Evangeliet på Herrens åpenbaring (Epifania, Helligtrekongersfest)
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […]
Her følger pave Frans’ preken i Peterskirken:
«Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham» (Matt 2,2): Dette er det vitnesbyrdet som vismennene gir innbyggerne i Jerusalem, som får høre at nå er jødenes konge født.
Vismennene vitner om at ettersom de hadde sett et nytt lys på himmelen, hadde de lagt ut på vandring og gitt sitt liv en ny retning. Vi kan stoppe litt opp og tenke over dette bildet nå når vi i håpets jubelår feirer høytiden for Herrens åpenbaring. Jeg vil fremheve tre egenskaper ved den stjernen som evangelisten Matteus taler om: Den er lysende, den er synlig for alle, og den viser vei.
1. Stjernen er lysende
For det første er stjernen lysende. På Jesu tid lot mange herskere seg kalle for «stjerner» fordi de følte seg viktige, mektige og berømte. Men det var ikke deres lys som åpenbarte juleunderet for vismennene. Deres kunstige og kalde stråleglans var et resultat av beregninger og maktspill. Det kunne ikke svare på disse søkende menneskenes behov for noe nytt og for håp. Det var det en annen type lys som gjorde. Det var symbolisert ved stjernen, som brenner og lar seg fortære og dermed lyser og varmer opp. Stjernen taler til oss om det eneste lys som kan vise alle veien til frelse og lykke, nemlig kjærlighetens lys. Det er den eneste veien som vil gjøre oss lykkelige.
«Jeg er verdens lys». Og «dere er verdens lys»
For det første Guds kjærlighet, han som ble menneske og som ved å ofre sitt liv ga seg selv til oss. Og så, som et gjenskinn av det, den kjærlighet som også vi er kalt til å brenne av mot hverandre, og med hans hjelp, å bli et håpets tegn for hverandre, selv i livets mørkeste netter. Vi kan tenke over dette: Lyser vi av håp? Er vi i stand til å inngi andre håp med vår tros lys?
Liksom stjernen med sitt skinn viste vismennene veien til Betlehem kan vi med vår kjærlighet bringe til Jesus alle som vi møter. I Guds menneskevordne Sønn kan vi lære dem å kjenne skjønnheten i Faderens ansikt og hans måte å elske på, som består av av nærhet, medfølelse og ømhet. – La oss aldri glemme dette: Gud er nær, medfølende og øm. Dette er kjærligheten: nærhet, medfølelse og ømhet. – Og det kan vi gjøre helt uten usedvanlige redskaper og sofistikerte midler, ganske enkelt ved å la våre hjerter lyse av tro, våre blikk hilse andre velkommen, og ved å legge vennlighet og menneskelighet i alt det vi sier og gjør.
Mens vi betrakter vismennene som med øynene rettet mot himmelen søker stjernen, ber vi Herren om å være lys for hverandre som viser vei til ham (jf. Matt 5,14–16). Det er fælt når et menneske ikke lyser for andre.
2. Stjernen er synlig for alle
Og dermed kommer vi til stjernens andre egenskap: Den er synlig for alle. Vismennene følger ikke en slags hemmelig kode, men en stjerne som de ser skinne på himmelhvelvingen. De legger merke til den; andre, som for eksempel Herodes og de skriftlærde, legger ikke merke til at den er der. Men stjernen er alltid der, synlig for alle som ser opp etter et tegn på håp. – Er jeg selv et håpets tegn for andre?
Det er derfor stjernen er der på himmelen: ikke for å være langt borte og utilgjengelig, men tvert imot for at dens lys skal være synlig for alle, for at dens lys kan nå alle hus, overvinne alle barrierer og bringe håp til selv de fjerneste og mest bortglemte avkroker på jordkloden.
