Evangelieteksten søndag 5. januar
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
[…]
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag! Og jeg må gratulere dere, som kommer selv i regnvær! God søndag!
Dagens evangelium (jf. Joh 1,1–18) forteller om Jesus, det menneskevordne Ordet, og sier oss at «lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» (Joh 1,5). Vi minnes altså om hvor mektig Guds kjærlighet er: Den lar seg ikke overvinne av noe. Til tross for alle hindringer og avslag fortsetter den å skinne og lyse opp vår vandring.
Det sanne lys kom nå til verden
Vi ser det ved Jesu fødsel, når Guds Sønn blir menneske og overvinner mange skillemurer og splittelser. Han går sin tids «mektige» i møte, mennesker med lukkede sinn og hjerter som er mer opptatt av å forsvare sin makt enn av å søke Herren (jf. Matt 2,3–18). Han deler Marias og Josefs beskjedne liv. De tar imot ham og oppdrar ham med kjærlighet, men med de ubemidledes vanskeligheter og begrensede muligheter: De var fattige. Sart og vergeløs er han der for gjeterne (jf. Luk 2,8–18), som er menn preget av et røft liv og samfunnets forakt, og også for vismennene (jf. Matt 2,1), som drevet av lengselen etter å bli kjent med ham, drar ut på en lang reise og finner ham hos vanlige mennesker, i stor fattigdom.
Det er mange situasjoner som det tilsynelatende er umulig å komme ut av, men i dag sier Guds ord oss at det ikke er slik.
Gud åpner lysende vinduer
Overfor disse og mange andre utfordringer, som tilsynelatende trekker i en annen retning, bli Gud aldri stående stille – hør godt etter her: Gud blir aldri stående stille –: Han finner tusenvis av måter å nå fram til alle og til hver og en av oss, uansett hvor vi er, uten beregninger og uten betingelser. Selv i menneskehetens mørkeste netter åpner han lysende vinduer, som mørket ikke kan dekke til (Jes 9,1–6). Dette er en realitet som trøster og oppmuntrer oss, spesielt i en tid som vår, en vanskelig tid, som har et stort behov for lys, håp og fred, spesielt i en verden der menneskene iblant skaper situasjoner som er så kompliserte at det synes umulig å komme ut av dem. Det er mange situasjoner som det tilsynelatende er umulig å komme ut av, men i dag sier Guds ord oss at det ikke er slik. Det kaller oss til å imitere kjærlighetens Gud, til å åpne lysende glugger overalt der vi kan, med hvem som helst, overalt: i familien, i samfunnet, internasjonalt. Det ber oss ikke være redde for å ta det første skritt. Dette er Herrens invitasjon i dag: Ikke vær redde for å ta det første skritt! Det trengs mot for å gjøre det, men la oss ikke være redde. Det gjelder å åpne lysende vinduer av nærhet til alle som lider, vinduer av tilgivelse, av barmhjertighet og av forsoning – dette er de mange første skritt som vi må ta – for å gjøre vandringen lysere, tryggere og mulig for alle. Og denne invitasjonen gjenlyder spesielt i det jubelåret som nettopp har begynt. Det ansporer oss til å være budbærere av håp med et enkelt, men konkret ja til livet, med livgivende valg. La oss gjøre det, alle sammen: Dette er veien til frelse!
Hvordan kan jeg slippe lyset igjennom?
Ved begynnelsen av et nytt år kan vi da spørre oss: På hvilken måte kan jeg åpne et lysende vindu i mitt miljø og i mine relasjoner? Hvordan kan jeg være en vindusglugge som lar Guds kjærlighet slippe igjennom? Hva er det første skritt jeg bør ta i dag?
Bønn
Må Maria, stjernen som leder oss til Jesus, hjelpe oss alle sammen å være lysende vitner for Faderens kjærlighet.
