PÅ VANDRING:Prestestudent Mathias Bruno Ledum har vandret i fotsorene til de store apostler i Roma de siste fem årene. Lørdag 29. juni ordineres ham til diakon, og en ny etappe venter ham.
Som en pilegrim har prestestudent Mathias fulgt de store apostlers fotefar i Roma de siste fem – seks årene. Nå kommer han til en viktig milepæl.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Førstkommende lørdag 29. juni skal Mathias Bruno Ledum ordineres til diakon etter seks år ved St. Eystein presteseminar. Han skal avlegge løfter som gjelder livet ut; det påkaller det dypeste alvor – og stor glede!
– Det er mange tanker som går rundt i hodet på en i forkant av en slik dag, men det er betryggende å vite at diakonvielsen er resultatet av en langsom prosess med mye tenketid, sier Mathias og forteller at han har bedt mye – og vet at mange har bedt for ham.
– For kristne er hele livet er en slags formasjonsprosess: Vi skal forsøke å la seg forme av Guds nåde, og vi anstrenger oss for å komme tilbake til det Guds bilde og den likhet Han skapte oss i, sier han.
De siste seks årene i The Venerable English College, Roma, har han brukt til det som kalles «skjelning», altså å forsøke å finne ut av hva Gud kaller ham til. Er det han føler et prestekall? Itillegg er det en tid for å strekkes, lutres og dannes til prest etter Den gode hyrdes forbilde.
– I 2023/24 er jeg stadig blitt påminnet at dette ikke handler om meg, sier Mathias:
– Presteskapet er ikke noe som tilhører meg eller noe jeg kan kreve eierskap til, men er virkelig en stor gave, som jeg aldri kan gjøre meg fortjent til. Ethvert kall har sin kilde i Jesus, og bare Han kan bringe det til fullbyrdelse, mener Mathias.
«Jeg gleder meg til den salige blandinga hvor Gudbrandsdalen og Groruddalen, biskopen og bonden, akevitten og proseccoen går hånd i hånd!»
Det siste året har derfor vært en øvelse i å bli klar over hva Gud gjør i livet hans, i å stole på Hans kjærlige forsyn og i å erkjenne hvordan Han kan virke gjennom selv de mest ufullkomne instrumenter.
– Den faste troen på at det er Han som skjenker oss sine mange nådegaver, har hjulpet meg til ikke å få panikk over, men heller å forbli rolig og samlet foran, de mange og alvorlige kravene som stilles til meg som diakon. Selv om jeg ikke eier prestegjerningen, krever det likevel en personlig respons fra meg, forteller Mathias.
Så langt i seminaret har han merket at den personlige forpliktelsen overfor Herren og Hans tjeneste, gradvis har vokst.
– Alle trinnene mot prestetjenesten – lektor, akolytt og kandidat – har utgjort en midlertidig tjeneste definert av Kirken. Nå nærmer jeg meg et mye mer seriøst trinn: Å avlegge løfter, som gjelder for resten av livet, sier Mathias.
Dette har hjulpet ham til å tenke på sitt kall som noe han gir livet sitt helt og holdent til, uten å holde noe tilbake.
– De mindre skrittene man tar ved kandidatur og lektor- og akolytt-tjeneste har alle vært milepæler på veien mot helt å overgi seg til Jesus og det Hans kirke forventer av meg; det har forberedt meg til det øyeblikk hvor jeg endelig blir spurt om å påta meg en livslang forpliktelse. Det er med «frykt og beven», som Paulus sier, at jeg står overfor et slikt skjebnevalg, men jeg er – som sagt – rolig og fredfull i visshet om at det er Gud som til syvende og sist skjenker meg nåden til å gi mitt endelige «ja». Han vil bære meg gjennom hele tjenesten som diakon og prest, sier Mathias, som også er opptatt av at diakonvielsen blir en riktig gledelig dag. Han skal feire noe stort og viktig sammen med mange som han er glad i.
– Jeg gleder meg til den salige blandinga hvor Gudbrandsdalen og Groruddalen, biskopen og bonden, akevitten og proseccoen går hånd i hånd!
«Mens Peter er enhetens garantist, er Paulus den store misjonær. Dette er noe jeg tror er viktig for en vordende diakon og prest å holde i balanse.»
I apostlenes fotspor
Mathias ordineres på høytiden for De hellige apostler Peter og Paulus. Det har en helt spesiell betydning for ham. – I og med at jeg har tilbrakt snart fem år her i Den evige stad, kunne det nesten ikke passe bedre enn å bli ordinert på nettopp deres høytidsdag! Siden jeg ikke blir ordinert her i byen, oppleves det veldig passende å kunne ta med seg noe av Roma hjem til Norge, utbryter Mathias.
