STORT: Diakonen Florian skal feire sin første messe på pinsedagen. Foto: Ivan Vu
– Jeg er lykkelig, rolig og samtidig er det litt skummelt, sier Florian Pletscher.
Kommende lørdag, pinseaften, skal han prestevies i St. Olav domkirke i Trondheim.
Tekst: Marta Teresa Wade
Stort og saliggjørende
Nylig fikk han brev fra en venn, også prest, der det stod:
«Nå endres alt og ingenting»
– Det oppsummerer alt, sier prestekandidaten.
I fjor, under selve Olsok-feiringen, ble Florian diakonviet. Øyeblikket var stort og et tydelig steg inn i tjenesten for Kirken. Siden den gangen har han gått med de samme klærne som hans prestekollegaer og avlagt de samme løftene.
Fra lørdagen av skal han ta på seg helt nye og essensielle oppgaver. Florian skal få feire messe og gi skriftemål.
– Det er noe stort og skummelt og saliggjørende. Jeg har vært på vei mot dette øyeblikket og nå har det kommet, sier han.
– Samtidig er det ikke et endepunkt, men en begynnelse, legger diakonen til.
FYSISK: Under diakonvielsen la biskopen hendene sine på hodet til Florian i bønn. Foto: Ivan Vu
Å komme frem
Florian Pletscher (32) kommer fra Tyskland og begynte i presteformasjon allerede som 18 åring.
Han var begeistret for tjenesten som ventet, men da studiene skulle til å ta slutt ble han forelsket og bestemte seg for å gå ut av seminaret. Han vokste så videre i tro og i relasjonen med sin daværende kjæreste. Samtidig var det hele tiden en slags uro til stede, som gjorde at Florian forstod at, selv om det han hadde var godt, var dette ikke kallet hans.
– Jeg er veldig takknemlig for den tiden, sier han i dag.
– Den har også ført meg til Norge, legger den kommende presten til.
Han viser til den gangen da han, etter å ha gått ut av seminaret og avsluttet forholdet sitt, jobbet som redaktør i et forlag i Tyskland. Forlaget utga en av bøkene til Erik Varden, hans nåværende biskop og overordnende. Florian hadde da ansvar for arbeidet med utgivelsen.
Etter å ha tatt kontakt med biskopen i Trondheim og blitt invitert til å benytte seg av Tautra Mariakloster som rettrett-sted dro Florian til Norge. Noen måneder senere visste han at det var her han skulle være og tjene Kirken.
Den katolske kirke i Norg
Dette er kun to år siden.
Florian forteller hvor spesielt det var å møte Den katolske kirke «på verdens ende», i Norge.
– Hele Kirken har vært en positiv overraskelse, med et så godt miljø og det at jeg passer inn i dette miljøet, sier han.
Før han kom i 2022 hadde han aldri vært i Norge. Det eneste han visste var at Oslo var hovedstaden.
– Men så kjenner man seg så fort igjen i menigheten og opplever at man er en del av familien, når man møter de andre i søndagsmessen, sier Florian, takknemlig for fellesskapet i domkirken i Trondheim.
– Det er en stor gave for meg å kunne gjøre tjenesten her, legger han til.
RETRETT: Det var etter besøket hos søstrene på Tautra at Florian forstod hva han skulle gjøre videre. Foto: Ivan Vu
FELLESSKAP: Diakonen Florian sammen med unge voksne i St. Olav domkirke. Foto: St. Augustin Unge Voksne
Håndspåleggelsen og salving av hendene
Prestevielsen er preget av fysiske handlinger. Det Florian er mest spent på er håndspåleggelsen og salving av hendene.
Da han ble diakonviet og fikk biskopens hender på hodet, kjente han trykket i flere timer etterpå.
– Nå blir dette veldig konkret og det som foregår går rett til apostlene og Jesus, sier han alvorlig.
Salvingen av hendene er et sterkt symbol, forteller diakonen. Disse hendene skal velsigne og bryte brød.
– Jeg skal helliggjøre og frembære offer, sier han og siterer ord, som blir lest opp av biskopen under ordinasjonsliturgien.
«Løft deres hjerter»
Som kjent velger både diakoner og prester et sitat på sin nye vei, som gjerne står skrevet på et bønnekort. Florian, inspirert av liturgiens språk, valgte: «Løft deres hjerter» fra messen.
– Dette forteller hva det vil si å være prest og blir sagt både til meg og til de jeg er til for, forklarer diakonen.
Han forstår setningen som en oppfordring til å ikke miste seg selv i kontorarbeid eller planlegging, men å huske at det å føre mennesker til Gud er hans egentlige oppgave. De andre tingene er langt mindre viktige.
– Vi har et mål å gå imot, vi kan glede oss til dette målet og gi alt for det.
Når han sier «Løft deres hjerter» til sine troende vil Florian oppfordre dem til å ikke ha fokus på detaljer, men beholde det store bilde.
Han tror at det å la hjerte synke er noe alle kan kjenne på iblant. Man blir lett opptatt av det man kritiserer, i sitt eget liv og i Kirkens liv.
– Herren er der og himmelen står. Dere kan leve et oppreist liv, som også løfter opp andre, sier han til katolikkene.
– Det tror jeg skjer når man møter en som har vokst i troen: man blir løftet opp av personen. Det gjør vi i kirken, vi hjelper hverandre på veien.
«Jeg skal helliggjøre og frembære offer»
TJENESTE: - Jeg skal helliggjøre og frembære offer, sier den kommende presten. Foto: Ivan Vu
Med Den hellige ånd
Selv tenker han mye på veien som venter, leser åndelig litteratur og har nylig vært på en helgerettrett, som en del av forberedelsen til vielsen.
– Jeg lærer også å få en dypere forståelse av liturgien jeg kommer til å feire, sier Florian.
Søndag, på Pinsedagen, skal han feire sin aller første messe.
– Det er jeg som skal være Herrens stemme og stå i hans sted. Jeg får lov til å gjøre det ikke på grunn av høye karakterer, eller godt oppførsel, men fordi Herren vil det, sier han ydmykt.
Florian er glad for at den første messen hans er nettopp på Pinsedagen.
– Vi har en tendens til å glemme Den hellige ånd. Dette er for meg en sterk påminnelse at uten ham kan jeg ikke gjøre noen ting.
Les mer: