Olsok 2024: Unge katolikker gikk Olavsleden til Trondheim

Journalist #36

Publisert 5. august 2024 | Oppdatert 7. august 2024

GÅR MOT ET HELLIG MÅL: Pilegrimsvandring er en åndelig øvelse, så vel som en fysisk utfordring. Pilegrimen er alltid fiksert på målet. Vandringen blir sett på som et symbol på selve livet, hvor det endelige målet er himmelen. Foto: Justyna Ubostad.

Pilegrimsvandring til katolske mål blir mer og mer populært i Europa. Å vandre over lengre strekninger mot et hellig mål appellerer til stadig flere. De unge katolikkene som dro på pilegrimstur til Nidaros i juli, vandret for å komme nærmere Gud, få et avbrekk fra hverdagens distraksjoner – og for å be for andre.

Tekst: Ayla Heimly
Foto: Justyna Ubostad

Olavsarven står sterkt i Norge. I hundrevis av år har pilegrimer fra hele Europa valfart til Nidaros på grunn av av helgenkongens martyrium. De siste par tiårene er de norske pilegrimsledene blitt gjenfunnet og opptråkket; Norges Unge Katolikker organiserer årlige pilegrimsvandringer langs Olavsleden hver sommer før olsok. Hvert år går det to NUK-grupper på leden i én uke før de tar toget videre og møtes i Trondheim for olsok-feiringen.

I år gikk begge grupper langs Gudbrandsdalsleden, som er den mest populære blant Olavsledene. Dit kommer tilreisende pilegrimer fra hele verden. Leden strekker seg 643 kilometer fra Oslo til Trondheim. Den er merket med pilegrimskors, og følger de gamle pilegrimsstiene og kongeveiene som beveger seg gjennom mange av landets vakreste natur- og kulturområder. Vandring langs med Olavsledene byr på flere skjulte perler. Pilegrimene kommer i kontakt med Norges kristne og katolske historie, lokal kultur, får mange hyggelige menneskemøter på veien og tid til å vie seg til bønn og ettertanke.

GAMLE KIRKER: Blant de skjulte perlene er det mange gamle kirker. De står som bautaer langs pilegrimsleden. Fr. v: Hoff kirke, St. Petri kirke på Hadeland, Jevnaker kirke. Foto: Justyna Ubostad

Pilegrimsvandring

Gruppen som startet fra Bønsnes, Hellig Olavs fødegård, gikk 150 km gjennom distriktene Ringerike, Hadeland og Toten. De var 29 pilegrimer til sammen. Mange hadde gått på pilegrimstur før, mens det for andre var første gang. Det var både veteran-katolikker, nye konvertitter, samt en som kun nylig har bestemt seg for å bli katolikk. Pilegrimsturen var åpen for alle interesserte.

Anne Seierstad (26) ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap tidligere i år. For to år siden ble et frø av interesse sådd da hun var med på NUKs pilegrimstur som vennlig innstilt lutheraner og Dagen-journalist.

– Det var på pilegrimsturen for to år siden at jeg fikk mitt første møte med NUK. Det ledet til at jeg ble katolikk.

Etter det første møtet med de unge katolikkenes bønn og fellesskap startet en to år lang reise med trosutforskning for Anne.

– På årets tur har jeg måttet klype meg selv litt i armen, fordi det føltes så surrealistisk å endelig kunne delta som katolikk og oppleve det hele fra innsiden. Jeg opplevde det som veldig stort og godt, sier hun.

STILLE BØNN: Hver dag ble vandringen startet med felles rosenkrans, deretter en kort andakt fra diakon Mathias Ledum etterfulgt av en times stillhet. Foto: Justyna Ubostad

Vikingkongens barndomssted

Bønsnes ble valgt som startsted for Ringerikegruppen, fordi det sies å være Hellig Olavs barndomstrakter. På den måten ble turen en reise gjennom St. Olavs liv, fra hans fødested til hans martyrsted på Stiklestad og gravsted i Nidaros.

Diakon Mathias Ledum ledet de daglige refleksjonene på morgenkvisten. Pilegrimene startet reisen med å reflektere litt over St. Olavs «tidligere liv» og hvordan de fleste mennesker bærer med seg tung bagasje fra fortiden.

