og kan kultiveres. Og for at dette skal skje, er nettopp visdom den første gaven vi kan be Ånden om. Mennesket er ikke et fritt territorium som kan erobres av nytelser, følelser, instinkter og lidenskaper uten å kunne gjøre noe mot disse til tider kaotiske kreftene som bor i oss. Et åpent sinn er en uvurderlig gave, det er visdommen som gjør oss i stand til å lære av våre feil for å styre livet på en god måte. Så trenger vi god vilje: evnen til å velge det gode, til å forme oss selv gjennom asketiske øvelser og unngå utskeielser.

Kjære brødre og søstre, det er slik vi begynner vår reise gjennom dydene – i dette fredfulle universet som er utfordrende, men avgjørende for vår lykke.

 

NTB_r2N1uryEi7w.jpg

MIDT BLANT FOLKET: Pave Frans på Petersplassen, etter at vinden blåste det hvite hodeplagget (zucchetto) av ham. Foto: NTB / Reuters, Guglielmo Mangiapane

 

Spesielle hilsener

Jeg hilser alle engelsktalende pilegrimer og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt gruppene fra Nederland og USA. Med ønske om at denne fastetiden må bli en tid med nåde og åndelig fornyelse for dere og deres familier, påkaller jeg glede og fred ved vår Herre Jesus Kristus. Gud velsigne dere!

 

Sammendrag av Den hellige fars ord

Kjære brødre og søstre! I vår katekese om dyder og laster ser vi nå nærmere på dyd, som katekismen definerer som «en vedvarende og fast innstilling på å handle vel». Som skapt i Guds bilde og likhet er vi skapt til å gjøre det gode, men i vår falne verden krever det disiplin og utholdenhet å strebe etter dyd og løsrive seg fra laster. Å vokse i dyd er faktisk det edleste uttrykket for vår menneskelige frihet, men må nødvendigvis understøttes av Guds forutgående nåde. Derfor råder Skriften oss til å be om Den Hellige Ånds visdom i gave, slik at vi kan kjenne Herrens vilje og la den prege alle våre avgjørelser når vi streber etter å forme livene våre stadig mer fullstendig i samsvar med hans nådige og kjærlige plan for vår menneskelige familie.

 

Her kan du se katekesen

 

Les mer