Uoffisiell oversettelse ved katolsk.no
Kjære mgr. Fredrik,
Brødre i bispeembedet og presteskapet,
Ordensmenn og -kvinner,
Høyt ærede myndighetspersoner,
Brødre og søstre i Kristus,
Ordene vi hører fra profeten Jesaja, som Jesus leste i synagogen i Nasaret og brukte om seg selv, uttrykker på en vakker måte det vi feirer i dag. Disse ordene, fullt ut virkeliggjort i Kristus, minner oss om den ekstraordinære gaven som gjennom bispeordinasjonen blir gitt til en prest, en sønn av dette norske landet.
Derfor er det en stor glede og et privilegium for meg å være her blant dere, denne evangeliets «lille flokk», og overbringe pave Frans' hilsen og velsignelse.
Når du får overlevert hyrdestaven, vil du bli minnet om at det er den samme Hellige Ånd som har innsatt deg som biskop for å være hyrde for Guds kirke.
Kjære monsignore Fredrik, for mer enn 17 år siden ble du ordinert til prest i nettopp denne katedralen, viet til Olav den hellige, av den samme biskopen av Oslo, Hans Eksellense monsignore Bernt Eidsvig, som også er med oss i dag og som du nå er kalt til å hjelpe. Til ham gir vi en spesiell hilsen med hengivenhet og takknemlighet for den lange og generøse tjenesten for denne kirken. Den gang sa du «ja» til å tjene Herren i prestetjenesten, «under Den Hellige Ånds ledelse». I dag vil du igjen bli spurt om du er villig til å utføre bispetjenesten «med Den Hellige Ånds nåde» til slutten av ditt liv. Når du får overlevert hyrdestaven, vil du bli minnet om at det er den samme Hellige Ånd som har innsatt deg som biskop for å være hyrde for Guds kirke.
Enhver hyrde må aldri glemme: Det er Den Hellige Ånd som skal lede oss! Vi kan ikke fullt ut forstå hvor stor hans forvandlende kraft er, men vi kan erfare den til en viss grad hvis vi, som apostlene, forblir åpne og føyelige for hans handling. Å virkelig åpne våre hjerter for ham betyr først og fremst å tro med sikkerhet på Jesus som vår frelser og gode hyrde, som har elsket oss og elsker oss betingelsesløst. Han leder oss hele tiden til grønne enger og vann der vi finner hvile, slik den elskede Salme 23 minner oss om. Det er en salme vi alle bør lære oss utenat, særlig i de vanskelige og mørke tidene i livet vårt: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.»
Å virkelig åpne våre hjerter for ham betyr først og fremst å tro med sikkerhet på Jesus som vår frelser og gode hyrde, som har elsket oss og elsker oss betingelsesløst.
Du, mgr. Fredrik, må innrette ditt liv helt og holdent etter denne gode hyrde, slik vi får høre i prefasjonen til dagens messe: «Med kjærlighet skal de komme ditt hellige folk til hjelp, nære det med ordet, og mette det med sakramentene. Ved å overgi sitt liv til deg og for sine brødres frelse skal de strebe etter å likedannes med Kristi eget bilde, og urokkelig skal de vitne om sin tro og sin kjærlighet.»
Dette krever en daglig stil av selvhengivende og ydmyk tjeneste – ikke stilen til en som oppfører seg som om han eller hun er eieren av Herrens vingård! Pave Benedikt XVI beskrev seg selv i begynnelsen av sitt pontifikat i 2005 ydmykt som «en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård», med referanse til lignelsen i Matteusevangeliet (21,33–43). Denne lignelsen advarer mot dem som gjennom utroskap ødelegger vingården som Herren har pleiet med kjærlighet.
Myndighet må ikke utøves som et middel til dominans eller selvhevdelse. Den må snarere utøves som en ydmyk tjeneste for Guds folk, noe som krever konstant selvfornektelse (jf. Matt 16,24).
Gang på gang minner Jesus oss om dette i evangeliet: «Slik er det ikke blant dere» (jf. Mark 10,43). Myndighet må ikke utøves som et middel til dominans eller selvhevdelse. Den må snarere utøves som en ydmyk tjeneste for Guds folk, noe som krever konstant selvfornektelse (jf. Matt 16,24). Denne Kristi etterfølgelse innebærer åndelig kamp. Daglig kjemper vårt «gamle selv» for å dominere det «nye selvet», det kjødelige selvet for å overvinne det åndelige selvet. Uten uopphørlig bønn og påkallelse av Den Hellige Ånd – din første oppgave som biskop – risikerer vi å komme på villspor. Når vi avviker fra Åndens vei, risikerer vi å miste troen og det moralske kompasset, og saltet mister sin kraft (jf. Matt 5,13).
