AVSLUTTET MED APPLAUS: Pave Frans og deltagerne på synoden om synodalitet i Paul VI-salen i Vatikanet, lørdag 26. oktober. Foto: NTB / Reuters, Remo Casilli
– Dokumentet sier at å bruke egen myndighet uten å lytte til andre er å overskride de aktuelle grenser, sier mgr. Torbjørn Olsen om sluttdokumentet fra synoden om synodalitet. Han forklarer hva synoden mener om rådgivende organer, lokalkirker og bispekonferanser. Sr. Anne Bente Hadland OP gir sitt syn på kvinners rolle i Kirken, og p. Myron Kuspys snakker om de østlige kirkene.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Det vakte oppsikt da pave Frans, ved avslutningen av synoden om synodalitet i oktober 2024, sa at han ikke kom til å skrive en postsynodal apostolisk formaning som vanlig. I stedet ga han synodens 50 sider lange sluttdokument, som 355 deltagere (både geistlige og legfolk) hadde stemt over og vedtatt, som veiledning til Kirken.
Hvis sluttdokumentet skal være veiledende for Kirken over hele verden, må innholdet nødvendigvis bli kjent og forklart også i Norge. Spørsmål om noen sentrale deler av dokumentet er derfor blitt stilt til to prester, mgr. Torbjørn Olsen og p. Myron Kuspys, og én ordenssøster, sr. Anne Bente Hadland OP.
Les mer
Lite nytt, men presisering
Mgr. Torbjørn Olsen er sogneprest i Mariakirken på Stabekk og har doktorgrad i kanonisk rett (kirkerett). Han har sett på sluttdokumentet, og nøyere på punkter som har med kirkeretten å gjøre.
– Min oppfatning er at det er lite nytt, men presisering av ting som vi har hatt i årevis, som sikkert er blitt oversett i ulike sammenhenger. Jeg tror også at det er klokt at paven ikke kommer med en apostolisk formaning, slik det er vanlig. Her dreier det seg om en prosess der det er viktig å ta med seg argumentene inn i fremtiden, fremfor å sortere ut og summere opp visse ting.
«Konsultasjon» og «deliberasjon» i Kirken
Foto: katolsk.no
Avsnitt nr. 92 slår fast at biskopenes og pavens beslutningsmyndighet er «ukrenkelig, siden den er forankret i Kirkens hierarkiske struktur som etablert av Kristus». Samtidig vises det til grenser for deres myndighet, og at de ikke bare kan overse noe som kommer frem i en konsultasjonsprosess. Synoden foreslår også å revidere kirkeretten for å klargjøre forholdet mellom «konsultative» og «deliberative» elementer, slik at disse ikke blir satt opp mot hverandre.
– Hva menes med at det finnes grenser for biskopenes og pavens myndighet, spesielt når det gjelder en konsultasjonsprosess?
– Dokumentet sier at å bruke egen myndighet uten å lytte til andre er å overskride de aktuelle grenser. I tillegg til at det er arrogant og uklokt, strider det mot prinsippet om at vi vandrer sammen på en vei i Kirken. Det har alltid hatt som konsekvens at man snakker sammen, både uformelt og i mer formelle organer.
Mgr. Olsen sier at hvis man ikke vil lytte til andre, bryter man med et viktig kirkelig prinsipp.
– Fører vi dette ned på menighetsplan, vil situasjonen være den samme om sognepresten ikke vil lytte til menighetsrådet i spørsmål som angår dem, men vil avgjøre saker helt ut fra eget hode. Da overskrider han grensen for sin myndighet.
– Hva er «konsultative» og «deliberative» elementer i Kirken, og hvordan kan disse bli satt opp mot hverandre?
– Dette er for lengst behandlet i kirkeretten, generelt i kanon 127, men mer konkret andre steder. Det er kanskje best illustrert i kanon 443, der det skilles mellom de som har «tellende» (deliberativ) stemme og de som har «konsultativ» stemme. Et «konsultativt» element foreligger der hvor en før man avgjør noe, skal søke «råd» hos noen, for eksempel et konsultativt organ.
