SAKRAMENT: Et nygift par påvei ut etter pavens onsdagsaudiens på Petersplassen i Vatikanet. Dersom de en gang skulle ønske å oppløse ekteskapet er «Katolsk kirkeretts umiddelbare svar [..,] at et formelt inngått ekteskap 'formodes' å bestå, og det hindrer følgelig et nytt ekteskap inntil det motsatte er bevist», skriver mgr. Torbjørn Olsen i denne kronikken. Foto: NTB / Reuters, Max Rossi
En debatt om Den katolske kirkes prosesser for å kunne oppløse ekteskap begynte i Klassekampen, men har siden spredt seg til Vårt Land og Dagen. Et av de mest drastiske krav er at statstilskuddet til Den katolske kirke i Norge bør revurderes som svar på vår oppløsningspraksis.
Jeg vil løfte frem tre prinsipielle utfordringer, som ikke er til å komme forbi.
Kronikk: Mgr. Torbjørn Olsen
For det første: Religionsfrihet
Grunnloven garanterer religionsfrihet. Men denne, som alle andre friheter, kan neppe være helt grenseløs. Da blir spørsmålet: Ligger det innenfor religionsfrihetens ramme å ha et noe avvikende syn på ekteskapet enn det som kanskje er allment? Og konkret: Ligger Den katolske kirkes ekteskapsforståelse innenfor eller utenfor religionsfrihetens ramme?
Nå kan man i denne sammenheng med fordel redusere «avvikene» relativt sterkt. Generelt er Den katolske kirke ikke uenig i at ekteskap kan oppløses. Men forståelsen av oppløsningskriteriene og -myndighet er nok en god del avvikende. I så henseende er den i godt selskap med Den norske kirke, om man går noen tiår tilbake i tiden. Det mye større «avvik» er når det gjelder ekteskap mellom døpte (forstått som «kristent ekteskap»). Det kan etter katolske forståelse – etter seksuell fullbyrdelse – kun oppløses av døden.
Dette skaper ingen store praktiske problemer mellom Kirke og stat: Staten håndterer ekteskap etter sine kriterier, og Kirken etter sine. Så lenge det er praktisk mulig og samarbeidsviljen er god, samarbeider man om dette, f.eks. ved én vigselshandling. Og folk som ønsker et forhold til begge institusjoner, forholder seg til begge.
Inngåelse av ekteskap har både en kontraktsdimensjon og en institusjonsdimensjon. Det første innebærer at ingen kan bli gift uten konsensus/samtykke. Det andre innebærer at inngåelsen må ha en eller annen offentlig dimensjon. Den katolske kirke innførte i 1563 krav om bestemt vigselsform for dens medlemmer, staten hos oss det samme i 1590. Det er uenighet om hva som er mest avgjørende, det kontraktsmessige eller det institusjonelle. Et katolsk «avvik» består muligens i for stor vektlegging på det kontraktsmessige?
Jeg håper at aksept for slike «avvikende» oppfatninger ligger innenfor religionsfrihetens rammer, også sett fra folks synsvinkel som ikke deler den katolske forståelse av ekteskapet.
«Det er ikke forbudt for folk som har et sammenbrutt ekteskap bak seg, å snakke med andre om det. Det blir derfor merkelig at det skulle være krenkede av Kirken å gå inn i en slik samtale (også om den skjer i rettslige former).»
For det andre: Å ta mennesker på alvor
Nå er det en realitet at mange ektefeller går fra hverandre, uavhengig av prinsipiell forståelse. Noen ønsker også å gifte seg på nytt, og det sågar med kirkelig medvirkning.
Katolsk kirkeretts umiddelbare svar er at et formelt inngått ekteskap «formodes» å bestå, og det hindrer følgelig et nytt ekteskap inntil det motsatte er bevist. Lenge var den offisielle parole i Den norske at man konsekvent skulle avvise vigsel av fraskilte så lenge tidligere ektefelle levde.
