Med denne konversjonen fikk Norge sin mest berømte katolikk siden Olav den hellige. For mange har Undset fungert som en veiviser til den katolske kirke. Dominikanerpatrene Hallvard Rieber-Mohn og Finn Thorn var blant dem som lot seg inspirere. I bøker og artikler har han gitt inngående og innlevende beskrivelser av Undsets overgang til katolisismen, men uten å legge skjul på konversjonens mer problematiske sider.
Sigrid Undsets opptakelse som katolikk fant sted allehelgensdag 1. november 1924 i St. Torfinns kapell i Hamar, den første katolske kirke i byen etter reformasjonen. Kapellet var blitt innviet Kristi himmelfartsdag samme år. Undset hadde fulgt ivrig med i byggingen av kapellet, og ved innvielsen holdt hun et foredrag om Hamar domkirkes ruiner.
Da hun holdt foredraget, var det bare noen ganske få som visste at hun ville bli opptatt i kirken et halvt år senere.
Imidlertid var Undsets interesse for katolisismen ingen hemmelighet. Siden 1920 hadde hun skrevet om katolsk kristendom og kirken i middelalderen. Hun hadde publisert artikler om St. Hallvard og St. Olav i dagspressen og deltatt på katolske arrangementer. Da hun ble opptatt som katolikk i 1924 hadde hun avsluttet middelalder-trilogien om Kristin Lavransdatter og var for annen gang foreslått til Nobelprisen i litteratur. Og hun hadde, som det var påbudt, gjennomgått den obligatoriske undervisning i katolisisme. Hennes lærer var sognepresten på Hamar, monsignore Karl O.M. Kjelstrup, og det var han som ledet konversjonsseremonien. Den foregikk i all stillhet og fikk liten pressedekning. I den grad den ble omtalt var det i en lett nedlatende tone. Katolisismen og «pavekirken» sto lavt i kurs i norsk bevissthet.
Antikatolske og nasjonale holdninger
1920-årene var en tid gjennomsyret av nasjonal begeistring. Det ble skrevet, sunget og talt om Norges stolte fortid i middelalderen, med kongemakten og Norgesveldet som mytologisk sentrum. Det nasjonale ble applaudert både av norske politiske og kulturelle myndigheter. Målet var å bevare konservative og patriotiske verdier. Men i denne form for «medievalisme» hadde middelalderens kristne religion ingen plass. Det katolske var som et minefelt det gjaldt å gå utenom. Olsok-feiringene var rent nasjonale begivenheter, hvor holdningen til helgenkongen var bestemt av høvding- og heltedyrkelse. Noe annet var ikke å vente. For de fleste nordmenn sto den romersk-katolske kirke med sine sakramenter og helgener som en helt fremmed institusjon, eller verre, som en unasjonal og farlig åndsmakt. De ytterst få norske katolikker ble kalt «papister» og ble ansett som noen særlinger.
Hadde Undset vært katolikk da Kristin Lavransdatter ble utgitt, ville mottakelsen av romanen trolig blitt annerledes, i hvert fall i Norge. Det var ikke uvesentlig for bokens enestående suksess at Undsets middelalderbilde ble tatt til inntekt for de nasjonale verdier man på konservativt hold ønsket å fremme. Men siden Undset ikke var kjent for å ha religiøse anfektelser i noen retning, ble hennes litterære rekonstruksjon av middelalderen overalt møtt med begeistring.
Undset ble også verdsatt i radikale kretser for norskdom og landsmål: «Gamalt norsk liv har ho kalla fram or gravane. Undrande kjenner vi oss sjølve att. Med age og byrgskap sannar vi at det norske folk er gamalt paa tuftom. Det gjev kraft; det gjev og ansvar», skrev Henrik Rytter i landsmålsorganet Den 17. Mai. I 1923 skrev Undset artikkelen «Sankt Olav» i årboken Olsok, utgitt av Norrønafelaget Brager «til studnad for arbeidet med aa faa uppatt Olsokhøgtidingi». Årboken ble utgitt av Anders Hovden og Lars Eskeland.