Ifølge ham er Peter og Paulus på en måte det kristne Romas Romulus og Remus. Vi kan takke dem for at byen har vært og forblir et pilegrimsmål, senter for Kirkens misjonsvirksomhet, pavelig hovedkvarter og ikke minst alle katolikkers Moderheim!
– Jeg har mange ganger vandret ut av Peterskirken og tittet over på de to statuene av Peter og Paulus, som vokter kirken på hver sin side av Petersplassen, og tenkt «Hva ville Roma vært uten disse to?» Og for å sette det litt i perspektiv: «Hvor er alle etterkommerne av de store romerske keiserne? Hvor er deres tilhengerskare? Hvor er deres levende kontinuitet?» Alle slags riker og kongedømmer har kommet og gått, politiske ismer og ideologier er blitt prøvd ut og har feilet, mens Kirken, med Den hellige Peter som første kaptein og Paulus som overstyrmann, har seilet langsomt og trygt gjennom tiden. I dag har vi Frans som vår 266. etterfølger ved roret, og han fortsetter å styre skuta videre, sier Mathias, som er takknemlig for at han har vært så tett på relikviene av de to apostelfyrstene. Til dem har han ofte vandret for å be for Kirken, for våre hyrder, for verdens evangelisering – og ikke minst for sitt eget kall.
– De er viktige for mitt eget kall, fordi de representerer to aspekter ved Kirken som står mitt hjerte nært. De bør være en konstant påminnelse til oss alle, mener han:
Kirken trenger enhet innad, og spredning utad.
– Mens Peter er enhetens garantist, er Paulus den store misjonær. Dette er noe jeg tror er viktig for en vordende diakon og prest å holde i balanse. Jeg må være bevisst mitt ansvar for å ta vare på dem som allerede befinner seg i Kirken, men samtidig ikke stoppe der, men fortsette å gjøre døren høy og porten vid. Det er nemlig plass til mange flere, erklærer den kommende diakon.
Bilde
FORVENTINGSFULL:Her i St. Olav domkirke, Oslo, ordineres Mathis lørdag 29. juni. Messen følger du direkte på katolsk.no – om du ikke har anledning til å være med i kirken kl. 18.00.
Løfter for livet
Etter seks år som student, skal Mathias nå tre over en ny terskel med nytt ansvar og nye oppgaver. Det oppleves intenst. – Jeg tenker på de mange årene i seminaret som en forlovelsesperiode, altså som et seriøst forhold hvor min oppgave har vært å finne ut av om dette er noe Gud ønsker av meg og noe jeg kan gi hele livet mitt til. Det siste året har føltes som slutten på en lang forlovelse: Intensiteten av skjelningen vokser; jeg har reflektert enda mer seriøst over krav og forventninger; det hele kulminerer i en endelig beslutning om å forplikte seg for livet. Derfor blir det, til tross for at jeg som seminarist har levd på en måte som skal samsvare med de løftene man gir i ordinasjonen, en ny tilværelse når jeg faktisk avlegger mitt endelige løfte om sølibat, lydighet, forpliktelse til å påta meg tjenesten som diakon og alt hva den innebærer, forklarer Mathias.
For ham innebærer tjenesten som diakon også endringer på andre måter: Som diakon kan han lese Evangeliet i Messen, preke, lede liturgier, døpe, vie ektepar, begrave.
– Dette har jeg sett frem til å gjøre lenge før jeg i det hele tatt ble tatt opp i seminaret. Det blir en stor gave endelig å få tjene Kirken og de troende på en mer konkret måte gjennom å forvalte sakramenter og sakramentalier, diakonalt arbeid og forkynnelse, sier han.
Allerede under høymessen søndag 30. juni skal han utføre en av sine nye oppgaver: Holde prekenen.
PILEGRIM:Mathias er en ihuga pilegrim, og er ofte å møte både på Selja under feiringen av seljumannamessen 8. juli, slik som bildet viser, og under olsokfeiringen mot slutten av måneden. Foto: Ragnhild Aaadland Høen.
Forlovelsestid i Den evige stad
Roma har vært hans hjemby siden høsten 2019. Hamsun skrev at Oslo er en by man ikke forlater før man har fått merker av den. Det samme kan kanskje sies om Roma.
– Hvordan har Den evige stad merket deg? Roma har vært hans hjemby siden høsten 2019. Hamsun skrev at Oslo er en by man ikke forlater før man har fått merker av den. Det samme kan kanskje sies om Roma – hvordan har Den evige stad merket ham? – Det er hevet over tvil at ikke bare livet inne i seminaret har bidratt til min formasjon. Også det å bo i en by som Roma er i seg selv er formativt! Her bor man ikke bare i en by med utrolig lang, spennende og viktig historie; den er også Den katolske kirkes hovedpulsåre. Her bor paven selv bare rett over elva; her finner du så mange prester, nonner, munker og seminarister! Å kunne leve nærmest i fotsporene etter Peter og Paulus og den tidlige Kirke, å komme tett på relikviene av apostler og andre viktige helgener, å se den store fromheten og hengivenheten til de mange troende som enten bor eller kommer på besøk hit. Alt dette er med på å forme deg, forteller Mathias.