Det samme er kjent fra en rekke sammenhenger i Norge, for eksempel et styre der noen er medlemmer av styret med tellende stemme, mens andre kun har møte- og talerett. Disse kan ha saklig innflytelse på debatter og avgjørelser, uten å kunne stemme når det kommer til avstemming.
KONSULTATIVT ELEMENT: Pastoralrådet i Oslo katolske bispedømme er et rådgivende organ for biskopen, og dermed et eksempel på synodalitet i praksis. Foto: Dominik Brunon Wojtyczka
Les mer
- Pastoralrådets høstmøte: Vil styrke menighetsrådenes rolle
- Synodal prosess: Pastoralrådet i OKB diskuterer misjon
- Pastoralrådet med tydelige ambisjoner for Kirken i Norge
Mgr. Olsen påpeker at hvis man ikke søker råd, kan avgjørelsen være invalid (jf. kan. 127, §2, nr. 2). Han legger til at når en trenger «samtykke» for å avgjøre noe, må flertallet av dem som har «tellende» stemme og er til stede, stemme for det.
– Her er det selvfølgelig en prinsipiell forskjell, men i begge tilfeller handler det om å avgjøre noe «sammen» med andre, uansett hva slags stemme de har. Det er mulig å legge så mye i forskjellen på de to former for stemme at man i realiteten lukker ørene for dem som har rett og plikt til å gi råd.
– Er det hensiktsmessig å revidere kirkeretten for å klargjøre forholdet mellom «konsultasjon» og «deliberasjon»?
– Det vil ofte være hensiktsmessig å gå gjennom ulike prosessordninger, dels for å se om de fungerer etter intensjonen, og dels for å se om det finnes bedre måter å regulere forskjellen på å gi råd og å avgi tellende (utslagsgivende) stemme når noe skal avgjøres.
Monsignoren sier at det finnes en rekke bestemmelser om dette, og at det er umulig generelt å si hvilke regler som kanskje bør justeres. Hver regel må i så fall vurderes enkeltvis.
– Spesielt er man betenkt ved uttrykket «bare med konsultativ stemme» (tantum consultivum) i kanon 443. Det er en presisering som sikkert skal sørge for at bestemmelser leses korrekt, men som kanskje har ført til at det konsultative undervurderes ved ordet «bare» (tantum). Fører noe til misforståelse eller mistolkning, kan det være god grunn til å revidere det.
«Bare med konsultativ stemme»
Kan. 443 –
§3. Til partikularkonsilene blir følgende å innkalle, men bare med konsultativ stemme:
1° generalvikarene og de biskoppelige vikarer i alle partikularkirkene på territoriet;
2° høyere superiorer i ordensinstitutter og selskaper for apostolisk liv, i det antall, så vel for mennene som for kvinnene, som er bestemt av bispekonferansen eller av provinsens biskoper og som respektivt er valgt av alle høyere superiorer i instituttene og selskapene som har sete på territoriet;
3° rektorene ved de kirkelige og katolske universiteter og dekanusene ved fakultetene for teologi og kanonisk rett som har sete på territoriet;
4° noen rektorer ved presteseminarene, i et antall som blir å bestemme som i nr. 2, og som er valgt av rektorene ved presteseminarene som befinner seg på territoriet.
§4. Til partikularkonsilene kan også prester og andre kristustroende innkalles, likevel så at deres antall ikke får overskride halvparten av dem som er omtalt i §§ 1–3, og bare med konsultativ stemme.
KANONIST: Mgr. Torbjørn Olsen har god oversikt over kirkeretten, som han fullførte en uoffisiell norsk oversettelse av i 2022. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Lokale kirker i forskjellig tempo
I avsnitt nr. 124 står det blant annet: «En synodal stil gjør det mulig for lokale kirker å bevege seg i forskjellig tempo. Forskjeller i tempo kan verdsettes som et uttrykk for legitimt mangfold og som en mulighet til å dele gaver og gjensidig berikelse.» Det gis ingen konkrete eksempler på hva dette kan innebære.