Mange som har et sammenbrutt ekteskap bak seg, vil hevde at det i realiteten aldri var et ekteskap. Det ble inngått uten grunnleggende forutsetninger, som modenhet og rimelig forståelse av hva et ekteskap er. «Konsensus» holdt ikke mål!
Derved oppstår det sjelesørgeriske spørsmål: Hva skal så Kirken gjøre, fastholde «formodningen» eller forholde seg seriøst til påstanden om at det aldri var et reelt ekteskap?
Det katolske svar er at man også må ta folk med nevnte påstand på alvor, men uten å gi teologien og filosofien bak «formodningen» på båten. Heri ligger grunnlaget for de kirkelige «nullitetssaker», dvs. undersøkelse av påstanden om at det ikke var noe reelt ekteskap (helt feilaktig omtalt som «annullering» av ekteskap). Kan det være saklig grunnlag for tilsidesette formodningen i et bestemt enkelttilfelle?
Undersøkelsene er underlagt streng taushetsplikt. Det som kommer frem, skal kun brukes til å avklare nullitetsproblematikken. Det skal selvfølgelig ikke bringes videre til tredjeperson, og det kan ikke brukes til annet internt i Kirken.
Det er ikke forbudt for folk som har et sammenbrutt ekteskap bak seg, å snakke med andre om det. Det blir derfor merkelig at det skulle være krenkede av Kirken å gå inn i en slik samtale (også om den skjer i rettslige former). Initiativet kommer i praksis alltid fra den tidligere ektefelle som hevder nullitet.
Når den andre tidligere ektefelle blir «stevnet», er det for å ta på alvor at der det finnes to parter. Enhver partsforklaring vil selvfølgelig være mer subjektiv enn objektiv. Det er derfor vanskelig å forstå at det skulle være mer krenkende å la den andre part få komme til orde, enn å se bort ifra hva han eller hun måtte ha å si.
At dette ikke alltid skjer med påkrevd skjønnsomhet, kan sikkert være tilfellet, men det kan neppe endre prinsippene.
Alternativet vil være den «harde linje», at utelukkende «formodningen» om gyldig ekteskap legges til grunn. Å presse dette på folk med en skilsmisse bak seg og som ser en mulighet til nytt ekteskap i Kirken, virker i hvert fall urimelig.
Å bruke statstilskuddet til å presse frem en slik «løsning» synes ganske hardhjertet.
«Tendensen (først: Jehovas vitner) til å gjøre markante økonomiske forskjeller på trossamfunn, vil sette hele legitimiteten i tilskuddsordningen på prøve. Det vil i hvert fall være tilfellet i det øyeblikk landes nest største trossamfunn (Den katolske kirke) skulle bli fratatt statstilskuddet.»
For det tredje: Tilskuddordningens legitimitet
Ingen stat har plikt til å finansiere trossamfunn. Men velger man å finansiere ett trossamfunn, inntreffer det straks en utfordring – sett fra menneskerettighetssynsvinkel – om man behandler «dissentere» helt annerledes.
Da vi fikk vår første dissenterlov i 1845, sørget lovgiverne for at de som tilhørte en dissentermenighet, fikk noe skattelette. Det var rimelig siden de selv finansierte egen menighet.
Ordningen ble prinsipielt ført videre ved lovendringen i 1969, men da slik at skatteletten ble avskaffet, til fordel for tilskudd til samtlige trossamfunn.
Tendensen (først: Jehovas vitner) til å gjøre markante økonomiske forskjeller på trossamfunn, vil sette hele legitimiteten i tilskuddsordningen på prøve. Det vil i hvert fall være tilfellet i det øyeblikk landes nest største trossamfunn (Den katolske kirke) skulle bli fratatt statstilskuddet.
Den største taper om tilskuddsordningen skulle bortfalle, vil uten tvil være Den norske kirke.
Les mer