Kjell Arild Pollestads minneord om fr. Ellert Dahl (1928–2024)
Bilde
Petter Stocke-Nicolaisen
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Publisert 1. august 2024
|
Oppdatert 1. august 2024
«Han kunne ikke si nei til noe eller noen, men stod alltid til disposisjon.»
Bilde
VED SIN KIRKE:Fr. Ellert Dahl utenfor St. Dominikus kirke. Fr. Ellert døde etter kort tids sykeleie på St. Paulus sykehus lørdag 20. juli. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Det var på en tur til Roma med Det teologiske fakultet jeg første gang møtte pater Ellert Dahl. Han satt på Det norske institutt og arbeidet med sin doktoravhandling, som beveget seg i grenselandet mellom teologi og arkitektur.
Hans foredrag for oss teologistudenter om lyset i cisterciensernes kirke- og klosterbygg ble for meg et høydepunkt på turen. Han var en gammel mann på 43, 20 år foran meg i løypa, men under mottagelsen på terrassen etterpå var jeg den eneste av studentene som med et beroligende campari-glass i hånden våget meg bort til ham og takket for foredraget.
Bilde
Ingen av oss visste da at dette skulle bli innledningen til et livslangt vennskap. Da jeg siste gang besøkte ham i klosteret i vinter, glemte han alle setninger straks de var uttalt, men han tilbrakte senilitetens år i et langt mer strålende humør enn han hadde med sine åndsevner i behold. Han var takknemlig mot alle og for alt, og døde 20. juli 2024, 96 år gammel.
Pater Dahl var i full vigør til han var over 90. Men her er det ikke snakk om noen vigør av gjennomsnittet; pateren var utrettelig, umettelig og ustoppelig. Han var kunsthistoriker av fag, og kanskje det mest kunnskapsrike menneske jeg har møtt, men så perfeksjonistisk i alt at tilværelsens mange ufullkommenheter holdt ham fast i en nesten permanent pine, som heldigvis ble mildnet med årene.
Foreldrene var norske, men bodde i England, der faren virket som arkitekt og blant annet tegnet den norske sjømannskirken i London. Da krigen brøt ut, var unge Ellert i Norge sammen med moren, og de måtte bli i Drammen til den var over.
Pateren regnet seg likevel aldri som drammenser, for han hadde engelsk pass, og i likhet med dronning Elisabeth og biskop Eidsvig talte han et så fornemt engelsk at det til tider minnet faretruende om et surt oppstøt.
Vi gjorde mange reiser sammen. Han var et festlig, men særdeles anstrengende reisefølge, for han nøyde seg aldri med mindre enn alt. Han kunne besøke en by mellom to tog, for han visste på forhånd hva som befant seg i kirkene og på museene, og besøket bestod hovedsakelig i å løpe gjennom det hele i full fart og med tilfredshet konstatere at alt var på plass.
Etter et par dager med et slikt program sa jeg stopp: For meg holdt det med tre kirker, ett museum og én ruin pr. dag; resten fikk han gjennomtrave alene mens jeg satt på kafé og så ut i luften.
Pater Dahl fikk aldri fullført sin doktoravhandling. Det skyldtes hans selvpålagte følelse av forpliktelse overfor alt og alle. Han kunne ikke si nei til noe eller noen, men stod alltid til disposisjon. Han var sogneprest flere steder, kapellan for nonner og veileder for studenter, han var til og med generalvikar for biskopen.
«Det var pliktfølelsen som drev ham, for dypest sett var han en melankoliker som ble holdt oppe av Guds nåde og et oppkomme av frodig humor.»
I sin alderdom stod han ikke sjelden på Plata i Oslo og pratet og smurte brødskiver til de narkomane. For klosteret var han i senere år en velsignelse, også økonomisk, med sine kunstforedrag, som vakte en så overveldende interesse at han i hvert semester måtte gjenta sitt ukentlige foredrag tre ganger, siden foredragssalen bare rommet 70 tilhørere.
Det var en fysisk bragd for en mann på over 80 å makte tre slike kvelder i uken. Men han fant også tid til å besøke gamle og syke, og var ustanselig på farten med sakramenter og oppmuntrende ord. Det var pliktfølelsen som drev ham, for dypest sett var han en melankoliker som ble holdt oppe av Guds nåde og et oppkomme av frodig humor. Det var en gave, og til tider en anstrengelse, å være nær et slikt menneske.
– Der fløy pater Dahl! sa pater Rieber-Mohn i godstolen foran fjernsynet for femti år siden, når den travle medbroderen kom farende gjennom stuen på vei til biblioteket på jakt etter enda en referanse til en doktoravhandling han tok med seg inn i evigheten. Her i jammerdalen hadde han viktigere ting å bestille.
Requiescat in pace – han hvile i fred! Det er vel fortjent.
Kjell Arild Pollestad
Rekviemmesse for fr. Ellert
Begravelsen blir tirsdag 13. august kl. 11 i St. Dominikus kirke; fr. Ellert jordfestes på dominikanernes gravsted på Vestre gravlund. Etterpå er det mottagelse på Katarinahjemmet.