– Hvordan kan lokale kirker «bevege seg i forskjellig tempo», uten at det går på bekostning av Kirkens enhet?
– Prinsipielt er ikke dette noe annet enn den «desentralisering» som ble vektlagt under og etter Det annet vatikankonsil, og som ble et viktig element i kirkerettsreformen av 1983. I vår nordiske kultur er vi godt vant med «medbestemmelsesrett». Det innebærer at vi sikkert raskere kan gå videre der hvor det er hensiktsmessig, enn i land hvor dette er mye mer fremmed, og der hvor utbyggingen av fungerende rådsorganer i Kirken er kommet kortere.
«Prinsipielt er ikke dette noe annet enn den «desentralisering» som ble vektlagt under og etter Det annet vatikankonsil, og som ble et viktig element i kirkerettsreformen av 1983.»
Med å «gå videre» sikter mgr. Olsen til pastoral og disiplinær tilrettelegging. Mens læren i bunn og grunn ligger fast, har man gjennom alle tider i alle kulturer måtte finne ulike ord, uttrykk og former for å formidle dette både til allmennheten og overfor enkeltpersoner.
Monsignoren påpeker at politiske omstendigheter også vil være med på å bestemme hvor raskt det er klokt å gå frem. Erfaringen viser at det er enklere å sette et kollektivt organ (for eksempel en valgt synode) under politisk press enn en hierarkisk struktur som er forankret utenlands, sier han.
– Styrkingen av paveembetet på bekostning av det «universelle» (økumeniske) konsil litt ut på 1400-tallet var ikke uten begrunnelse i erfaringene under det store «vestlige skisma», selv om ingen organisasjonsformer garanterer helt mot politisk press. Kirkens enhet ligger uansett på et annet plan enn regionale styringsforskjeller. Det er ikke gitt at enheten krever at alt skal uttrykkes og håndteres likt overalt.
NORDISK LOKALKIRKE: Den nordiske bispekonferanse valgte nytt Permanent råd i 2024: biskop Erik Varden (president), biskop Raimo Goyarrola (visepresident), biskop David Tencer (medlem) og sr. Anna Mirijam Kaschner CPS (generalsekretær). Foto: Den nordiske bispekonferanse
Les mer
Bispekonferansenes kompetanseområde
I avsnitt nr. 125 står det at bispekonferanser utgjør et redskap for å «tilpasse det kristne liv og trosuttrykk til ulike kulturer». Synoden foreslår blant annet å «presisere det nøyaktige området for bispekonferansenes læremessige og disiplinære kompetanse», som kan «fremme den ene tros autentiske lære på en passende og inkulturert måte i ulike kontekster».
– Hva menes med at bispekonferansene kan «fremme den ene tros autentiske lære på en passende og inkulturert måte i ulike kontekster»?
– Det kristne budskap skal alltid forkynnes for bestemte mennesker under bestemte vilkår. Det gjør at ulike regionale uttrykksformer og formuleringer av den ene og sanne tro ikke strider mot Kirkens «autentiske lære», men heller gjør denne konkret og relevant. Også i dag er den disiplinære kompetanse en blanding av sentrale og lokale bestemmelser.
«Det kristne budskap skal alltid forkynnes for bestemte mennesker under bestemte vilkår.»
Mgr. Olsen påpeker at det blir mer komplisert om denne kompetansen i stor utstrekning skal flyttes fra de lokale biskopene til bispekonferansen. De lokale biskopene har sin myndighet «direkte fra Gud», sier han, mens bispekonferansene må tildeles sin myndighet fra paven.
– I Vatikanet har man, med god grunn, vært betenkt med å foreta mer slik myndighetsoverføring oppover enn nødvendig. Dersom det er det synoden ønsker, skal det bli interessant å se hvordan det vil gå i praksis.
Kvinners rolle i Kirken
Sr. Anne Bente Hadland, OP er dominikanerinne ved Sta. Katarinahjemmet i Oslo og nyhetskommentator for EWTN Norge. Der har hun skrevet flere innlegg om synoden, som hun også har diskutert i podkasten «Søsterpodden».
