Det apostoliske arkiv (som inntil for noen få år siden het Det hemmelige vatikanarkiv) er en enorm kilde til historisk materiale som berører forholdet mellom Den katolske kirke sentralt og ulike bispedømmer, land, folk og stater.
For oss i Norge har dette lenge vært godt kjent. På 1800-tallet slet våre historikere med kildetilgang for perioden mellom sagalitteraturen og reformasjonen, og man ante at det fantes mye viktig stoff i Vatikanet, som dog var stengt for utenforstående. Men så klarte professor Peter Andreas Munch (1810–63) – han står på sokkel foran universitetsbygningen i Oslo sentrum, var fra norsk militær- og presteslekt og er onkel til maleren Edvard Munch – å få tilgang til vatikanarkivet ved å knytte gode vennskapsbånd. Det ble foretatt omfattende avskrivningsarbeider, og dette ble så trykket i Norge. Men utgivelsene er nå gamle og ikke så lett tilgjengelige og nøyaktige som man kunne ha ønsket.
Derfor er oppfølgingsarbeidet som blir gjort med den nye avtalen og moderne digitaliseringsverktøy, veldig nyttig.
Demokratisering av kunnskap
I mellomtiden har arkivene vært åpne for forskere, og mange fra Norge har vært innom dem. Da jeg skrev mitt doktorarbeid på slutten av 1990-tallet, lette jeg etter ting fra Spania uten å finne noe, men fant desto mer interessante ting fra Sør-Amerika, som tidligere ikke var publisert. Også senere – blant annet i 2004 – har jeg vært innom arkivet.
Nå vil antakelig både profesjonelle historikere og amatørhistorikere med de digitale mulighetene selv kunne gå direkte inn i arkivmaterialet.
I min tid i Roma fikk jeg henvendelser fra flere amatørhistorikere i Norge som skulle skrive om en lokal kirke og lurte på om jeg kunne «stikke innom» vatikanarkivet for å se om det fantes noe relevant stoff der. Det var temmelig håpløse oppdrag, dels fordi arkivene er omfattende og kompliserte, dels fordi det ikke fantes noen sentral oversikt over alt lokalt materiale i Den katolske kirke, og dels fordi mye av stoffet allerede var tilgjengelig i Norge. Nå vil antakelig både profesjonelle historikere og amatørhistorikere med de digitale mulighetene selv kunne gå direkte inn i arkivmaterialet. Det «demokratiserer» kunnskapen, selv om det fremdeles vil være mange utfordringer med så enorme arkiver. Og en relevant tolkning av materialet krever at god fagkunnskap fortsatt vil være uunnværlig.
Nye sider av historien
Hvorvidt dette vil gi nytt lys over vår historie, er ikke godt å si. For forskerne er som sagt mye allerede kjent. Men det er fint at mange flere nå får tilgang til dette materialet, og kanskje vil man da oppdage nye sider ved historien som den etablerte forskningen ikke har vært oppmerksom på. Hvem vet?
For etterreformatorisk og nyere norsk katolsk historie er nok arkivene til Propaganda Fide (på Gianicolohøyden) minst like relevante og interessante som Det apostoliske arkiv. Jeg har derfor hatt noen interessante besøk der, hvor tilgjengeligheten i tillegg har vært mye enklere enn i Det apostoliske arkiv. (Men det ene utelukker ikke det andre!)
Selv har jeg ikke konkrete ting jeg er ute etter akkurat nå. Men mer praktiske hjelpemidler for å få tilgang til gammelt materiale, vil uten tvil være av det gode.
