Betraktning etter investiturmessen: Veien til Jerusalem
Bilde
Petter Stocke-Nicolaisen
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Publisert 26. juni 2024
|
Oppdatert 26. juni 2024
Bilde
GIVERTJENESTE: «Givertjeneste er en av veiene, som leder deg bort fra å være innkrøkt i deg selv, incurvatus in se som St. Augustin sa det, til å bli åpnet opp og fri, rettet utover mot andre mennesker og mot Gud. Og Gud har altså et spesielt hjerte for Jerusalem», skriver artikkelforfatter Ragnhild Helena Aadland Høen, som ble slått til dame av Stormester kardinal Fernando Filoni lørdag 22. juni. Foto: privat
Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.» Det skulle ikke forundre meg om det samme gjelder veiene vi har gått, vi som i helgen ble slått til riddere og damer i Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem. Her er fortellingen om min vei.
Tekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, dame i Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem
I Sankthans-helgen ble seks nordmenn og seks kandidater fra resten av Norden tatt opp i Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem – eller «Gravridderne», som ordenen ofte kalles for kort. Jeg var én av dem. Hvordan skjedde det? Hvordan havnet jeg der?
Kortversjonen, som stemmer for alle tolv, ble oppsummert av Stormester og kardinal Fernando Filoni i prekenen under vigilien fredag: «Jesus has called you, just as He called Mary Magdalene by name after His resurrection».
Jesus har kalt meg. Det begynte da jeg ble Guds i dåpen. Det fortsatte da foreldrene mine holdt det de lovet i dåpen: De lærte meg «å holde alt det jeg har befalt dere», slik Jesus sier i dåpsbefalingen (Matt 28,20). De lærte meg å be hver dag, og de tok meg med i kirken hver søndag. De leste barnebibler for meg, og fortalte levende om Jesus og disiplene. Geografien i Det hellige land ble mer kjent for meg enn Finnmarks.
«I Jerusalem besøkte jeg Den hellige gravs kirke. Der fikk jeg ta på berget på Golgata og komme helt inn i gravhulen. HER var det det skjedde! Her var det verdenshistorien snudde!»
Som 19-åring dro jeg på pilegrimstur til Det hellige land – landet som ofte kalles «det femte evangelium». Jeg vandret ved Jordan-elven der Jesus ble døpt. Nede i Jeriko, like i nærheten av et gammelt morbærtre av den typen Sakkeus klatret opp i, ble jeg fridd til av en ivrig palestiner (jeg takket høflig for komplimentet). I Galilea seilet jeg i Jesu fotspor på Gennesaretsjøen/Galileasjøen/Tiberiassjøen (kjært barn har mange navn).
I det katolske klosteret på toppen av Saligprisningsberget leste vi saligprisningene høyt. Deretter gikk vi nedover bakkene. Jeg hørte gjenklangen av Jesu stemme, samtidig som jeg så den samme utsikten som han så, hørte lyden av de samme fuglene og kjente lukten av de samme blomstene som var der den gang. Han var så nær! Det var formelig så jeg hørte stemmene og latteren fra alle som hadde satt seg ned i gresset i nettopp disse bakkene, fordi de også ville høre Jesus. Helt spesielt.
I Jerusalem besøkte jeg Den hellige gravs kirke. Der fikk jeg ta på berget på Golgata og komme helt inn i gravhulen. HER var det det skjedde! Her var det verdenshistorien snudde!
Bilde
NORDISK INVESTITURMESSE:Tilsammen 12 kandidater ble slått til ridder eller dame under investiturmessen i St. Olav domkirke, Oslo. Stormester kardinal Fernando Filoni ledet seremoni og messe. Foto: privat
I Betlehem var jeg nede i fødselsgrotten under Fødselskirken, og fikk vite at det var Den hellige keiserinne Helena som hadde latt bygge både Fødselskirken, Gravkirken og to kirker til i Det hellige land. Tolv år senere konverterte jeg fra Den norske kirke til Den katolske kirke. Da tok jeg fermingsnavnet Helena, nettopp på grunn av mitt møte med St. Helena i Betlehem. (St. Helena er forøvrig en viktig helgen for Gravridderordenen, men det visste jeg ikke da.)