Les mer hos EWTN
- Synoden (23. august)
- Synoden, del II (5. september)
- Synoden (26. oktober)
- Synoden er over, men ikke synodaliteten (28. oktober)
Foto: Julian Asperheim
Avsnitt nr. 60 i sluttdokumentet viser til at kvinner fortsatt møter «hindringer når det gjelder å få en mer fullstendig anerkjennelse av sine karismer, kall og roller på alle de ulike områdene av Kirkens liv». Synoden ber om at «alle de muligheter som allerede finnes i kirkeretten når det gjelder kvinners rolle, blir fullt utnyttet, særlig på de steder der de ennå ikke er utforsket».
– Kjenner du til at kvinner fortsatt møter hindringer i Kirken?
– Jeg kan ikke si at det er min erfaring. Men nå lever vi i ett av verdens mest likestilte land, med stor aksept for hva kvinner kan gjøre, og jeg mener vel at det også har vist seg i kirkelig sammenheng.
Sr. Anne Bente viser til at Kirken i Norge har kvinnelig forlagsredaktør og har eller har hatt kvinner som ledere for Kateketisk senter, Informasjonstjenesten og Tribunalet, redaktører av St. Olav tidsskrift, administrasjonssjef, kansellist og så videre.
– I tillegg hadde vi i Norge kvinnelige ledere for sykehus og skoler, nemlig ordenssøstrene, lenge før norske kvinner hadde stemmerett. Så spørsmålet om kvinnelig lederskap i Den katolske kirke må nyanseres. I tillegg oppvurderer Kirken kallet til å bli mor, og det er det ikke så mange andre som gjør. Det synes jeg er positivt!
– Finnes det muligheter for kvinner i kirkeretten som «ennå ikke er utforsket», slik dokumentet sier?
– Nå står det vel ikke noe spesielt om kvinner i kirkeretten, men det står om legfolk.
Sr. Anne Bente påpeker at kirkeretten skiller mellom geistlige og legfolk, men at det som står om legfolk gjelder for både menn og kvinner.
– Pave Frans har opphevet regelen om at kun menn kan bli innsatt som lektor og akolytt, og videre har han innstiftet en tjeneste som kateket. Lektor og akolytt var jo tidligere trinn som ledet frem mot prestevielse, og er det vel fortsatt, men de er altså åpnet for kvinner. Mer som en bekreftelse, vil jeg tro, av det kvinner alt gjør.
Dominikanerinnen viser til motu proprio-brevet Spiritus Domini (15. januar 2021), der paven endret kan. 230, §1 i kirkeretten fra å omhandle «lege menn» til å omhandle «legfolk». Dermed kan både kvinner og menn nå bli formelt innsatt som lektor og akolytt, tjenester som før Det annet vatikankonsil var forbeholdt kandidater til prestetjeneste – det vil si seminarister.
Les mer
– Det går rykter om at paven vil innsette kvinner i høye embeter i den romerske kurie, så da vil man jo måtte se på hvilke posisjoner som må forbeholdes geistlige på grunn av saksmaterien. Men man kan tenke seg kommunikasjon, for eksempel, som nå ledes av en legmann, eller Dikasteriet for legfolk.
FØRSTEMANN: Dr. Paolo Ruffini ble utnevnt til prefekt for Dikasteriet for kommunikasjon i 2018, og er den første legmann som leder et dikasteri i Vatikanet. Foto: Vatican Media
Diakonal tjeneste for kvinner
Én del av avsnitt nr. 60 har fått mye medieoppmerksomhet: «Det finnes ingen grunn eller hindring som skulle forhindre kvinner fra å utøve lederroller i Kirken. Det som kommer fra Den Hellige Ånd, kan ikke stoppes. I tillegg er spørsmålet om kvinners adgang til diakonal tjeneste fortsatt åpent. Denne overveielsen må fortsette.»
– Hva tror du ligger i at «spørsmålet om kvinners adgang til diakonal tjeneste» fortsatt er åpent?
– Dette er, så vidt jeg har forstått, en av de endringene som kom inn i sluttdokumentet helt på tampen, og som også møtte størst motstand. Skal jeg bare forholde meg til utsagn fra henholdsvis pave Frans og kardinal Fernández, så er det lite som åpner for en ordinert tjeneste for kvinner. Paven selv svarte kontant nei på spørsmålet om kvinners ordinasjon i et intervju relativt nylig, så hvis han ikke sier én ting og gjør noe annet, så står vel det ved lag.
«Skal jeg bare forholde meg til utsagn fra henholdsvis pave Frans og kardinal Fernández, så er det lite som åpner for en ordinert tjeneste for kvinner.»
Les mer
Sr. Anne Bente sier at kardinal Víctor Manuel Fernández, som leder studiegruppen som ser på dette spørsmålet, uttalte under synoden at hans oppgave var å se på kvinners rolle i Kirken – ikke kvinners adgang til ordinert diakontjeneste. Det man derimot har snakket om, sier hun, er en annen type diakonal tjeneste for kvinner som ikke forutsetter ordinasjon.
– Å diskutere kvinners adgang til ordinert diakontjeneste, men ikke kvinners adgang til hele det ordinerte embete (prest og biskop) er meningsløst etter mine begreper. Det er helt tydelig at det også er intensjonen hos dem som ivrer for kvinnelige diakoner. Ingen av dem er interessert i å stoppe der.
«Å diskutere kvinners adgang til ordinert diakontjeneste, men ikke kvinners adgang til hele det ordinerte embete (prest og biskop) er meningsløst etter mine begreper.»
Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS, generalsekretær for Den nordiske bispekonferanse, oppfordret kvinner som kjemper for ordinasjon til diakonatet om å være ærlige i et nylig intervju med EWTN. «Ingen av dem er interessert i å gå to skritt bak presten i messen», sa hun.
Les mer
OPPFORDRER TIL ÆRLIGHET: Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS, generalsekretær for Den nordiske bispekonferanse, ble nylig intervjuet om muligheten for kvinnelige diakoner. Foto: Vatican Media
Tilpasset liturgi eller bedre katekese?
Sr. Anne Bente sier at det er noe annet i sluttdokumentet hun vil kommentere på:
– Jeg ble litt opptatt av pratet om å gjøre liturgien mer synodal. Jeg lurer på hva det betyr. I avsnitt nr. 27 understrekes sammenhengen mellom det eukaristiske fellesskap (synaxis) og det synodale (synodos).
Hun viser til pressekonferansen etter synoden, da kardinal Jean-Claude Hollerich sa at noen legfolk hadde gitt uttrykk for at liturgien ikke sa dem noe. Han sa at dette kunne begrunne tilpasninger av liturgien, og at det var nedsatt eller skulle nedsettes en studiegruppe for å se nærmere på dette spørsmålet.
«Det slo meg da jeg leste det, at det kanskje var katekesen det var noe i veien med og ikke liturgien i og for seg!»
– Jeg innrømmer at jeg ikke synes det er særlig oppløftende, det nåværende regime i gudstjenestedikasteriet tatt i betraktning. Det jeg har sett av «tilpasset liturgi» har stort sett vært forflatende og kjedelig. Det slo meg da jeg leste det, at det kanskje var katekesen det var noe i veien med og ikke liturgien i og for seg!
Dominikanerinnen understreker at hun er enig med biskop Czeslaw Kozon i Danmark, som nylig har sagt i et intervju med EWTN at det aldri kan bli nok katekese i Kirken.
De østlige kirkenes forhold til Roma
Foto: Mats Tande
P. Myron Kuspys er inkardinert i Det apostoliske eksarkat for katolske ukrainere av bysantinsk ritus i Tyskland og Skandinavia, viserektor ved St. Eystein presteseminar og ansvarlig for ukrainsk sjelesorg i Oslo katolske bispedømme.