Olav den helliges vitnesbyrd var for pilegrimene en påminnelse om at det ikke er noen grunn til å miste håpet når man ser på sitt eget liv eller sine egne problemer. Guds nåde kan virke så sterkt i ens liv, at til og med personer som den unge vikingen Olav Haraldsson, kunne bli martyr og helgen.

RASTEPAUSER: Det er viktig å ta seg gode rastepauser når man går flere mil om dagen i høyt tempo. Foto: Mathias Ledum

Utfordring og takknemlighet
Takknemlighet for små gleder blir også mer merkbart på pilegrimstur. Hyggelige og samarbeidsvillige mennesker på veien blir ofte til stor hjelp. Dette erfarte pilegrimene på vandringen inn i Hadeland, som bød på mange generøse treff.

På den andre vandringsdagen var det stygt regnvær som varte hele dagen. Pilegrimene skulle gå cirka tyve kilometer i regnet til destinasjonen på Sløvika camping.

For flere opplevdes det som et lite sjokk for kroppen å måtte gå lenge i ulendt terreng med stor tursekk, mens regnet skyllet ned.

– Det å gå på pilegrimstur oppleves fysisk utmattende, sier pilegrim Andreas Paulus Fladstad (30), som i år gikk på sin andre pilegrimstur med NUK.

– Når man kommer frem etter en lang reise i regnet, må man i tillegg bruke sine siste krefter på å sette opp telt, som ofte er en del styr, sier han.

Men han bemerker at til tross for utmattelse, har han det også veldig bra når han går på pilegrimstur.

– Man opplever en helt annen lykke enn den man får av enklere nytelser, sier han.

DAGLIG MESSEFEIRING: Pilegrimsgruppens turprest var p. Ole Martin Stamnestrø, som daglig feiret messe på reisen. Han hadde med et reisesakristi, men var avhengig av å kunne låne kirker på veien. De flotte, gamle paramentene passet godt inn i de gamle kirkene, der pilegrimene fikk feire messen. Fr. v: Jevnaker kirke, St. Petri Kirke på Hadeland og Nikolaikirken på Granavollen. Foto: Justyna Ubostad

Da den slitne og dryppende våte pilegrimsgjengen nesten var ankommet Sløvika, hadde de akseptert at de måtte feire messe ute i regnet på campingplassen. De hadde ikke fått noen avtale om å låne kirke den dagen. Da gikk de forbi Jevnaker kirke, som heldigvis stod åpen. Der fikk pilegrimene en pause før de var helt framme.

Kirken er så fin, og den ligger så nært dagens mål, at turprest og turdiakon ringte kirkekontoret sporenstreks for å spørre om de kunne feire messen der. Responsen var positiv fra første stund. Kort tid etter ble de ringt opp igjen og gitt grønt signal.

Pilegrimene fikk beskjed om at de kunne komme når som helst og bli der så lenge de trengte. Dermed fikk de feiret en vakker, høytidelig messe i «Hadelandskatedralen» på Festen for Den hellige Maria Magdalena. Kirken hadde også en barokk prekestol svevende høyt over alteret. Prekenen den dagen ble dermed bokstavelig talt et av turens høydepunkter!

Gjestfrihet i Gran

Pilegrimene fikk enda en opplevelse av lokal gjestfrihet i Gran. På vei opp bakkene til Granavollen fikk de stoppe på gården til Øyvind og Jane Dahl Sogn. De driver et lite herberge for pilegrimer. Jane jobber på pilegrimssenteret på Granavollen.

Jane visste at gruppen var på vei, og hun hadde derfor gitt dem beskjed om at de kunne få en pause i stabburet med vannmelon og hjemmelaget saft, noe de også gjorde for nøyaktig fire år tilbake. Det generøse vertskapet ble spontant takket av med «Be for oss hellig Olav» på trøorgelet på gården, sunget av mange glade og takknemlige pilegrimer.

– St. Olavsveiene til Nidaros og Trondheim gir oss en anledning for åndelig søken, historiske opplevelser, for fellesskap med kjente og ukjente mennesker og steder, eller bare for ro og avkobling fra hverdagens ofte stresspregede tidsjag, sier hun.

Da pilegrimene var fremme i Granavollen, tok Jane dem igjen imot på pilegrimssenteret. Her fikk pilegrimene lempet av seg tunge sekker, mulighet til å vaske klær og de fikk tatt seg en etterlengtet dusj. Vertene på pilegrimssenteret var så generøse, at de tilbød gruppen sengeplasser inne hos familien, i tilfelle det skulle bli regnvær iløpet av natten.