La oss dra tilbake til Betlehem. Det var i Betlehem at vi besøkte butikken til en dyktig, katolsk familie som solgte vakre, utskårne figurer i oliventre og det nydeligste Jerusalem-korset jeg har sett, i rent gull, med en diamant i midten. Jeg svidde av nesten hele budsjettet mitt på det korset, og er sjeleglad for det den dag i dag. Det er mitt kjæreste smykke, sammen med gullkorset jeg fikk i dåpen. I alle disse årene har jeg brukt disse to gullkorsene kun ved spesielle anledninger, fordi jeg er så redd for å miste dem.
«I fastetiden i fjor kjente jeg på en stadig økende, nagende uro. Uroen var blitt vekket allerede et halvår tidligere da jeg hørte den norske delegasjonslederen Huan Nguyen fortelle om Gravridderordenen under en høymesse.»
Jerusalem-korset bruker jeg alltid i påskehøytiden. Men i 2023 skjedde det noe. Etter at påskefeiringen var over, bare fortsatte jeg å gå med Jerusalem-korset. Hver eneste dag. Helt til i dag. Det kjentes som noe jeg bare skulle gjøre, lenge før 7. oktober-massakrene og den påfølgende krigen. Hver dag ble jeg fysisk minnet på Jerusalem.
I fastetiden i fjor kjente jeg på en stadig økende, nagende uro. Uroen var blitt vekket allerede et halvår tidligere da jeg hørte den norske delegasjonslederen Huan Nguyen fortelle om Gravridderordenen under en høymesse. Nå vokste den, den dyttet og dro i meg.
Men jeg stod imot, for jeg hadde hørt andre i menigheten min si at det bare var folk med stor formue som fikk bli med i Gravridderordenen, og det har jo ikke jeg. Mannen min og jeg har fem barn å forsørge, og et økonomisk ansvar for klostergården på Selja som vi ikke kan gå fra. I tillegg har jeg tre faste giveravtaler fra før. Ergo passet jeg ikke inn. Men så var det likevel den her dragningen jeg kjente på; kallet til å gjøre iallfall det jeg kan for de kristne i Det hellige land. Det brant i meg, og det ville ikke gi seg.
Derfor skrev jeg til Huan. Jeg spurte ham om jeg likevel kunne hjelpe til på noe vis, uten å være medlem. Til daglig jobber jeg som kommunikasjonsleder, forklarte jeg. Kanskje jeg kunne hjelpe dem med å spre informasjon om Kirken og de kristnes livssituasjon i Det hellige land? Kanskje jeg kunne bidra ved å skaffe ordenen medieoppmerksomhet?
Se hele investiturmessen i St. Olav domkirke lørdag 22.- juni 2024:
Tre dager senere fikk jeg et hjertevarmt svar. Huan avkreftet at jeg måtte bidra med 5000 kroner i måneden, slik jeg hadde trodd. Man forplikter seg bare til å gi (minimum) 6000 kroner i året. Resten av det inviterende svaret gjorde meg så glad, at jeg svarte: «Det var nesten en for stor glede å få på en langfredag, rett før langfredagsliturgien. Men samtidig var det nok helt rett timing (Guds timing er alltid perfekt), for dette er jo dagen da Golgata og Den hellige grav er nettopp stedet der alt skjer. Den siste salmen vi sang i St. Olav langfredag, var ‘Korset vil jeg aldri svike’, som i vår salmebok er merket med emnetittelen ‘14. september. Korsets opphøyelse’. Perfekt, i og med at Festen for korsets opphøyelse er en av ordenens festdager. Det ble en meget vakker dag.»