Synodens sluttdokument har mye å si om de 23 østlige (orientalske) kirkene som er i kommunion med Roma. I avsnitt nr. 132 står det blant annet: «Som garantist for enhet i mangfoldet sørger biskopen av Roma for at de østlige katolske kirkenes identitet blir ivaretatt». Det fortsetter: «I synodalitetens navn er det på sin plass å se tilbake på historien sammen for å lege fortidens sår og for å utdype hvordan vi lever i fellesskap.»
– Hvordan tror du Den latinske kirke og de østlige katolske kirkene kan «se tilbake på historien sammen for å lege fortidens sår, og for å utdype hvordan vi lever i fellesskap»?
– Jeg er ikke helt sikker. Den latinske kirke og de østlige katolske kirkene har det bra sammen. Etter Det store skisma (i 1054) tok det tid for noen av de østlige kirkene å vende tilbake til kommunion med Roma. Det var mye politikk involvert, og blod ble spilt. I Ukraina tok det 500 år, på grunn av utfordringer i landet.
Den ukrainske gresk-katolske kirke ble forent med paven etter Brest-unionen i 1595–96 og ledes i dag av storerkebiskop Svjatoslav Sjevtsjuk. Han deltok på synoden i Roma i 2023–24, sammen med ledere for de andre østlige kirkene.
Les mer
– Kanskje vi kan hjelpe de østlige (ortodokse) kirkene som ikke er i kommunion med Roma, og være forbilder for dem. Noen ortodokse er redde for at hvis de blir gjenforent, vil de miste sine tradisjoner. Men det er ikke sant. Vi har vært i kommunion med Roma i 500 år, og vår identitet er bevart. Vi har ikke hatt noen endringer i liturgien. Vi har gifte prester, og vi bruker gjæret brød i stedet for hostie. Roma har ikke tvunget oss til å endre på noe av dette.
«Noen ortodokse er redde for at hvis de blir gjenforent, vil de miste sine tradisjoner. Men det er ikke sant.»
I det nevnte avsnitt nr. 132 kommer synoden med et forslag om å «opprette et råd av patriarker, storerkebiskoper og metropolitter fra de østlige katolske kirkene, ledet av paven, som skal være et uttrykk for synodalitet og et redskap for å fremme fellesskap». Synoden foreslår også at «Den hellige far innkaller til en spesiell synode for å fremme konsolideringen og gjenoppblomstringen av de østlige katolske kirkene» (nr. 133).
– Hva synes du om dette forslaget?
– Jeg vet ikke om et slikt råd er nødvendig, men det kan være bra at vi gjør noe sammen og viser enhet. I de ortodokse kirkene i dag, er det ingen som kan si til en patriark: «Hva gjør du? Du må stoppe.» I Den katolske kirke fungerer det ikke slik. Hvis en katolsk patriark vil velsigne krig mot et naboland, kan paven gå inn og si: «Du kan ikke være patriark lenger.» Det er bra at Kirken har en slik ordning.
Les mer
ØST OG VEST: Ibrahim Isaac Sidrak, koptisk-katolsk patriark av Alexandria, deltok på synoden i Roma med pave Frans. Foto: NTB / Reuters, Amr Abdallah Dalsh; Remo Casilli
Østlige katolikker i Norge
I avsnitt nr. 133 kommer synoden med en advarsel: «Migrasjonen av mange av de østlige troende til områder med latinsk ritus risikerer å gå på bekostning av deres identitet.»
– Hva kan gjøres for å bevare identiteten til østlige katolske migranter som kommer til land i Vesten?
– Teologisk sett er det ingen forskjell mellom Den latinske kirke og de østlige katolske kirkene, så det er ikke noe problem. Kulturelt sett er det slik at hvis østlige katolikker kommer til Norge, må de også tilpasse seg den norske kulturen. De kan ikke komme til Norge og forlange at landet tilpasser seg dem. Samtidig må de bevare sine kristne verdier.
Å gå på ski fremfor å gå i kirken ved høytider er et eksempel på en norsk tradisjon som kristne innvandrere ikke bør følge, sier p. Myron.
