Hva vil det si å ha evne til å vente lenge og tålmodig, ja det meste av livet? Hvem er det som har gledet seg over at Herren skal komme til dem, som gjennom generasjoner ber om hans velsignelse og så forlater dette liv med en stille jubel få har kjent? Det dreier seg om blant andre Simeon og Hanna. Disse to lærte ham å kjenne for en meget kort stund målt i sekunder og minutter, men de var lykkelige fordi hans løfte ble oppfylt. Den glede de hadde ventet, så de ikke bare i et glimt; de forble opplyst for alltid. Ved deres livs slutt, skinte det samme lys; da de ble kalt frem for Gud, likeledes. Nå venter de sammen med Maria og Josef: på oss i himmelen.
Vi har alle fått et lite lys, et lite fast punkt. Det kan hjelpe oss til å se noe av virkeligheten om oss selv.
Vi har alle fått et lite lys, et lite fast punkt. Det kan hjelpe oss til å se noe av virkeligheten om oss selv. Lysene på alteret opplyser kalk og patén, brød og vin. Virkeligheten i dette trenger vi et annet, et indre lys, for å se: den samme Jesus Kristus. Han kommer til dem som venter. Han kommer til oss.
Idag feirer vi altså ordensfolkets fest. Jeg sier ikke at ordensfolket er tålmodigere enn vi, men at de er mer tålmodige enn de ellers ville ha vært. De er så tålmodige, at de velger å vente resten av livet på ham som kommer, og i mellomtiden gjøre det arbeide han har bedt dem om. Som mange søstre godt vet, er det heller ikke alltid deres valg hvilket arbeide de blir pålagt. Jeg kjenner noen som besvimte da de under lydighet første gang måtte assistere ved en blodig operasjon; andre som ønsket å komme som misjonsprester til Afrika eller Kina; de kunne f.eks. ende opp i Norge
Tegnet på det guddommelige er det menneskelige, et lite og hjelpeløst barn. Men det er julen og åpenbaringstidens tale.
Men, hva feirer vi egentlig idag? Vi feirer Den gamle pakt, at det profetene hadde lovet er innfridd. Templet var Guds bolig, og her kommer et ungt par og bærer Gud selv inn. Dette skjedde uten dramatiske tegn. Templets presteskap og annen øvrighet er fraværende. Tegnet på det guddommelige er det menneskelige, et lite og hjelpeløst barn. Men det er julen og åpenbaringstidens tale.
Men to personer ser hva som skjer, Simeon og Hanna, som dere allerede kjenner. Dette er alt vi vet om dem: De ser for seg hele Guds folk; de er vitner for hele raden av kjente og ukjente profeter. De legemliggjør et folks lengsel gjennom generasjoner. De har ventet, og de får se frelsen. Ikke bare sitt eget folks, men også hedningenes. Det er ordene Simeon bruker om ham. Han bruker ordet «lys». Dette beskriver noe som blir tydelig, noe som kommer oss i møte, og gjør det lett å se oss.
Hvilke egenskaper har lyset? Ikke bare er det synlig; et eneste lite lys i et mørkt landskap eller på det åpne hav gir oss et fast punkt. Alt annet er uviktig, fordi det er mørkt. Det vi trodde lå i mørket, var bilder skapt av vår egen fantasi.
Kjære ordenssøstre og -brødre, dere er som Simeon og Hanna. Dere er kalt til å være et tålmodig og samtidig rastløst element i vår Kirke. Vi lover å støtte dere i den tid dere venter, med vår bønn. Og vi ber i takknemlighet for dere og de mange som er gått oss forut.
+Bernt Eidsvig Can.Reg.
Oslo, 2. februar, 2025