Kjære mgr. Fredrik, du er kalt til å vokse daglig i hellighet og til å inspirere dine prestebrødre og de troende til å gjøre det samme. Dette oppnår du ved trofast å utøve den tredelte oppgaven som er betrodd deg: å undervise (munus docendi), å helliggjøre (munus sanctificandi) og å styre (munus regendi).
Kjære mgr. Fredrik, du er kalt til å vokse daglig i hellighet og til å inspirere dine prestebrødre og de troende til å gjøre det samme.
Med henvisning til den hellige Johannes Paul II i hans apostoliske formaning Pastores Gregis (nr. 41) er biskopen betrodd ansvaret for utrettelig å fremme sann og riktig sjelesorg og en hellighetens pedagogikk gjennom Ordets tjeneste, sakramentene og ledelse, slik at planen som er beskrevet i kapittel fem i den dogmatiske konstitusjonen Lumen Gentium, som taler om det universelle kallet til hellighet, kan oppfylles.
Dette kallet har ikke mistet noe av sin relevans. Det som ble betrodd hele Kirken ved begynnelsen av det tredje årtusen, som en frukt av det store jubelåret i 2000 og som en pastoral prioritet, fortsetter å utfordre oss i dag. Som pave Frans minner oss om i sin apostoliske formaning Gaudete et Exsultate, som er viet kallet til hellighet i dagens verden: «For en kristen er det ikke mulig å tenke på sin misjon på jorden uten å tenke på den som en vei til hellighet, for ‘dette er Guds vilje: at dere skal være hellige’» (1 Tess 4,3).
Dette kallet du nå mottar ... er ikke bare en utnevnelse til en ny rolle. Snarere er dette «kallet til ham selv» fremfor alt en fornyet invitasjon til hellighet – en hellighet som er dypere og mer radikal enn noen gang før.
Den reisen du har foretatt så langt – fra dine første år i menigheten og bispedømmets kurie her i Oslo, til dine studier i Roma, dine 11 års tjeneste i det pavelige diplomati og, i disse to siste årene, i sulpisianernes fellesskap – har i sannhet vært en «hellighetens vei», med sine gleder og utfordringer. I dag begynner et nytt kapittel på denne reisen, et kapittel som startet med din utnevnelse til biskop i november i fjor, på Allehelgensdag. Dette kallet du nå mottar, som vi hørte i dagens evangelium, er ikke bare en utnevnelse til en ny rolle. Snarere er dette «kallet til ham selv» fremfor alt en fornyet invitasjon til hellighet – en hellighet som er dypere og mer radikal enn noen gang før. Jo helligere du blir, desto mer lys vil du utstråle – ikke ditt eget lys, men det overnaturlige lyset fra Kristi sannhet i deg. Dette lyset vil skinne gjennom ditt liv og i din livsførsel i samsvar med det biskoppelige mottoet du har valgt: «Lex tua veritas» («Din lov er sannhet»).
Kjære brødre og søstre, hvor trøsterikt det er å huske at den kristne veien til hellighet er en kjærlighetens vei – kjærligheten til Gud og kjærligheten til hverandre. Som den hellige Johannes minner oss om: «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). Pave Frans snakker ofte om denne kjærligheten i sin encyklika Dilexit Nos, som er viet Kristi hjerte – ikke mindre enn 271 ganger. Han minner oss om at verden har mistet sitt hjerte, sin kjærlighet, men at Jesus gir oss sitt eget hjerte. I dette jubelåret er oppfordringen om å «vende tilbake til hjertet» presserende. Hvis vi elsker Herren av hele vårt hjerte, vil vi også være i stand til å elske hverandre, for det er hans hjerte som lever i oss og virker gjennom oss. Og hvor henter vi denne kjærligheten fra? Hvor finner vi dette hjertet, om ikke i eukaristiens sakrament, der Kristus selv gir oss sin kjærlighet?
Og hvor henter vi denne kjærligheten fra? Hvor finner vi dette hjertet, om ikke i eukaristiens sakrament, der Kristus selv gir oss sin kjærlighet?
Jeg vil benytte anledningen til å takke dere alle for hver eneste handling som «gjenoppretter hjertet» i lokalsamfunnene deres – hver eneste sanne brorskapsgest, hver eneste solidaritetshandling som får din neste til å føle Kristi hjertes nærvær. Lokalkirken her i Norge, i likhet med kirken i hele Skandinavia, har gjort så mye for å hjelpe utviklingsland, særlig ved å ta imot innvandrere og flyktninger. Dere har tatt imot dem med en ekte katolsk omfavnelse, og for dette ber jeg Gud velsigne og belønne dere for den nestekjærligheten dere så trofast lever og vitner om i det norske samfunnet – et samfunn som har vært dypt preget av mer enn tusen års kristent liv.
Deres nestekjærlighet skinner ikke bare i deres sosiale arbeid, men også i deres økumeniske relasjoner, som er spesielt viktige her. Jeg tenker spesielt på forholdet mellom katolikker og lutheranere – preget av gjensidig åpenhet, dialog og samarbeid. Dette er en «broderkjærlighet» som vi må holde høyt. «Broderkjærlighetens økumenikk» er like nødvendig og presserende som noen gang, ettersom vi står overfor de mange utfordringene som den moderne verden bringer til kirkene.
Etter de store høytidene jul, Helligtrekongersdag og Herrens dåp – som vi feiret sist søndag – fikk jeg gleden av å oppleve dette ved bredden av Jordanelven i Jordan, der jeg innviet en ny kirke som ble bygget der. Det guddommelige forsyn har ført oss sammen i dag som et ecclesia, et festlig fellesskap, for en ny hyrdes «fødsel». Vi er her for å fortsette vår reise mot omvendelse og hellighet, både personlig og i fellesskap, i det vi henter nye nådegaver ved Herrens alter og påkaller hans barmhjertighet, som vi trenger så sårt.
La oss fremfor alt be om håpets gave, som er mottoet for dette hellige året: «Håpets pilegrimer».
La oss fremfor alt be om håpets gave, som er mottoet for dette hellige året: «Håpets pilegrimer». Håp i våre personlige liv, når vi møter våre svakheter og kamper på veien mot omvendelse og helliggjørelse. Håp for hele verden – spesielt for krigsherjede regioner som Ukraina, Palestina, Israel, Myanmar, Sudan og andre steder.
La oss betro biskop Fredriks tjeneste, så vel som alle denne lokalkirkens intensjoner, til håpets mor. Må hennes moderlige lys alltid skinne på oss og lede vår vei mot himmelen, hver eneste dag. Amen.
Prekenen på originalspråket (engelsk)
Dear Msgr. Fredrik,
Brothers in the episcopacy and priesthood,
Religious men and women,
Distinguished authorities,
Brothers and sisters in Christ,
The words we hear from the Prophet Isaiah, which Jesus read in the synagogue at Nazareth and applied to Himself, beautifully express what we celebrate today. These words, fully realized in Christ, remind us of the extraordinary gift being conferred through episcopal ordination upon a priest, a son of this Norwegian land.
In this reason, it is a great joy and privilege for me to be here among you, this “little flock” of the Gospel, bringing the greeting and blessing of Pope Francis.
Dear Monsignor Fredrik, more than 17 years ago, you were ordained a priest in this very Cathedral, dedicated to St. Olav, by the same Bishop of Oslo, His Excellency Monsignor Bernt Eidsvig, who is also with us today and whom you are now called to assist. To him, we extend a special greeting with affection and gratitude for the long and generous service to this Church. At that time, you said “yes” to serving the Lord in the priestly ministry, “under the guidance of the Holy Spirit.” Today, you will again be asked whether you are willing to fulfil the episcopal ministry “with the grace of the Holy Spirit” until the end of your life. As the pastoral staff is handed to you, you will be reminded that it is the same Holy Spirit who has placed you as a bishop to shepherd the Church of God.
Every pastor must never forget: it is the Holy Spirit who must guide us! We cannot fully comprehend the enormity of His transforming power, but we can experience it in some measure if, like the Apostles, we remain open and docile to His action. Truly opening our hearts to Him means, first and foremost, to believe with certainty in Jesus as our Savior and Good Shepherd, who has loved us and loves us unconditionally. He guides us constantly to green pastures where we can rest, and leads us beside still waters, as the beloved Psalm 23 reminds us. It is a Psalm we should all learn by heart, especially in the difficult and dark times of our lives: “Even though I walk through the darkest valley, I will fear no evil, for You are with me; Your rod and Your staff, they comfort me.”
You, Mons. Fredrik, must conform your life entirely to this Good Shepherd, as we will hear in the Preface of today’s Mass: “Diligent servants of Your people, they feed them with the Word and sanctify them with the sacraments; giving their lives for You and for the salvation of their brethren, they are conformed to the image of Christ and always bear witness to faith and love.”
This requires a daily style of self-giving and humble service—not the style of one who acts as if they are the owner of the Lord's vineyard! Pope Benedict XVI, at the start of his pontificate in 2005, humbly described himself as “a simple and humble worker in the vineyard of the Lord,” referencing the parable in Matthew’s Gospel (21:33-43). This parable warns against those who, through infidelity, ruin the vineyard lovingly tended by the Lord.
Time and again, Jesus reminds us in the Gospel: “Among you, it is not so” (cf. Mark 10:43). Authority must not be exercised as a means of domination or self-assertion. Rather, it must be lived as a humble service to God's people, requiring constant self-denial (cf. Mt 16:24). This conformity to Christ entails spiritual combat. Daily, our “old self” struggles to dominate the “new self,” the carnal self to overcome the spiritual self. Without unceasing prayer and the invocation of the Holy Spirit—your first task as a bishop—we risk going astray. When we stray from the Spirit’s path, we risk losing our faith and moral compass, and salt loses its flavour (cf. Mt 5:13).