– Liturgisk sett har vi et tilbud for de østlige katolikkene som kommer hit, og også for de ortodokse. De troende er mest opptatt av gyldige sakramenter, ikke hvem prestene deres er i kommunion med. De ortodokse kan motta kommunion og gå til skriftemål hos oss, og vi kan gå til de ortodokse på steder hvor det ikke finnes noe katolsk alternativ. Utfordringen er at de ortodokse ikke får lov av sine biskoper til å komme til oss.
Les mer
ØSTLIG RITUS: P. Myron Kuspys og den ukrainske gresk-katolske biskop Petro Kryk under en bysantinsk liturgi i St. Olav domkirke i Oslo i 2017. Foto: Mats Tande
I Oslo katolske bispedømme feires det liturgier etter både bysantinsk, kaldeisk og geez-aleksandrinsk ritus. Bysantinsk ritus brukes i Den ukrainske gresk-katolske kirke og andre. Kaldeisk ritus brukes i Den kaldeisk-katolske kirke og Den syro-malabariske katolske kirke, mens geez-aleksandrinsk ritus brukes i Den etiopisk-katolske kirke og Den eritreisk-katolske kirke.
Sakramenter til østlige (ortodokse) kristne
Kan. 844 –
§3. Katolske forrettende forvalter lovlig botens, Eukaristiens og sykesalvingens sakramenter til medlemmer av orientalske kirker som ikke har full kommunion med Den katolske kirke, dersom disse av egen drift ber om det og er riktig beredt; det samme gjelder også mht. medlemmer av andre kirker som etter Den apostoliske stols vurdering hva angår sakramentene også befinner seg i en lignende situasjon som de ovenfornevnte orientalske kirker.
Les mer
Felles påskefeiring i 2025
Katolikker og ortodokse feirer som kjent påske på forskjellige datoer, men i 2025 vil kirkene feire påske samme dag: søndag 20. april. I avsnitt nr. 139 oppfordrer synodens sluttdokument til å arbeide for «en felles påskedato, slik at vi kan feire Herrens oppstandelse på samme dag, noe som forsynsmessig vil skje i 2025».
– Hva tenker du om muligheten for å få til en felles påskedato?
– For meg er det ikke så viktig hvilken dato man feirer påsken på. Da den gregorianske kalenderen kom (på 1500-tallet), var den riktigere enn den julianske. Likevel sa de ortodokse nei til den, fordi den kom fra Roma og hadde navn etter en pave. Jeg tror ikke de ortodokse vil akseptere den gregorianske kalenderen, så kanskje den eneste muligheten for en felles dato er hvis katolikkene følger de ortodokse.
STÅR SAMMEN: Pave Frans og Nerses Bedros XIX Tarmouni (i rødt), patriark i Den armensk-katolske kirke, sammen med orientalsk-ortodokse ledere av Den armenske apostoliske kirke i 2015. Foto: NTB / Reuters, Tony Gentile
Les mer
P. Myron påpeker at Ukraina i lang tid brukte den gregorianske kalenderen i verdslig sammenheng, og den julianske i kirkelig sammenheng. Det var frem til i fjor, da både Den ukrainske gresk-katolske kirke og Den ukrainsk-ortodokse kirke bestemte seg for å bytte til den gregorianske – som også kalles «den reviderte julianske kalenderen». Fremdeles feirer de påske etter den gamle kalenderen.
– Den katolske kirke i Hellas feirer på samme dato som de ortodokse, fordi det er viktigere for dem å feire sammen (i samme land) enn å feire på samme dato som paven i Roma. Det er viktig at man ikke bare fokuserer på ritualer, men på kjærlighet og verdiene som Jesus Kristus forkynte.
«Det er viktig at man ikke bare fokuserer på ritualer, men på kjærlighet og verdiene som Jesus Kristus forkynte.»
P. Myron tror det blir vanskelig å overbevise de ortodokse kirkene om å feire påske etter den gregorianske kalenderen, fordi det blir for dem som å innrømme at de tok feil i fortiden. Han understreker at det ikke finnes noen enkel løsning.
Les mer
- Synode 2024: Paven ratifiserer synodens sluttdokument
- Synodens sluttdokument (italiensk)
- Synodens sluttdokument (engelsk)