Jubilantskole var tidligere kloster
LANG HISTORIE: Bygget er i dag St. Eystein Skole og feirer 20 år i 2024. Foto: Elisabeth Thielemann
I år feirer den katolsk skolen i Nord-Norge 20 år. Men selve bygget har en lengre historie knyttet til Bodø.
Tekst: Johannes Ekjord Øyen
Denne helgen feires det 20-årsjubileum for verdens nordligste, katolske skole. St. Eystein er en friskole for grunntrinnet og ble startet i 2004.
En av pådriverne for opprettelsen av skolen var datidens lokale sogneprest, mgr. Torbjørn Olsen.
– Det var en blanding av tilfeldigheter og initiativ, forteller han.
Med innsats og mye arbeid ble det til slutt en katolsk skole i Bodø. Men det som skulle bli St. Eystein skole befinner seg på et sted som har lengre røtter enn helgens 20-årsjubilant.
STERK PÅDRIVER: Mgr. Torbjørn Olsen var sogneprest i Bodø da man skulle beslutte hva det tomme bygget skulle brukes til. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Den spede begynnelse
Thomas Sivertsen er katolikk og en del av St. Eystein menighet, Bodø. Han kan fortelle om foreldrene som var med på å danne menigheten i Bodø.
– Biskopen spurte om foreldrene mine var villige til å flytte til Bodø for å starte en menighet. De takket gladelig ja til å flytte tilbake til Bodø, sier han.
I 1951 ble menigheten offisielt opprettet. Daværende biskop Johannes Wember så behovet for et kloster for søstre som kunne assistere menigheten. Biskop Wember sendte ut forespørsler til bekjente på De britiske øyer. Flere seg villig til å dra til Nord-Norge for å etablere en kommunitet.
Barnevennen
Et bygg ble kjøpt og omgjort til det man kalte St. Sunniva-hjemmet. I 1953 ankom fire dominikanerinner Bodø. Ikledd full ordensdrakt, langt nord i et ikke-katolsk land var de et iøynefallende skue, særlig på 50-tallet. De skulle livnære seg ved å drive et pensjonat for unge jenter.
– Det var kanskje ikke så lukrativt å drive pensjonat. Så da fant man ut at man kunne drive barnehage, forteller Sivertsen.
Bodø ble svært ødelagt under andre verdenskrig. Etter krigen var det lite ressurser og et behov for et trygt sted for barn å oppholde seg. Med hjelp fra moderklosteret i England stod bygget ferdig i 1960 og ble kalt Barnevennen, en barnehage drevet av søstrene. Men nede i kjelleren var det lagt opp til gymsal og en liten scene som var åpen for Bodøs unge; den ble allment kjent som «Nonnekjelleren».
Kjeller og kulturliv
Gjenoppbyggingen av Bodø tok tid og mange av etterkrigstidens unge hadde få eller ingen kulturelle tilbud. Tross ordensdrakten og sitt åndelige virke for Den katolske kirke, ble søstrene kjent for å være tilnærmelige for alle innbyggerne i Bodø, katolikker og ikke-katolikker. De var også åpne for kulturelle uttrykk, inkludert datidens nyere strømninger.
FULL SVING Den såkalte «Nonnekjelleren» huset gjerne musikk- og dansekvelder for ungdommen. Naturligvis under søstrene oppsyn. Foto: Ivar Aaserud
Dette førte til at de tiltrakk seg mange av byens unge og bygget ble et sted der de unge hang. I «Nonnekjelleren» kunne man møtes og prates. Aspirerende musikere benyttet den som øvingslokale.
Søstrene la opp til litteraturkvelder og teaterforestillinger. Det var også musikk- og dansekvelder, inkludert det som var nymotens swing og rock 'n' roll. I 1971 mottok dominikanerinnene ved Mariaklosteret Bodø kommunes kulturpris for sitt arbeid for byens kulturliv.
BALETTELEV: Helle Storvik
fikk timer i ballettdans i flere år hos
søstrene. Foto: Johannes Ekjord Øyen
Bodøs første ballettskole
Flere av søstrene hadde kreative talenter, som de gladelig delte med byens unge. Det ble undervist i musikk, dans og maling. Fra søster Ruth fikk de unge mulighet til å motta ballettundervisning, det første av sitt slag i Bodø. Helle Storvik var én av søster Ruths mange håpefulle elever:
– Jeg var i tredje klasse. Det var noen venninner i klassen min som gikk på ballett, og det fikk jeg også lyst til å gjøre.