NORGES TOSCANA: Runde koller og frodige omgivelser preger Gran. Her fant pilegrimene et ekte hvilested, og fikk en lang ettermiddag med avslapping før neste dags lange etappe. Foto: Justyna Ubostad

På kvelden ble Jane og noen andre lokale med NUK til Nikolaikirken, en av søsterkirkene på Granavollen, for å være med på messefeiring.
Hun satte pris på at alle ble invitert til messen, og synes det er hyggelig at man kan dele kirkerom.

– Jeg forsto den åndelige tilnærmingen til NUK, og hva er vel bedre å kunne åpne kirker langs leden da, påpeker hun.

Hun ønsker gjerne å igjen kunne ta imot både NUK, og de enkelte pilegrimene som gikk turen i år, for fremtidige pilegrimsbesøk.

Første messefeiring siden reformasjonen

To dager senere hadde pilegrimene sin lengste etappe på 30 kilometer. Destinasjonen var Hoff i Østre Totens frodige og dyrkbare kulturlandskap.

Messen som ble feiret denne dagen, fant sted ute på Dyste stavkirketuft. I høy ettermiddagssol ankom de gården for en etterlengtet hvilepause, og ble tatt imot av bonden som fortalte dem litt om stedet.

På Dyste sto det en stavkirke i middelalderen, reist på 11- eller 1200-tallet. Kirken er for lengst svunnen, men det opprinnelige alteret står fortsatt på tunet. Alteret brukes i dag ved spesielle anledninger, for eksempel til bryllup og til den norske kirkes olsokfeiring.

Det var derimot ikke blitt feiret noen katolsk messe der på cirka fem hundre år!

Pilegrimene var dermed med på å feire den første messen på det gamle alteret siden reformasjonen. Det opplevdes stort for mange.

STEINALTER SOM BESTÅR: Det gamle alteret fra den originale stavkirken som sto på Dyste, er det eneste tegnet på kirken som en gang markerte seg i det frodige Totenlandet. Alteret ble for første gang siden reformasjonen duket til katolsk messe. Foto: Justyna Ubostad

Lokale Stein Ek Brynilsen var også med på det historiske øyeblikket. Han bor i nærheten av Olavsleden på Toten, og har lenge hatt tradisjon for å møte NUK pilegrimene som vandrer til Trondheim.

Han ser på oppgaven sin som å «føre pilegrimene videre på reisen». Han har ofte stilt opp med matforsyning, vannstopp, praktisk hjelp – eller pinneis til slitne pilegrimer. Det var også Brynilsen som ordnet det slik at pilegrimene fikk feiret messe på Dyste.

Han er takknemlig for de gangene det feires katolsk messe i et område hvor dette privilegiet ellers oppleves så sjelden.

– Jeg synes så klart også det er veldig artig å få være sammen med dere pilegrimer, sier Toten-katolikken varmt.

DELTE SOGNET I FIRE: Her er Hoff kirke på Østre Toten, som er en basilika fra 1100-tallet. Dyste stavkirke tilhørte samme sogn, og var en fjærdingkirke. Det var altså flere kirker i dette sognet på middelalderen, med Hoff som hovedkirke. Foto: Justyna Ubostad

Går i forbønn

En stor del av den katolske pilegrimstradisjonen er å gå i forbønn for andre. Pilegrimene bærer sine egne eller andres intensjoner frem for Gud. All lidelse og slit som oppstår på veien, kan forenes med bønn.

Marie Foss (21) er oppvokst som katolikk, og har vært med på NUKs pilegrimstur til Trondheim én gang tidligere. På pilegrimstur ber hun for sine nærmeste.

I år hadde hun i tillegg lagt ut forespørsler om forbønn på sosiale medier. Responsen var overstrømmende, og ikke bare fra
andre katolikker. Hun påpeker at forbønn er en viktig kristen nestekjærlighetshandling.

– Kirken er jo bygget på forbønn!

Hun minner om at helgenene, presteskap, ordensfolk og legfolk danner et større nettverk av bønn, som bærer Kirken.

– Det er viktig for oss å se rundt oss og bære andre folk i bønn når man ser at de trenger det.

– Herren lytter til alle bønner, sier hun.