Han vært seminarist eller prestestudent ved Det engelske presteseminaret i Roma i 5 år. Der arbeider studentene med å skjelne sitt kall, altså å forsøke å oppdage Guds vilje for ens liv. – Noe av det viktigste jeg har lært er at uten Gud så kommer man ingen vei med kallskjelningen. Han må være den som sitter ved rattet og tar styringa, og hvis man forsøker å være baksete-sjåfør, kommer man bare på ville veier, sier Mathias, som på grunn av denne erkjennelsen konstant har spurt sitt hjerte om dette virkelig er dets dypeste lengsel og om Jesus virkelig vil at han skal vie hele sitt liv til Kirkens tjeneste.
– Å stille disse spørsmålene har hjulpet meg til å oppnå en større frihet i påvente av å ta en avgjørelse. I siste instans kan ikke ordinasjon til denne livslange forpliktelsen være noe jeg aksepterer bare fordi jeg eller andre tror det er noe det burde jeg gjøre. Jeg er sikker på at Gud bare kaller oss til noe som vil stille de dypeste lengsler i vårt hjerte, derfor må skjelningen konsentrere seg om å finne ut hvorvidt det er samsvar mellom ens personlige vilje og Hans vilje, forklarer Mathias.
Mot slutten av denne seks år lange forlovelsen (ett år i Spania + fem i Roma) føler han at han med selvtillit, ro, fred – og iver! – kan si at han fortsatt erfarer at hjertet lengter etter å være fullt ut viet til Jesus.
– Da kan jeg ikke annet enn å svare «ja» på Hans kall til å være i denne spesielle, intime foreningen med Ham som Hans prest.
«Mitt håp er at jeg kan ta med meg viktig lærdom fra menighetslivet og erfarne prester, og ikke minst fortsatt å oppleve og kontinuerlig oppdage Guds tilstedeværelse i mitt eget og andres liv.»
Hjem til Norge
Forhåpentlig leder diakontjenesten frem til en prestevielse om et års tid. Tiden fremover innebærer dermed store forandringer, på mange måter: Mathias flytter hjem til Norge, skal gjøre tjeneste i en menighet – og forberede seg på å ta sitt neste betydningsfulle skritt.
– Nå skal jeg – kort sagt – være diakon! En av de store forandringene i forbindelse med diakonvielsen er at jeg nå blir ferdig med studiene, drar hjem til bispedømmet og skal ut i tjeneste i menighet, sier Mathias.
På engelsk snakker man gjerne om «transitional diaconate» imotsetning til det permanente diakonat. Førstnevnte diakontjeneste er en slags gradvis forberedelse for dem som senere skal bli viet til prester.
– Da avlegger man de største løftene allerede ved diakonvielsen og får gjøre mange av de samme tingene som en prest har nåden til å gjøre, bortsett fra å bære fram Messe-offeret, representere Jesu guddommelige miskunn i skriftemålets sakrament og være Jesu utstrakte legende hender i sykesalvingens sakrament, sier Mathias, som håper at diakontjenesten kan være et slags springbrett inn i den viktige prestetjensten. Den venter allerede neste år.
– Mitt håp er at jeg kan ta med meg viktig lærdom fra menighetslivet og erfarne prester, og ikke minst fortsatt å oppleve og kontinuerlig oppdage Guds tilstedeværelse i mitt eget og andres liv. Det blir fryktelig spennende og utrolig stas, forteller Mathias begeistret og røper at han allerede mottatt «bestillinger» fra venner om å komme å velsigne hus og hjem.
HELLIG OLAV, BE FOR MATHIAS: Her skal Mathias ordineres til diakon lørdag 29. juni. Bak ham til høyre ligger domkirkens olavsalter med Helligdomsarmen, den største olavsrelikvien i Kirkens eie. Hellig Olav betyr spesielt mye for Mathias, som har et nært forhold til Olavsalteret i San Carlo al Corso-kirken i Roma.
Be for Mathias!
Uten kall, ingen Kirke. Vi vil dermed gjerne at flere unge menn skal følge i Mathias’ fotspor og bli kallet til Kirkens tjeneste.
– Hva gjorde at du valgte å følge ditt kall? – Som biskop Bernt er så flink til å minne oss på: Kall kan bare være bønnens frukter. Min egen prosess har krevd mye bønn, både min egen og andre, som har bedt for at jeg skulle følge kallet. Størst av alt var det å finne ut, tre år etter at min mor døde, at hun hele livet hadde i sine stille bønner bedt for mitt potensielle prestekall, uten å si et ord om det til meg, sier Mathias.