Selv om Storvik ikke var fra en katolsk familie, kunne hun delta i ballettundervisingen. Søster Ruth var lærer, mens søster Magdalena spilte piano.
Søster Ruth blir beskrevet som dyktig og hyggelig, men også tydelig og ordentlig. Søster Magdalena var litt mer skummel og streng, men det å ha en til å spille musikk ble satt pris på.
Nonnedrakt i full sving
– Jeg synes søster Ruth var så kul. Da jeg begynte der hadde hun jo det kledet på hodet, som kunne hoppe, sprette og gli mens hun viste dansetrinn, forteller Storvik.
Den heldekkende nonnedrakten var ikke alltid like praktisk når det gjaldt aktive øvelser. Det var ikke sjeldent søster Ruth løftet opp «skjørtekantene» for å demonstrere dansetrinnene for elevene.
– Hun var ikke sjenert. Men hun måtte gjøre det for at vi faktisk skulle se trinnene hun gjorde. Jeg synes å huske at søster Magdalena så litt stygt på søster Ruth når hun gjorde det, forteller Helle.
KJELLERBALLETT: Lokale jenter blir lært opp i ballett av søster Ruth. Foto: Ivar Aaserud
De fleste deltagerne var jenter, men det var en og annen gutt òg. Hvert år arrangerte søstrene en juleforestilling. Barna og foreldre gikk sammen om å lage kostymer og rekvisitter. Noen foreldre kunne sy, mens andre donerte brukte klær og gjenstander.
– Jeg likte ballett. Likte å danse. Det var stas å mestre noe og å opptre, minnes Storvik.
JULEFORESTILLING: I 1972 ble det fremvist ballett og skuespill. Helle Storvik spilte en av prinsessene. Foto: Johannes Ekjord Øyen
Nonnene forsvinner
I 1980-årene ble Barnevennen nedlagt. I løpet av tiårene hadde Bodø kommune lagt til rette for egne tilbud og byen hadde vokst. Det var ikke lenger det samme behovet for barnehage eller ungdomsklubb.
I tillegg ble det endringer for søstrene. Man bestemte seg for at søstre ikke skulle oppholde seg på samme sted over så lang tid, og det ble innført rullering. Samtidig mente dominikanerordenen at de hadde ikke lenger den samme muligheten til å opprettholde det samme antall søstre ved kongregasjonen i Bodø.
– Søstrene som kom hadde ikke de samme kvalitetene som de som forsvant. De fikk heller ikke den samme tilknytningen til stedet, forklarer Thomas Sivertsen.
Fra nonner til skoleelever
Selv om barnehagen Barnevennen ble nedlagt, eide dominikanerordenen fremdeles bygget. Søstrene skulle ikke bruke det lenger, og de ønsket å selge. Mgr. Torbjørn Olsen ønsket ikke det.
Biskopen i Tromsø stift ville heller ikke selge bygget, fordi den lokale kirken ville miste parkeringsplassene sin.
– Dermed satt vi plutselig der med en parkingsplass som vi trengte og et bygg som vi ikke trengte, sier mgr. Olsen.
Det første man vurderte var å leie ut. Både Widerøe og en frikirke var potensielle leietagere. Men så vokste ideen frem om selv å bruke bygget.
– En skole hadde jo vært bra, forteller han.
OMBYGGING: Bygget kjent som Barnevennen blir bygget om for å bli skole. Foto: Elisabeth Thielemann
Ombygging i millionklassen
– Det første vi manglet var penger, sier mgr. Olsen.
Ifølge et konsulentfirma kom ombyggingen til å koste 12 millioner kroner. Med få elever i begynnelsen, var det ikke behov for like omfattende byggearbeid og kostnadene ble redusert til 3 millioner. En stor del av midlene ble gitt av tyske Bonifatiuswerk.
– Det er klart at for 12 millioner så kunne vi fått det mer ideelt enn for 3 millioner. Men noen ting måtte gjøres, for eksempel ventilasjonsanlegg, forklarer han.
Bygget ble pusset opp og gjort klar som skole. Høsten 2004 åpnet skolen og hadde sitt første semester.
– Noen ganger faller ting bare på plass. Så pleier jeg å si at hvis vi kunne få til dette i Bodø, så kan vi få det til overalt, erklærer han.
Til helgen skal skolen feire sitt 20-årsjubileum. Selv om søstrene ikke lenger er der, fortsetter bygget å være en viktig del for mange lokale barn.
Les mer: