Biskop Fredrik Hansens preken under sin første pontifikalmesse

Preken ved biskop Fredrik Hansen

i pontifikalmessen i St. Olav domkirke

på den 2. søndag i det alminnelige kirkeår, 19. januar 2025

Biskop Fredrik Hansen løfter hostien over alteret under en messe i St. Olav domkirke — Foto:
Skjermbilde fra katolsk.no

Publisert 19. januar 2025 | Oppdatert 19. januar 2025

Kjære brødre og søstre i Kristus,

I anledning min utnevnelse som koadjutorbiskop av Oslo påpekte jeg at biskopene

er satt til å være hyrder for Guds folk. Denne hyrdegjerning kommer til uttrykk i et trefoldig oppdrag: biskopene skal være «lærere, prester og forvaltere. De skal ... forkynne troen i dens fylde, feire sakramentene og forvalte gudstjenestelivet, og lede den flokk som er dem betrodd. Ved dette fortsetter det oppdrag Vår Herre overgav apostlene og hvis mål var, er og forblir Kirkens øverste lov: sjelenes frelse.1

Referansen til biskopene som «lærere, prester og forvaltere» er et sitat fra det annet vatikankonsils dokument Lumen Gentium (n. 20) og refererer til Kristi tre embeter: «prest, profet og konge», hans trefoldige oppdrag. Disse tre – prest, profet og konge – beskriver Jesu virke, hans funksjoner. Han ble av Faderen salvet med Den Hellige Ånd og innsatt som prest (den som frembringer bønner og offergaver), profet (den som forkynner og lærer) og konge (den som styrer og leder). Kirken lærer at hele Guds folk – de døpte – «har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem”.2

Med andre ord: i dåpen knyttes vi til Vår Herre og får ta del – faktisk er vi forpliktes til å ta del – i Hans tre oppdrag. Alle de døpte skal dermed, i det vi lever ut vår dåp og vårt dåpskall, feire troen (det prestelige), forkynne troen (det profetiske), og styrke og bistå i det kirkelige fellesskap (det kongelige). Dette gjelder oss alle, og er grunnet i dåpen.

Videre er det slik at i Kirken er det – som Paulus skriver i dagens andre lesning – «forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» ... «forskjellige tjenester, men Herren er den same».3 Med andre ord: Ulike tjenester, men alle er de grunnet i Herren. For nærmere å beskrive de ulike livskall i Kirken, tar Kirken Jesu tre oppdrag i bruk ved å spørre: Hvordan utøves denne rolle eller dette livskall i Kirken Jesu tre oppdrag?4 For eksempel: Hvordan lever en ordenssøster tilhørende denne orden Jesu tre oppdrag? Hvordan lever ut en mor Jesu tre oppdrag?

...

Det samme gjøres om den biskoppelige tjeneste.5 De kirkelige dokumenter kommer stadig tilbake til det prestelige, det profetiske og det kongelige for å gå nærmere inn på hva biskopene er kalt til å utøve som apostlenes etterfølgere. For de som var med, her i domkirken eller på nett, eller har lest den i etterkant, gjorde kardinal Pietro Parolin det samme i prekenen i bispevielsen i går, ved å tale om bispetjenesten som «den tredelte oppgaven ... å undervise (munus docendi), å helliggjøre (munus sanctificandi) og å styre (munus regendi)».6

For i dag å innlede min biskoppelige tjeneste, la meg derfor benyttes disse tre Kristi oppdrag i utleggingen av denne liturgiske fest og det evangelium som i dag blir forkynt. Dette ved tre poeng: et teologisk (det profetiske), et sakramentalt (det prestelige), og et pastoralt (det kongelige).

For det første: et teologisk poeng for å uttrykke biskopens profetiske funksjon. Denne søndag (i det alminnelige kirkeår) bygger videre på juletidens gradvise åpenbaring av Herren i de tre store festene som gjør Jesus kjent: Den første er høytiden for Herrens fødsel (jul), den andre er høytiden for Herrens åpenbaring (trekongersfest), og den tredje er Herrens dåp, hvor Jesus trer frem for verden og forkynnes ved Faderens røst og Åndens nedkomst.

Denne åpenbaring i steg er Guds særskilte «pedagogikk». Katekismen lærer oss at «Gud lar mennesket gradvis lære Ham å kjenne, Han forbereder mennesket etappevis på å ta imot den overnaturlige åpenbaring av Ham selv».7 Dette er Guds måte å gi oss Ham å kjenne, og la oss bli kjent med Ham, og dermed å la oss bli vant med å leve, i stadig større grad, i Ham, og med Ham, og ved Ham. Fylden av den gudommelige åpenbaring er Jesus selv, det endelige Ord, det «logos» som Faderen taler og som «ble kjød og tok bolig iblant oss» som Johannesprologen forkynner.8

Biskop Fredrik Hansen holder preken i St. Olav domkirke — Foto:
Skjermbilde fra katolsk.no

Samtidig gjør Jesus seg gradvis kjent i evangeliene, hvor folket, disiplene og vi blir kjent med Ham litt etter litt, i lignelser og bilder og jærtegn.9 Som Johannes lærer oss i evangeliet, «Slik åpenbarte han sin herlighet; og hans disipler kom til tro på ham».10 Dagens evangelium – vinunderet i Kana – er enda et steg i at Jesus gjør seg kjent. Han har trådt inn i verden og er blitt åpenbart som Faderens Sønn. I landsbyen Kana bevirker Jesus sitt første mirakel, det første mektige «tegn» som gjør Ham kjent som Guds Sønn, som Frelseren, ved å gjøre vann til vin. For som et mirakel er Guds guddommelige makt som griper inn i naturens gang, gjør Jesu verk – at vann blir til vin – det tydelig at Han står over skapelsens væren og er derfor, som dens logiske konklusjon, Gud som har «oppslått sin bolig»11 og handler i vår midte.

For det andre: et sakramentalt poeng for å uttrykke biskopens prestelige funksjon. Vi trekkes i evangeliet om Kana inn i den sakramentale virkelighet: synlige tegn i Skapelsen bevirker ved Jesu myndighet og kraft nåde i menneskene, frelsesbringende nåde. Igjen er det fornuftig å vende seg til katekismen som definerer «nåde», et ord vi bruker igjen og igjen, som «den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv».12 Dette bevirkes i oss i sakramentene.

Dagens evangelium peker mot tre sakramenter, et mer direkte, to mer indirekte: ekteskapet (bryllupsfesten), dåpen (vannet) og Eukaristien (vinen). Ekteskapet mellom mann og kvinne, en enhet grunnet i naturen, heves til et gjenskinn av Guds pakt med Israels folk, til et gjenskinn av Jesu kjærlighet til Kirken, og gir ektefellene den guddommelige hjelp til å vandre sammen mot det evige liv. Vannets rensende (vaskende) egenskap heves til det bad som frir oss fra arvesynden og fremsetter oss som Guds barn og Kristi brødre og søstrene, og tilkjenner oss den guddommelige hjelp til å leve ut dåpskallet i Kristi etterfølgelse. Eukaristiens måltid, hvor brødet og vinen, gitt til menneskets styrke og liv, konsekreres til Jesu legeme, blod, sjel og guddom og vi får del i Ham som på korsets tre gav sitt liv for oss og ved sin oppstandelse – som vi håper en dag blir vår egen – åpnet himmelens porter. Eller som bønnen over offergavene i denne messe angir det: «hver gang vi feirer minnet om din Sønns offer, fullbyrdes frelsens verk i oss”.13

...

For det tredje: et pastoralt poeng for å uttrykke biskopens kongelige funksjon. Her må det umiddelbart påpekes at den kongelige funksjons er hyrdens funksjon, i etterfølgelse av Den gode hyrde. Derfor er biskopens ledelse tjenende og mer en oppfordring til å følge Herren enn biskopen selv.

I evangeliet om bryllupsfesten i Kana blir kallet til Herrens etterfølgelse så tydelig som det kan bli. Oppfordring kommer ikke fra Herren selv, men faktisk fra Hans mor. Igjen viser Maria oss veinen til Jesus og hun viser oss Jesu vei, disippelens vei. Da det blir klart at tjenerne ved bryllupsfesten «slapp opp for vin»,14 uttaler Jomfru Maria en av de få setningene vi hører fra henne i evangeliene: «Gjør bare alt hva han sier til dere».15 Selv om hun sa disse ord til tjenerne ved bryllupet da de gikk tomme for vin, er denne setning intet mindre enn oppskriften på det kristne liv.

Det er også viktig å se at Jomfru Marias tydelige oppfordring står ikke alene. Den er en av en hel rekke lignende korte, tydelige oppfordringer til oss i evangeliene: 1) Jesus kaller gang på gang mennesker inn i sitt følge ved å «Følg meg!»16 2) Ved Jesu dåp høres Faderens røst som ber oss se hen til Herren og om å «lytte til ham».17 3) Som en oppsummering til alle kristne, sier Herren: «Ta opp ditt kors og følg meg».18 4) Og Johannes Døperen forklarer om seg selv, og hans oppdrag: «[Jesus] skal vokse, jeg skal avta».19 Disse korte oppfordringer høres muligens altfor korte ut, altfor enkle for å lede oss som kristne. Men: Hva mer er det egentlig bruk for? Hva mer trenger vi får å sette ut som Jesu disipler?

Jeg oppfordrer dere, slik som jeg nå går inn i min biskoppelige tjeneste og vil stadig måtte spørre meg hvordan denne gjerning bør og må utøves, til å bruke disse første uker i det hellige år til å bli «dypere forankret i troens mysterium ... og bli bedre rustet til forsvar når noen krever [oss] til regnskap for det håp [vi] eier».20 Og dermed, å stake ut en kurs for å leve i tråd med den oppfordring som i dag lyder fra Guds Mor: «Gjør bare alt hva han sier til dere».

I Jesu allerhelligste navn. Amen.