Etter dette ble jeg gjest i ordenen på alle de månedlige medlemsmøtene, fra 3. mai i fjor til nå. Ettersom tiden gikk følte jeg meg trygg på at dette var Guds kall til meg. Heldigvis var opplevelsen gjensidig fra ordenens side, og jeg ble invitert til å bli medlem. Vår omsorgsfulle Far la det også slik til rette at jeg mottok en pengegave som gjorde det mulig for meg å gi en større gave til ordenen, slik man gjør ved opptagelsen. (Vanligvis er det en gave i størrelsesorden 15 000 – 20 000 kroner, i tillegg betaler du selv for kappen og insigniene.) «Det kommer ingenting i en lukket hånd», men det kommer akkurat nok i en åpen hånd. Gud er en sjenerøs Gud. Han er alle gode gavers giver, derfor elsker han når vi er gavmilde. Da ligner vi på vår himmelsk gode Far.
«Liv og lære hører sammen. Derfor tenker jeg at Den katolske kirkes lære om gaver bør forkynnes mye mer i prekenene enn i dag.»
Når protestanter spør meg om ikke vi katolske kristne driver med avgudsdyrkelse på grunn av helgendyrkelsen, svarer jeg selvsagt at vi ikke tilber helgenene, vi ærer dem. Men jeg legger ofte til at når det gjelder avgudsdyrkelse, så er Mammon og pengebegjær faktisk den eneste avguden Jesus advarer mot, og der er jeg redd for at det ikke står noe bedre til hos oss enn hos andre kristne.
Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3,5 og Ef 5,5), og det er få ting Jesus advarer så sterkt mot som nettopp pengejag. Han sier det rett ut: «Pass dere for pengebegjær!» (Luk 12,15)
Bilde
NYE NORSKE DAMER:F.v.: Fra venstre: Anne-Rigmor Stock Evje, fadder Ewa Bivand, fadder Helene Lund, Ragnhild Helena Aadland Høen, Ilse Rodrigez Castellanos og fadder Isabel Bjørnaas. Foto: privat
Det jeg liker aller best med pave Frans, er derfor hans vedvarende og advarende tale om penger; at pengene må være bare et middel, en tjener – og ikke en herre. Ved å eie mye, ender vi fort med at tingene eier oss. Slik blir vi praktiserende ateister.
Min erfaring er at givertjeneste er en konkret og praktisk teknikk for å bli kvitt pengenes herredømme over meg. Jeg blir fri fra pengene ved å tenke at alt jeg er og har (inkludert pengene) tilhører Gud – jeg vil bruke pengene til det som Gud vil. De er jo hans. Hele verden er hans. Jeg vil at ikke bare jeg skal tjene Gud (med mitt liv), men også pengene mine skal tjene Gud. Pengene mine skal være helliget Herren.
Det sies ofte på fleip at når noen blir kristne, er det siste som blir omvendt lommeboken. «Du kan få sjelen min, men pengene mine får du aldri». Vel: Ved å tvinge pengene mine til å tjene Gud, vinner jeg over djevelens og pengenes makt i mitt liv. Jeg tjener bare én Herre: Gud.
Liv og lære hører sammen. Derfor tenker jeg at Den katolske kirkes lære om gaver bør forkynnes mye mer i prekenene enn i dag. Det er god omsorg for sjelene, rett og slett – slik at vi kan bli fri. Jeg mener oppriktig at Kirkens femte bud, «Du skal bidra til Kirkens behov», blir altfor sjelden nevnt i forkynnelsen i våre kirker.
«Vi mennesker trenger trygghet. Hvis vi ikke våger å stole på Gud, vil vi i stedet ende med å søke trygghet og alt godt hos pengene – som da blir vår herre og gud.»
Jesus sier: «Der din skatt er, vil også hjertet ditt være.» (Matt 6,21) Givertjeneste er en effektiv måte å sørge for at hjertet ditt er der hvor Guds hjerte er. Det er en måte å åpne seg opp fra innkrøktheten i seg selv (meg-meg-meg) og bli fri fra syndens slaveri. Ja, så sterke ord vil jeg bruke. Givertjeneste er en av veiene, som leder deg bort fra å være innkrøkt i deg selv, incurvatus in se som St. Augustin sa det, til å bli åpnet opp og fri, rettet utover mot andre mennesker og mot Gud. Og Gud har altså et spesielt hjerte for Jerusalem.
Bilde
DET HELLIGE LANDS HJELPERE: «Vi anser kirken i Jerusalem for å være moderkirken, og alle andre kirker i verden for å være hennes barn. Det er barnas plikt å ta vare på sin mor. Derfor er det viktig at riddere og damer av ordenen forstår dette, og at de deltar i arbeidet med å støtte Det hellige land», sier Stormester i Gravridderordenen kardinal Fernando Filoni i et intervju med katolsk.no. Foto: Petter T. STocke-Nicolaisen
Gjennom mine 16 år som katolikk har jeg selvsagt hørt enkelte (ganske få) oppfordringer fra prekestolen om å gi, fordi nå trenger vi penger til det og det prosjektet. Jeg skulle ønske at vi fikk høre flere prinsipielle prekener om givertjenesten og om vårt forhold til pengene.
Å gi handler om å stole på Gud. Hvis jeg ikke knuger hendene fast om pengene, men faktisk gir bort noen av dem, blir jeg fri fra pengenes herredømme over meg. Jeg får åpnere hender, som kan ta imot mer fra Gud.
Vi mennesker trenger trygghet. Hvis vi ikke våger å stole på Gud, vil vi i stedet ende med å søke trygghet og alt godt hos pengene – som da blir vår herre og gud. Men Mammon er en nådeløs og brutal herre som fører oss ut i tomhet, meningsløshet og livløshet. Så kjære prester: Sett oss fri! Få oss til å tenke annerledes om pengene våre. Please. Spesielt vi som bor i det fullstendig materialistiske Europa trenger å høre dette.
Svært mange katolikker i Norge klarer helt fint å gi 500 kroner i måneden til de kristne i Det hellige land uten at det på noen måte ville være en byrde for dem. Å få være med og hjelpe Kirken i Det hellige land, er en stor gave.
Kjenner du på en dragning, en tiltrekning, et kall til å hjelpe de kristne i Det hellige land? Vil du ha hjelp til å vokse i hellighet og i troen på Jesus Kristus? Har Gud gitt deg noe av sitt hjerte for Kirken og de kristne i Det hellige land? Da vil jeg oppmuntre deg til å kontakte vår delegasjonsleder, Magistral Delegat Huan Nguyen, i all konfidensialitet. Du når ham på huan.nguyen@oessh.no og tlf. +47 91 67 56 15.
Det kan bli starten på det mest spennende eventyret i ditt liv.
Fakta: Ordenen av Den hellige grav i Jerusalem, OESSH
Bilde
Ordenen av Den hellige grav i Jerusalem er en sentral institusjon i Den katolske kirke, og har et spesielt ansvar for Kirken i Det hellige land. Ordensmedlemmene slås til riddere og damer, og forplikter seg derved til en livslang gave- og bønnetjeneste for Kirken og de kristne i Det hellige land.
Gravridderordenen står (blant annet) for om lag 90 prosent av budsjettet til Det latinske patriarkatet i Jerusalem. Ingenting av dette kommer fra innsamlingsaksjoner, alt kommer fra privatøkonomien til medlemmer i ordenen.
Alle gaver går direkte til Det hellige land. Administrasjonsmidlene kommer fra eiendomsdrift i Roma, slik at ingen gavemidler går til administrasjon. Alt kommer fram. Kirken i Det hellige land har et skrikende behov for økte midler. Nye ordensmedlemmer trengs.
Medlemskap i frimurerordener er uforenlig med medlemskap i ordenen. Ordenens medlemmer kan ikke ta del i aktiviteter, organisasjoner eller bevegelser hvis natur, formål og program motsier Den katolske kirkes lære.
Medlemskap forutsetter at man blir invitert, at man er katolikk og har de nødvendige økonomiske og menneskelige ressurser som kreves.
Lurer du på om du skal bli med i Gravridderordenen?
Les intervjuet som katolsk.no har gjort med Stormester og kardinal Fernando Filoni. Der svarer han godt på hva det innebærer å være ridder eller dame, og hvordan man blir det. Han forteller også om hvilke utfordringer de kristne i Det hellige land står overfor i dag, og han beskriver på hvilke måter Gravridderordenen støtter det kristne nærværet i Det hellige land.