INTERVJUEDE ANNE SEIERSTAD OG MARIE FOSS: F. vt: Konvertitt Anne Seierstad (26) og Marie Foss (21) i Jevnaker kirke på den pilegrimsturens andre etappe. Foto: Privat

Hamardomen og St. Thorfinn kirke

Den siste dagen med vandring gikk pilegrimene bare 3 kilometer fra Hoff til Kapp, som ligger rett ved Mjøsa litt sør for Gjøvik. Herfra tok de DS «Skibladner», Norges eneste hjuldamper og eldste skip i jevnlig drift, i vindfullt vær.

I Hamar fikk pilegrimene oppholde seg i St. Thorfinn kirkes menighetssal. Denne kirken overrasket med sin historiske rikdom. Under oppholdet i kirken og menighetssalen ble pilegrimene vist rundt i kirkerommet, sakristiet og de fikk lære om kirken.

Kirken har mange gamle, velbevarte liturgiske gjenstander, er vakkert utsmykket og har fra gammelt av mange håndverksgjenstander av høy kvalitet. Mye av dette kvalitets-inventaret var i sin tid donert av Sigrid Undset, som var sentral i etableringen av St.Thorfinn menighet.

Pilegrimene fikk under den informative omvisningen lære om tidligere sogneprest Hugo van der Vulgt fra Nederland, som på 1940-tallet uttalte seg mot nazistene under okkupasjonen. Den frittalende presten ble arrestert i 1942 og døde i KZ Oranienborg 4. mars 1943. Hans siste ord var «Hils alle hjemme i Norge. Jeg har bare levet for Norge, og hvis jeg ved min død kan gjøre noe godt for den norske misjon, så dør jeg med glede.» Det har med andre ord vært flere heroiske ildsjeler knyttet til denne menighetens historie.

ST. THORFINN KIRKE: Den katolske kirken i Hamar er rik på vakker estetikk og spennende historie. Sigrid Undset var med på å bygge opp denne kirken og en av menighetens tidligere sogneprester døde i fangeleir i Tyskland under andre verdenskrig, fordi han talte fritt mot okkupasjonsmakten. Foto: Justyna Ubostad

Senere vandret pilegrimene over til domkirkeodden. Her skulle de feire messe ved høyalteret i ruinene av Hamardomen. Dimensjonene til det store beskyttelsesbygget i glass som verner om ruinene, etterlikner dimensjonene til den tidligere katedralen. Slik får man en anelse om hvor høy og bred Hamardomen i sin tid var.

Et slikt sted kan gjøre det lett å føle på et blaff av nostalgi for en svunnen katolsk storhetstid i Norge. I messens preken var det nettopp fortidsnostalgien pater Ole Martin tok tak i. Han diskuterte forskjellen mellom «gamlisungdommer», et begrep hentet fra Harald Eias 90-talls-sketsj i «Lille Lørdag», og katolsk ungdom.

– Katolikker kan også bli anklaget for å være tilbakeskuende, påpekte pateren.

– Men faktisk ser vi hele tiden fremover – mot målet. Når vi skuer tilbake, er det mot en levende Tradisjon. Kirken er alltid ung når den
holder seg nære Kristus, livets kilde, sa han.

Pateren påpekte at det er fint å drømme om at Norge en dag igjen kan få flere slike majestetiske katedraler. Men han minnet om at det er viktig å huske at Kirken ikke er begrenset til store og vakre kirkebygg.

– Kirken holder seg ung og vital når den holder seg nærme Kristus, sa han.

GAMLISUNGDOMMER: Pater Ole Martin Stamnestrø brukte et morsomt moment i dagens preken da han nevnte Harald Eias sketsj om «gamlisungdommer». Hans poeng om Kirkens livgivende tradisjon inviterte til dypere ettertanke. – Kirken holder seg ung og vital når den holder seg nær Kristus, sa han. Foto: Justyna Ubostad.

På kvelden ventet pilegrimene på nattoget til Heimdal. Menighetssalen i St. Thorfinn ble et hyggelig sted for sosialisering og avslapping. Mange tok seg en tur til den store bokhyllen i menighetssalen, der det sto mange gamle, sjeldne og åndelig oppbyggelige bøker. Andre satt og samtalte eller spilte brettspill. Dagens middag besto av bønnecurry, som svarte til fredagens kjøttfaste.

Peter Andreas Voigt (38) fra Lillehammer var med som pilegrimskokk på hele turen. Selv ble han bitt av pilegrims-basillen etter at han gikk Santiago de Compostela noen år tilbake.

På NUKs pilegrimstur forsynte han pilegrimene med gode varme måltider hver dag. I løpet av de tre siste dagene fikk han være med på vandringen. Ellers kjørte han mellom de forskjellige campingstedene, ordnet med logistikk rundt matservering og hjalp til med praktiske gjøremål.

– Når jeg blir spurt om å hjelpe til på disse turene, klarer jeg aldri å si nei, ler han.

– Personlig setter jeg pris på pilegrimsvandring, fordi det gir meg en anledning til å være i nuet og tid til å tenke. Det oppleves også frigjørende å få en pause fra skjerm.

Selv om han har erfart at det kommer til å bli slitsomt, vet han at det å være med på pilegrimstur, alltid er verdt det. Han er også glad for at han kan hjelpe NUK med å gjøre en så stor gruppereise praktisk mulig.

Ankomst til Nidaros

Etter en trøtt avmars fra Heimdal gjennom myrlandskap og Trondheims bymark, kom pilegrimene opp over en åsside til Lian. Der de fikk god utsikt over byen og fjorden. Her møtte de biskop Erik, som ventet på dem sammen med Dovregruppen. De hadde ankommet dagen før.

Det ble en varm gjenforening, og pilegrimene fikk litt tid til å hilse på hverandre og utveksle erfaringer. Biskop Erik delte ut Bamsemums til de nyankomne pilegrimene som en anerkjennelse for strevet.

For mange var det nye folk å hilse på, ettersom de årlige pilegrimsturene ofte samler katolikker som bor i forskjellige deler av landet, eller som er ferske og bare så vidt har begynt å bli interessert i troen.

Katolikken Maggie Benz (28) var en av dem som gikk med Dovregruppen. Hun og ektemannen flyttet vinteren 2023 fra USA til Norge. Dette var hennes første erfaring med pilegrimsvandring. Hun syntes det var spesielt å kunne være på en gruppevandring hvor det å gå mot det samme hellige målet forente gruppen. Hun fikk god kontakt med de andre pilegrimene, og dannet nye vennskap.

– Det å gå på pilegrimstur var også en fantastisk måte å bli bedre kjent med Norge og norsk kultur på. Jeg lærte mye fra de landemerkene vi passerte, slik som den gamle kongeveien og Jørundgard, sier hun.

Etter de to pilgrimsgruppenes gjenforening gikk den siste delen av reisen videre ned til Nidarosdomen. Alle pilegrimene ba rosenkransen, sang salmer og «Be for oss, Hellige Olav».

GLEDESBAKKEN: Fra gammelt av kalt «Feginsbrekkja». På dette stedet kan man for første gang på leden skimte Nidarosdomen. Pilegrimene stanset her og sang alle versene av

«Be for oss, Hellige Olav», som var en favorittsalme under turen. Foto: Justyna Ubostad

Salmesyngingen fortsatte da pilegrimene endelig var fremme ved Nidarosdomen. De gikk i henhold til tradisjon tre ganger rundt katedralen før de steg inn i kirkerommet. Rundt katedralen sto flere fra St. Olav katolske domsogn. De vinket og ønsket pilegrimene velkommen. Innerst i katedralen ved høyalteret ba biskop Erik en velsignelse over pilegrimene.

Endelig kunne man legge fra seg sine byrder, og legge frem sine bønner på det konkrete stedet St. Olavs relikvier ble bevart under hele middelalderen, i helgenkongens gravkirke. I middelalderen ble det notert mange mirakler ved Den hellige Olavs grav. Den dag i dag opplever pilegrimer bønnesvar.

LEGGER NED SINE BYRDER: Her har pilegrimene endelig nådd målet, og kan legge ned sine bønner og takknemlighet for turen foran St. Olav ved høyalteret i Nidarosdomen. Foto: Privat

Marie Foss følte seg takknemlig, fordi hun i Nidarosdomen opplevde å få et tegn på at en bønn var besvart.

– Få minutter etter at jeg hadde lagt frem min forbønn for Hellig Olav, fikk jeg en melding på mobilen om at vedkommende følte seg mye bedre!

Pilegrimene kunne etter ankomsten endelig slenge seg med på den store feiringen av helgenkongen i helgen som ledet opp til olsok, med en god følelse av å ha blitt styrket i bønn og fellesskap gjennom vandringen.