ØKUMENIKK: Pave Frans og en delegat fra Konstantinopel-patriarkatet under festen for de hellige apostler Peter og Paulus i 2019. Foto: NTB / Reuters, Yara Nardi
Dikasteriet for fremme av kristen enhet presenterer et nytt studiedokument som tar for seg den pågående økumeniske dialogen om pavens rolle og utøvelsen av det petrinske embede.
Tekst: Vatican News
Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
«Biskopen av Roma» er et dokument fra Dikasteriet for fremme av kristen enhet som samler fruktene av de økumeniske dialogene om pavens embede som svarte på invitasjonen fra pave Johannes Paul II for nesten tretti år siden, i kjølvannet av de fremskritt som er gjort siden Det annet vatikankonsil. Målet er å finne frem til en form for utøvelse av primatet som deles av kirkene som levde i fullt fellesskap i de første århundrene. Selv om «ikke alle teologiske dialoger har behandlet temaet på samme nivå eller i samme dybde», er det mulig å peke på noen «nye tilnærminger» til de mer kontroversielle teologiske spørsmålene.
«Målet er å finne frem til en form for utøvelse av primatet som deles av kirkene som levde i fullt fellesskap i de første århundrene.»
Ny lesning av de petrinske tekstene
En av fruktene av de teologiske dialogene er en fornyet lesning av de «petrinske tekstene», som historisk sett har blitt et hinder for enhet mellom kristne. «Dialogpartnerne har blitt utfordret til å unngå anakronistiske projeksjoner av senere læremessige utviklinger og til å vurdere Peters rolle blant apostlene på nytt.» For eksempel har «et mangfold av bilder, tolkninger og modeller i Det nye testamente blitt gjenoppdaget, mens bibelske begreper som episkopé (tilsynstjenesten), diakonia og begrepet 'petrinsk funksjon' har bidratt til å utvikle en mer omfattende forståelse av de 'petrinske tekstene'.»
Primatets opprinnelse
Et annet kontroversielt spørsmål er den katolske forståelsen av Romas biskop som en institusjon med guddommelig rett, mens de fleste andre kristne forstår den som en institusjon med kun menneskelig rett. «Hermeneutiske avklaringer», heter det i dokumentet, har bidratt til å sette denne tradisjonelle dikotomien «i et nytt perspektiv», ved å betrakte primatet som både av guddommelig rett og menneskelig rett, det vil si «både en del av Guds vilje for Kirken og formidlet gjennom menneskehetens historie.»
«Hermeneutiske avklaringer» ... har bidratt til å sette denne tradisjonelle dikotomien «i et nytt perspektiv», ved å betrakte primatet som både av guddommelig rett og menneskelig rett, det vil si «både en del av Guds vilje for Kirken og formidlet gjennom menneskehetens historie.»
«Dialogene har i stedet understreket skillet mellom primatets teologiske essens og dets historiske kontingens» og oppfordrer «til en større oppmerksomhet på og vurdering av den historiske konteksten som har betinget utøvelsen av primatet i ulike regioner og perioder.»
Det første vatikankonsil
«Det første vatikankonsils dogmatiske definisjoner er en betydelig hindring for andre kristne. Noen økumeniske dialoger har gjort lovende fremskritt ved å foreta en 'nylesning' eller 're-resepsjon' av dette konsilet, noe som har åpnet nye veier for en mer nøyaktig forståelse av konsilets lære ... i lys av dens historiske kontekst» og av læren fra Det annet vatikankonsil. Dette gjorde det mulig å klargjøre den dogmatiske definisjonen av pavens universelle jurisdiksjon, «ved å identifisere dens utstrekning og grenser».
«Noen økumeniske dialoger har gjort lovende fremskritt ved å foreta en 'nylesning' eller 're-resepsjon' av dette konsilet, noe som har åpnet nye veier for en mer nøyaktig forståelse av konsilets lære ... i lys av dens historiske kontekst» og av læren fra Det annet vatikankonsil.»
På samme måte ble det mulig «å klargjøre ordlyden i dogmet om ufeilbarlighet og til og med å enes om visse aspekter av dets formål, og erkjenne behovet for, under visse omstendigheter, en personlig utøvelse av læreembedet, gitt at kristen enhet er en enhet i sannhet og kjærlighet.»
Til tross for disse avklaringene, erkjenner dokumentet, «uttrykker dialogene fortsatt bekymring når det gjelder forholdet mellom ufeilbarlighet og evangeliets primat, hele Kirkens ufeilbarlighet, utøvelsen av biskoppelig kollegialitet og nødvendigheten av resepsjon.»
En tjeneste for en forsonet kirke
Mange teologiske dialoger har anerkjent «nødvendigheten av en tjeneste for enhet på universelt nivå ... Med henvisning til den apostoliske tradisjonen hevder noen dialoger at kristendommen fra Kirkens begynnelse ble etablert på store apostoliske seter i en bestemt rekkefølge, med Romas sete som det første.»
«Mange teologiske dialoger har anerkjent «nødvendigheten av en tjeneste for enhet på universelt nivå ... Med henvisning til den apostoliske tradisjonen hevder noen dialoger at kristendommen fra Kirkens begynnelse ble etablert på store apostoliske seter i en bestemt rekkefølge, med Romas sete som det første.»
Noen dialoger «har hevdet at det er en gjensidig avhengighet mellom primat og synodalitet på hvert nivå i Kirkens liv: lokalt, regionalt, men også universelt. Et annet argument, av mer pragmatisk karakter, gjelder samtidens kontekst med globalisering og behov for misjon.»
Videre har «visse kriterier fra det første årtusen» blitt «identifisert som referansepunkter og inspirasjonskilder for en akseptabel utøvelse av enhetens tjeneste på universelt nivå, slik som: den uformelle – og ikke først og fremst jurisdiksjonelle – karakteren av uttrykkene for fellesskap mellom kirkene; 'æresprimatet' til biskopen av Roma» og «den gjensidige avhengigheten mellom Kirkens primatiale og synodale dimensjoner.»
Primat og synodalitet
Mange dialoger erkjenner imidlertid at «det første årtusenet av kristen historie ... ikke bør idealiseres eller simpelthen gjenskapes», blant annet «fordi et primat på universelt nivå bør svare på samtidens utfordringer».
«Noen prinsipper for utøvelsen av primat i det 21. århundre» har også blitt identifisert. «En første generell enighet er den gjensidige avhengigheten mellom primat og synodalitet på hvert nivå i Kirken, og det påfølgende kravet om en synodal utøvelse av primatet.»
«Noen prinsipper for utøvelsen av primat i det 21. århundre» har også blitt identifisert. «En første generell enighet er den gjensidige avhengigheten mellom primat og synodalitet på hvert nivå i Kirken, og det påfølgende kravet om en synodal utøvelse av primatet.»
«En annen enighet gjelder artikulasjonen mellom ... den 'felles' dimensjonen basert på sensus fidei hos alle døpte; den 'kollegiale' dimensjonen, uttrykt spesielt i den biskoppelige kollegialitet; og den 'personlige' dimensjonen som er uttrykt i den primatiale funksjon.»
Et annet, «avgjørende spørsmål er forholdet mellom den lokale kirke og den universelle kirke, noe som har viktige konsekvenser for utøvelsen av primatet. Økumeniske dialoger bidro til å skape enighet om at disse dimensjonene er samtidige, og insisterte på at det ikke er mulig å skille det dialektiske forholdet mellom den lokale kirke og den universelle kirke.»
Bispekonferansenes rolle
«Mange dialoger understreker behovet for en balanse mellom utøvelsen av primatet på regionalt og universelt nivå, og bemerker at i de fleste kristne fellesskap er det regionale nivået det mest relevante for utøvelsen av primatet og også for deres misjonsvirksomhet. I noen teologiske dialoger med vestlige kristne fellesskap, som observerer en 'asymmetri' mellom disse fellesskapene og Den katolske kirke, etterlyses det en styrking av de katolske bispekonferansene, også på kontinentalt nivå, og en fortsatt 'desentralisering' inspirert av modellen til de gamle patriarkalske kirkene.»
«I noen teologiske dialoger med vestlige kristne fellesskap ... etterlyses det en styrking av de katolske bispekonferansene, også på kontinentalt nivå, og en fortsatt 'desentralisering' inspirert av modellen til de gamle patriarkalske kirkene.»
Tradisjoner og subsidiaritet
Betydningen av subsidiaritetsprinsippet – tanken om at «ingen sak som kan behandles på et lavere nivå, bør bringes videre til et høyere nivå».
«Noen dialoger anvender dette prinsippet når de skal definere en akseptabel modell for 'enhet i mangfold' med Den katolske kirke. De argumenterer for at biskopen av Romas makt ikke bør være større enn det som er nødvendig for utøvelsen av hans tjeneste for enhet på universelt nivå, og foreslår en frivillig begrensning i utøvelsen av hans makt – samtidig som de erkjenner at han vil trenge tilstrekkelig myndighet til å møte de mange utfordringene og komplekse forpliktelsene som er knyttet til hans tjeneste.»
Praktiske forslag
«Et første forslag er en katolsk 're-resepsjon', 'nytolkning', 'offisiell tolkning', 'oppdatert kommentar' eller til og med 'omformulering' av læren fra Det første vatikankonsil», som kan innebære «nye uttrykk og et vokabular som er tro mot den opprinnelige intensjonen, men som er integrert i en communio-ekklesiologi og tilpasset dagens kulturelle og økumeniske kontekst.»
«Et første forslag er en katolsk 're-resepsjon', 'nytolkning', 'offisiell tolkning', 'oppdatert kommentar' eller til og med 'omformulering' av læren fra Det første vatikankonsil», som kan innebære «nye uttrykk og et vokabular som er tro mot den opprinnelige intensjonen, men som er ... tilpasset dagens kulturelle og økumeniske kontekst.»
I noen dialoger har det blitt foreslått «et tydeligere skille» mellom «de ulike ansvarsområdene til biskopen av Roma, særlig mellom hans patriarkalske tjeneste i Vestens kirke og hans primære tjeneste for enhet i kirkenes fellesskap.» Det har også blitt etterlyst «en større vektlegging av pavens tjenesteutøvelse i sin egen kirke, bispedømmet Roma ...»
«En tredje anbefaling ... gjelder utviklingen av synodalitet innenfor Den katolske kirke.» Det er særlig behov for «ytterligere refleksjon over de nasjonale og regionale katolske bispekonferansenes autoritet, deres forhold til Bispesynoden og til den romerske kurie.» «På universelt nivå» understreker dialogene «behovet for en bedre involvering av hele Guds folk i de synodale prosessene.»
«Det er særlig behov for «ytterligere refleksjon over de nasjonale og regionale katolske bispekonferansenes autoritet, deres forhold til Bispesynoden og til den romerske kurie.»
Et siste forslag innebærer «fremme av 'konsiliært fellesskap' gjennom regelmessige møter mellom kirkeledere på verdensbasis» og fremme av «synodalitet mellom kirkene ... gjennom regelmessige konsultasjoner og felles handling og vitnesbyrd.»
Les mer
- Opprinnelig sak hos Vatican News (engelsk)
- Dokumentet i sin helhet (engelsk, italiensk og fransk)
- Den katolske kirkes katekisme om pavens primat