Gud søker alle
Og dette er et viktig budskap: Gud åpenbarer seg ikke for eksklusive kretser eller for noen få privilegerte. Gud tilbyr sitt selskap og sin veiledning til alle som søker ham med et oppriktig hjerte (jf. Sal 145,18). Ja, ofte foregriper han våre spørsmål og kommer og oppsøker oss før vi ber om det (jf. Rom 10,20; Jes 65,1) I julekrybben fremstiller vi nettopp derfor vismennene med de egenskaper med egenskaper som omfatter alle aldersgrupper og alle raser: en ungdom, et voksent menneske, et eldre menneske, med ytre trekk fra forskjellige folkeslag. Det gjør vi for å minne oss selv om at Gud søker alle, alltid. Gud søker alle, alle.
Og det gjør oss godt å tenke over dette i dag, i en tid der menneskene og nasjonene, til tross for stadig kraftigere kommunikasjonsmidler, ser ut til å bli stadig mindre innstilt på å forstå hverandre, godta hverandre og møtes i deres mangfold!
Stjernen, som skjenker oss alle sitt lys på himmelen, minner oss om at Guds Sønn kom til verden for å møte enhver mann og enhver kvinne på jorden, uansett hvilken etnisk gruppe, språk og folkeslag (jf. Apg 10,34–35; Åp 5,9), og at han betror oss den samme universelle sendelse (jf. Jes 60,3). Han kaller oss altså til å bannlyse alle former for utvelgelse, marginalisering og vraking av mennesker, og til å fremme, både i oss selv og i våre miljøer, en sterk gjestfrihetens kultur, det det ikke er fryktens og avvisningens låser som foretrekkes, men åpne plasser for å møter, integrasjon og deling; trygge steder der alle kan finne varme og vern.
Det er derfor stjernen er der på himmelen: ikke for å være langt borte og utilgjengelig, men tvert imot for at dens lys skal være synlig for alle, for at dens lys kan nå alle hus, overvinne alle barrierer og bringe håp til selv de fjerneste og mest bortglemte avkroker på jordkloden. Den er på himmelen for med sitt rikt overstrømmende lys å fortelle alle at Gud ikke nekter seg hjemme for noen og ikke glemmer noen (jf. Jes 49,15). Hvorfor ikke? For han er en Far, og hans største glede er å se sine barn vende hjem, komme sammen, fra alle deler av verden (jf. Jes 60,4), å se dem bygge broer, jevne veier, oppsøke dem som er kommet bort og bære på skulderen dem som har vondt for å gå, slik at ingen blir stående utenfor, men alle deltar i gleden i hans hus.
Stjernen taler til oss om Guds drøm: at hele menneskeheten, i sitt mangfold, former en eneste familie, og lever vel forlikte, i trivsel og fred (jf. Jes 2,2–5).
3. Stjernen viser vei
Og dermed kommer vi til stjernens siste egenskap: Den viser vei. Også dette gir oss noe å tenke over, spesielt sett i sammenheng med det nåværende jubelåret, når det finner sted mange pilegrimsferder.
La kjærligheten bli meningen med vårt liv
Stjernens lys inviterer oss til å foreta en indre reise som, slik den hellige Johannes Paul II skrev, må befri vårt hjerte for alt det som ikke er nestekjærlighet, for «til fulle å møte Kristus, bekjenne vår tro på ham og motta hans barmhjertighet i rikt monn» (brev til dem som forbereder seg til i tro å feire det store jubelåret, 29. juni 1999, 12).
Å vandre sammen «er typisk for dem som søker meningen med livet» (jf. bullen Spes non confundit, 5). Og vi kan se på stjernen og gå inn for igjen å være kvinner og menn som «hører til Veien», slik det ble sagt om de kristne i Kirkens første år (jf. Apg 9,2).
Må Herren slik gjøre oss til lys som viser vei til ham, slik Maria gjør; må han gjøre oss gavmilde når det gjelder å gi oss selv, åpne når det gjelder å ta imot hverandre, og ydmyke under vandringen sammen, slik at vi kan møte ham, erkjenne ham og tilbe ham, og ut fra ham bringe hans kjærlighets lys ut i verden.
