I år har nasjonen feiret jubileum for Kristenretten og Landsloven. På Moster, på Nasjonalbiblioteket – til og med på Det engelske kollegium i Roma! Under årets Olavsseminar trakk professor Aud Tønnesen linjer fra Hellig Olav via Landsloven til dagens velferdsstat.
– Hvilke refleksjoner gjør du deg om dette – er kristendommens rolle i utformingen av dagens velferdssamfunn undervurdert?
– Kristendommens rolle har vel alltid vært undervurdert, bortsett fra når enkelte trenger oss som allierte. Det er en rolle vi kjenner. Jeg er ikke sikker på at litt avstand skulle være av det onde, sier biskop Eidsvig med sedvanlig presisjon.
Han viser til at mennesker også i middelalderen tok vare på hverandre; det nye er at staten tar vare på alle, mener han.
– Og at vi finansierer det gjennom å betale skatt. I middelalderen betalte man tiende til biskopen, som så fordelte støtten på de trengende, blant dem de fattige og syke, sier han og trekker linjene tilbake til Det gamle testamentes «Salomos ordspråk»: «Røv ikke fra en fattig, fordi han er fattig, og tred ikke armingen ned i byporten!» (Salomos ordspråk 22,22).
– Hvordan kan du spise deg mett hvis den fattige ved din bort sulter? Hvordan kan du nyte peisvarmen i egen stue, hvis han fryser? Kristendommens forplikter oss overfor våre medmennesker; det er en form for sosial rettferdighet, som følger i den jødiske tradisjon. Den må finne et praktisk uttrykk, ellers er den meningsløs, mener biskop Bernt, og spør retorisk:
– Hva skal man med teoretisk barmhjertighet og omsorg? Hvilken verdi har den? Herfra har vårt velferdssamfunn utviklet seg. Den er bygget på kristen grunn. Hva vil skje når den forvitrer?
Vi må spørre oss: Hvis vi tar menneskene som levde i Norge i 1030 – på Hellig Olavs tid – hit til oss idag. Hva hadde de sett, som vi ikke ser?
Ser mot 2023
Et annet viktig nasjonaljubileum nærmer seg: 2030 og 1000-årsfeiringen av Norges kristning, tidsbestemt til Slaget på Stiklestad.
– Hva har vi lært i år som vi kan ta med oss videre frem til feiringen av 1030?
– Beredskapen hos noen til å feire praktisk talt hva som helst. Jeg tror vi skal være realistiske og vite at det er mange som skal forberede seg på 1030. Derfor må vi som katolikker være med på det vi kan – og i tillegg feire vårt eget jubileum, sier biskop Bernt, som advarer mot at vi ved dette jubileet og i andre sammenhenger skal isolere oss fra samfunnet forøvrig:
– Vi er ikke en fiende av samfunnet; det er ikke en fiende av oss – vi lever og ånder sammen, presiserer han og inviterer til et tankeeksperiment:
– Vi må spørre oss: Hvis vi tar menneskene som levde i Norge i 1030 – på Hellig Olavs tid – hit til oss idag. Hva hadde de sett, som vi ikke ser? Kanskje vårt utgangspunkt for å feire ligger der – i deres korrektiv til oss av idag og vår kurs.
Olav den hellige og andre kristne kjempet nettopp mot vilkårlig og ondskapsfull behandling av sine medmennesker, spesielt av dem som ikke kunne forsvare seg. Dette er vår kristne etikk ...
Kristenrett og ny abortlov
Tirsdag 3. desember 2024 vedtok Stortinget en «historisk» endring av abortloven. Grensen for selvbestemt abort utvides fra uke 12 til 18, samtidig avvikles dagens abortnemnder avvikles og erstattes med nye nemnder for behandling av senaborter. 138 av 169 stortingsrepresentanter stemte for, mens 31 stemte mot.
– Hvilke tanker gjør du deg om at vi samme år som Kristenretten og Landsloven feires, vedtar den mest liberale abortlovgivning i landets historie?
– Det spørsmålet er lett å besvare: med oppgitthet. Men det er også vanskelig å besvare, for hver provosert abort representerer noe tragisk, et liv som blir avbrutt, sier biskop Bernt og begynner sin refleksjon med kristenrettens prinsipp om vern av barneliv:
– Kristen etikk har preget det norske samfunn i 1000 år; hva begynte det med? Jo, at vi skulle beskytte barn, som ellers ville blitt satt ut i skogen, at treller fikk rettigheter og skulle settes fri; at man ikke lenger skulle ofre hverken treller, andre mennesker eller dyr til hedenske høytider.
Den lov som nå er vedtatt, er i så måte et tilbakeskritt på tusen år, ikke et fremskritt, sier han og legger til:
– Olav den hellige og andre kristne kjempet nettopp mot vilkårlig og ondskapsfull behandling av sine medmennesker, spesielt av dem som ikke kunne forsvare seg. Dette er vår kristne etikk, som etterhvert er blitt nasjonens moralske instinkt. Den er ikke bare avhengig av tro, den er avhengig av en nedarvet og mottatt etikk, sier biskop Eidsvig.
– Hvordan forklarer du da det som har skjedd?
– For mange har byttet sine verdier med likegyldighet, eller de bytter dem med motstandsløshet. For hver av disse abortene er ikke bare et avbrutt liv; det er en mors instinkter for å bevare sitt barn, som er erstattet med en slags bruk og kast-mentalitet. Det er ikke bruk engang, det er bare kast.
Min henstilling til alle troende, som kjenner håpet og kraften svinne: Gjør korsets tegn idet du står opp og hilser dagen, be og gå til messe.
Håp i uroens tid
Det pågår grusomme kriger over hele verden; vi blir mest kjent med Ukraina og Midt-Østen, først krigen mellom Israel og Hamas, nå også i Syria.
– At Gud ble kjød og trådte ned på jorden i en vesal stall, gav mennesket håp for 2024 år siden. Hvordan gir det oss fortsatt håp?
– Jorden var neppe et fredeligere sted den gang Jesus ble født, men grusomhetene var mindre vitenskapelige og omfattende, sier biskop Bernt og lar tankene fare hen til den tid da Norge sist var i krig:
– Annen Verdenskrig – i 5 år var vi nær krig hver eneste dag, og alle var preget av det; vi kunne oppleve sabotasje, bombeangrep eller at noen av våre nære ble arrestert, men vi klarte det også; vi kom nærmere hverandre, vi trakk sammen – og i samme retning. Vi har alle en forpliktelse til å ta vare på hverandre; troen gjør den sterkere – og i tider som dette, blir det enda tydeligere, sier han og viser til at Bibelen er håp – og Juleevangeliet forteller mer direkte om dette håpet enn noe annet.
– Den er håpet som kom fra de messianske profetier, som blir virkeliggjort i inkarnasjonen og fødselen. Adskillelsen fra Gud er overvunnet, og Gud er selv blitt menneske, derfor er han en av oss. Det gir både håp og trøst. Nå som alltid.
– Hva ved julemysteriet griper deg?
– At det var menneske Gud valgte å bli. Hans valg definerer menneskelighet, og vi er forpliktet på det.
– Vi kan alle kjenne på maktesløshet i en verden som preges av store krefter, som vi har liten eller ingen innflytelse på. Hvordan overkommer biskopen denne følelsen?
– Jeg finner kraft i bønnen. Regelmessig og oppriktig bønn. Min henstilling til alle troende, som kjenner håpet og kraften svinne: Gjør korsets tegn idet du står opp og hilser dagen, be og gå til messe.
Det er opp til den enkelte troende å finne ut av og ta eierskap til jubelårets motto. Paulus’ dyder tro, håp og kjærlighet kan være et godt sted å begynne sin refleksjon.
Tilbake til sine brødre
22. oktober 2005 ble biskop Bernt Vigslet til biskop av Oslo i Trefoldighetskirken. 20 år senere feirer han sin siste jul som biskop av Oslo.
– I 2025 pensjonerer du deg og flytter tilbake til ditt kloster og dine brødre ved Klosterneuburg utenfor Wien, Østerrike. Hva tenker du om det? Blir du takknemlig? Vemodig? Glad?
– Jeg blir alt det du nevner på én gang, mest takknemlig og vemodig. Det har også vært et savn ikke å være der; det har vært en ekstra bonus å være sammen med mine foreldre, mens de ennå levde, og min søster og hennes familie. Men nå gleder jeg meg til å komme nedover, sier han og minner oss på:
– Flyene går i begge retninger, så jeg er ikke bekymret – vi ser ikke hverandre for siste gang når jeg pensjonerer meg engang iløpet av kommende år.
‘Fred over jorden, menneske, fryd deg! Oss er en evig Frelser født!’ avslutter Deilig er jorden. Det er et like aktuelt budskap i dag, for menneskeheten og det enkelte menneske, som for 2024 år siden!
– Når julen står for døren, gjør gjerne det nye året det samme. Hva ser du mest frem til i 2025, for deg selv og for bispedømmet?
– Jeg ser frem til at bispedømmet får en ny biskop, mgr. Fredrik Hansen. Når man har bestemt seg for å trekke seg, mister man meget av initiativ og pågangsmot. Den nye biskop har alt dette intakt. For min egen del ser jeg frem til å overlevere et bispedømme som er godt forvaltet, som har vokst fra noen tusen troende til nærmere 150 000 – og evnet å ta imot dem: Vi feirer vakker liturgi; vi har katekese for de små – og Kirken er samlet, ikke splittet, sier biskopen, som er opptatt av at vi skal vokse sammen. Alternativet er å vokse fra hverandre.
– Nå tenker jeg på Kirken både som en menneskelig størrelse og en åndelig. Hvis vi bare har med mennesker fra egen kultur- og språkkrets å gjøre, så vokser vi fra hverandre. Det sjokkerer meg å høre folk si at «jeg tilhører Kirken i mitt hjemland». Det er like absurd som å si at «jeg tilhører Kirken, slik den var i 1950». Du er der Kirken er, når du er der. Noe annet går ikke, sier han.
Om bare noen dager åpner paven De hellige dører, så å si dørene til det nye året, som er et jubelår med mottoet «Spes non confundit» – «håpet skuffer ikke». Vi er alle håpet pilegrimer, sier pave Frans.
– Hva betyr det for de troende?
– Det er opp til den enkelte troende å finne ut av og ta eierskap til jubelårets motto. Paulus’ dyder tro, håp og kjærlighet kan være et godt sted å begynne sin refleksjon, råder biskopen og siterer en av våre kjæreste salmer:
– ‘Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen i sjelens glade pilgrimssang.’ Innimellom kan vi legge ut på fysiske pilegrimsvandringer, men den sjelelige vandringen varer livet ut.
Biskop Eidsvig ønsker alle velsignet julehøytid og et godt nytt år.
– ‘Fred over jorden, menneske, fryd deg! Oss er en evig Frelser født!’ avslutter Deilig er jorden. Det er et like aktuelt budskap i dag, for menneskeheten og det enkelte menneske, som for 2024 år siden!