Dear Msgr. Fredrik, you are called to grow daily in holiness and to inspire your brother priests and the faithful to do the same. This is accomplished by faithfully exercising the threefold task entrusted to you: to teach (munus docendi), to sanctify (munus sanctificandi), and to govern (munus regendi).
Taking reference from St. John Paul II in his Apostolic Exhortation Pastores Gregis (no. 41), through the ministry of the Word, the sacraments, and governance, the bishop is entrusted with the responsibility to tirelessly promote true and proper pastoral care and a pedagogy of holiness, so as to fulfill the plan set forth in Chapter Five of the Dogmatic Constitution Lumen Gentium, which speaks of the universal call to holiness.
Indeed, this calling has lost none of its relevance. What was entrusted to the entire Church at the beginning of the Third Millennium, as a fruit of the Great Jubilee of 2000 and as a pastoral priority, continues to challenge us today. As Pope Francis reminds us in his Apostolic Exhortation Gaudete et Exsultate, dedicated to the call to holiness in the contemporary world, “For a Christian, it is not possible to think of one’s mission on earth without conceiving of it as a path to holiness, for ‘this indeed is God’s will, your sanctification’” (1 Thess. 4:3).
The journey you have undertaken thus far—from your early years of service in the parish and diocesan Curia here in Oslo, to your studies in Rome, your 11 years of service in papal diplomacy, and, in these last 2 years, with the Sulpician community—has truly been a 'path of holiness,' with its joys and challenges. Today, a new chapter in this journey begins, one that started with your appointment as Bishop last November, on the Solemnity of All Saints. This call you now receive, as we heard in today’s Gospel, is not merely an appointment to a new role. Rather, this 'calling to Himself' is, above all, a renewed invitation to holiness—holiness that is deeper and more radical than ever before. The more holy you become, the more light you will radiate—not a light of your own, but the supernatural light of Christ’s truth within you. This light will shine through your life and in your living in
accordance with the episcopal motto you have chosen: 'Lex tua veritas' ('Your law is truth').
Dear brothers and sisters, how consoling it is to remember that the Christian path of holiness is a path of love—love of God and love of one another. As St. John reminds us, 'God is love' (1 John 4:7). Pope Francis, in his Encyclical Dilexit Nos, dedicated to the Heart of Christ, speaks often of this love—no less than 271 times. He reminds us that the world has lost its heart, its love, but that Jesus gives us His own Heart. In this Year of Jubilee, the call to 'return to the heart' is urgent. If we love the Lord with all our hearts, we will also be able to love one another, for it is His Heart that lives in us and acts through us. And where do we draw this love from? Where do we find this Heart, if not in the Sacrament of the Eucharist, where Christ Himself gives us His love?
I want to take this opportunity to thank all of you for every act of 'restoring the heart' that happens in your communities—each authentic gesture of fraternity, each act of solidarity that makes your neighbour feel the presence of the Heart of Christ. The local Church here in Norway, like the Church throughout Scandinavia, has done so much to assist developing countries, particularly in welcoming immigrants and refugees. You have embraced them with a truly Catholic embrace, and for this, I ask God to bless and reward you for the charity you so faithfully live and witness within Norwegian society—a society that has been deeply marked by over a thousand years of Christian life.
Your charity shines not only in your social outreach but also in your ecumenical relations, which are especially important here. I think particularly of the relationship between Catholics and Lutherans—marked by mutual openness, dialogue, and collaboration. This is a 'brotherly love' that we must hold dear. The 'ecumenism of brotherly love' is as necessary and urgent as ever, as we face the many challenges that the contemporary world brings to the Churches.
After the great feasts of Christmas, Epiphany, and the Baptism of the Lord—which we celebrated last Sunday—I had the grace of experiencing this on the banks of the Jordan River in Jordan, where I consecrated a new church built there. Divine Providence has brought us together today as an Ecclesia, a festive community, for the 'birth' of a new Pastor. We are here to continue our journey of conversion and holiness, both personally and communally, drawing new graces at the altar of the Lord and invoking His mercy, which we need so much.
Let us ask, above all, for the gift of hope, which is the motto of this Holy Year: 'Pilgrims of hope.' Hope in our personal lives, as we face our weaknesses and struggles in the journey of conversion and sanctification. Hope for the whole world—especially for war-torn regions such as Ukraine, Palestine, Israel, Myanmar, Sudan, and beyond.
Let us entrust the ministry of Bishop Fredrik to the Mother of Hope, as well as all the intentions of this local Church. May her maternal light always shine upon us and guide our path toward Heaven, each and every day. Amen.