I 1925 konverterte Eskeland til den katolske kirke. Hans katolske sympatier falt sammen med begeistringen for Norgesveldet i middelalderen, da «gamalkyrkja» fra Hellig Olavs tid regjerte sinnene og landet var fritt for dansk påvirkning. For Eskeland spilte det europeiske en mer underordnet rolle enn for Undset. For henne sto det mest verdifulle i norsk middelaldertradisjon i en større sammenheng enn de rent nasjonale. Det var den katolske kirkes betydning i europeisk åndshistorie som var det avgjørende, ikke hva danskene berøvet oss ved reformasjonen. Dette synet delte hun med litteraturhistorikeren Fredrik Paasche og riksantikvaren Harry Fett. For dem var middelalderens enhetskultur på tvers av landegrensene dens vesentligste trekk.
Undset og Eskeland hadde ulike kulturelle innganger til katolisismen. For Undset kom særlig engelsk katolisisme i eldre og nyere tid til å spille en viktig rolle; for Eskeland var Grundtvig en viktig brobygger. Men begge søkte en fast grunn under føttene i en tid som flommet over av tilbud på livssynsmarkedet, og begge fant den i «den gamle kirken på klippen». Om dette skriver de i samme ånd.
Undset skriver:
Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av "strømninger" og leter etter et holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den den er ny, eller god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt.
Eskeland skriver:
Og fritenkjarskapen og den religiøse likesæla som har breidt seg so i den siste mannsalderen har auka motstanden imot den kyrkja som ikkje i minste måte går på akkord og gjev etter for skiftande tidarkrav til religionen. Ein religion som mennesket formar ut av seg sjølv, har ikkje noko med kristendom å gjera, og Kristi kyrkja må visa alle slike akkord-freistnader frå seg. Her gjeld det fullt ut at «akkordens ånd er Satan», som Ibsen segjer i Brand. [1]
Konversjonens pris
Undset feiret sin første påske som katolikk i Italia. Men ikke i sin ungdoms by Roma. Hun tilbrakte påsken 1925 i Sankt Benedikts kloster på Monte Cassino, Vestens første klosteranlegg. Det var et sted hun alltid hadde lengtet etter å oppleve. Hun skriver:
År og år før jeg noensinne drømte om at jeg kunne ende med å bli kristen, har jeg sett på Benediktinerordenens saga som et av de skjønneste blader i Europas historie, tenkt på Montecassino som fyrtårnet i mørket fra Romerriket gikk under til den kristne middelalders morgensol lyste over Europa. Og jeg æret Benedikt av Nurcia som en av de største mellem historiens stormænd [...].
I en bevegende skildring av kirkefolkets fellesskap og bønn i klosteret, gir hun uttrykk for at hun har funnet den fredens og gledens grunn hun hadde søkt i konversjonen. Men freden varte ikke lenge. I løpet av vinteren 1925 hadde nyheten om Undsets konversjon spredt seg og vakt forundring og forferdelse, og da hun om våren kom hjem fra Italia, var den godt innarbeidet i norsk offentlighet.
Det første som viste seg, var at Undsets katolisisme var blitt et problem for den antikatolske medievalismen det offentlige Norge sto for. I en artikkel i Hamar Stiftstidende advarte teologiprofessor Karl Vold mot at det han kalte tidens «katolske svermeri» skulle føre til at olsokfeiringen ble oppfattet som en manifestasjon av romersk-katolsk kristendom. Han hevdet at den norske kirken i middelalderen i virkeligheten aldri hadde vært «papistisk» og romersk, men hadde sin sterkeste forbindelse østover, særlig med Russland. I artikkelen «Norges kirke og norsk kultur i middelalderen» (St. Olav 1925) argumenterte Undset mot professoren. Hun analyserte hans kildemateriale og vurderte det som usikkert. Tonen er skarp, og hun avslutter med å si at professorens holdning bekrefter noe allerede hennes far hadde gjort henne oppmerksom på, at «den protestantiske historieskrivning om ’reformasjonens’ historie var mer partisk enn all annen historieskrivning». Hun utber seg mer dokumentasjon, men fikk intet svar. Denne debatten med professor Vold er et idealtypisk eksempel på den lange rekken av hissige og aggressive dueller med protestantiske prester og biskoper som skulle prege og forsure Undsets liv i mange år fremover – helt til hun i nazistene fikk nye og langt farligere motstandere å kjempe mot.
Katolsk propaganda
Undsets konversjon virket utfordrende i videre kretser enn teologiske og geistlige. Både kristenfolket, det liberale borgerskap og den avkristnede norske «kulturelite» følte seg provosert. Antipatien mot den katolske Undset viste seg ved mottakelsen av tobindsromanen om Olav Audunssøn, hvis siste bind kom ut i 1925. Romanen ble ikke møtt med stående applaus i motsetning til bøkene om Kristin Lavransdatter. Den virket nemlig så altfor «katolsk» og ble oppfattet som den nyfrelste Undsets hissige katolske propaganda. Noen tolket konversjonen motsatt, ikke som misjonsiver, men som et symptom på tretthet og utmattelse. Det gjorde Dagbladets Paul Gjesdahl i en overbærende anmeldelse av romanen 1926. Han så i Olav Audunssøn en trist og grå figur, som egentlig er ansatt på et kontor i Kristiania, og konkluderte slik: «Sigrid Undsets åndelige synsfelt er begrenset […] – hun har forvekslet stjernehimmelen med alterlys». Undset opplevde direkte fiendtlige holdninger blant kristenfolket i bygdene. Da hun sommeren 1926 ønsket å bygge et feriehus på Selja, «Sankta Sunnivas ø», ble hun nektet tillatelse. Ikke av presten, men herredstyret nektet konsesjon, fordi man ikke ville risikere et sentrum for katolsk propaganda på Selja. Noen hadde også hørt rykter om at det skulle bygges et kloster. At det allerede fantes ruiner der av et benediktinerkloster fra middelalderen gjorde ikke saken bedre, snarere verre.
I 1927 tok Undset til motmæle mot de antikatolske angrepene i en egen pamflett som hun kalte «Katholsk propaganda». Her gjelder kritikken av protestantismen først og fremst at den har underordnet seg staten. Protestantisk forkynnelse har fått en dominerende sosial innretning og sulteforer menneskers religiøse behov. Hun minner om at begrepet «hellighet» forutsetter visse dogmer for å kunne hevde seg som vesensforskjellig fra rent generelle krav om renhet og utholdenhet, som også ikke-kristne religioner kan oppvise. De kristne dogmer er guddommelige mysterier, hvis gåter peker inn mot en fundamental organisk sammenheng. Dogmene slipper man ikke fra. Men i protestantiske land er relativismen blitt dogme: De stiveste dogmatikere er de «hvis eneste dogme er at dogmer bør man frygte som pæsten». Innlegget ble møtt med fortørnelse, men lest i dag virker det både fremsynt og sørgelig aktuelt.
Den antikatolske pipen fikk en annen låt da Undset fikk nobelprisen i 1928 og ble et navn i verdenslitteraturen. I norske litterære kretser gjenvant hun sin høye, prekatolske status. I 1935 ble hun valgt til formann i forfatterforeningen, og som politisk flyktning i USA under krigen, gjorde hun en betydelig innsats for fredens og demokratiets sak.
Det kan se ut som om den norske antikatolisismen – i alle fall temporært – ble noe dempet av Undsets nobelpris og krigsinnsats. Da hun døde for syttifem år siden, 9. juni 1949, ble aviser i inn- og utland fylt av hennes navn og bilde. Ingen uttalte seg kritisk om Undsets konfesjon. Requiemmessen ble holdt i St. Torfinns kirke 14. juni under enorm tilslutning og med representanter for konge, stat og kommune, forfatterforeningen og andre institusjoner. Et vell av blomster og kranser omga seremonien. Yngre forfattere dannet æresvakt, og som marskalker fungerte to unge menn fra vennekretsen, Martin Blindheim og Ole Henrik Moe. Messen ble ledet av biskop Jacob Mangers fra Oslo, og det var det ingen som ga uttrykk for ubehag ved den papistiske seremonien. Det ble skrevet rosende nekrologer og vakre minneord, noen i poetisk form. I Verdens Gang skrev Aslaug Vaa dette diktet:
At det nakne, strimute landet
fekk frodighets liv ved eit hjarta –
gjordest fagert,
talande – angande sanning og ungdom
gjennom forgløymde, forvitra drag!
Eit blikk – det ugløymande, granskande blikket –
fylgjer oss
gjennom lidings ørken,
til urtegarden – Guds ventande jord –
strålane frå det brestande auga,
ber ho forklara
heim til vårt hjarta –
Artikkelen sto først på trykk i St. Olav tidsskrift, nr. 4-2024
Abonner på St. Olav – katolsk tidsskrift
Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
- Via dette skjemaet
- Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
- Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no
Fotnote:
