Lesningene våre plasserer oss i en spenning vi kjenner godt: spenningen mellom forventning og oppfyllelse. Jesajas profeti taler om knuste hjerter, ufrihet og svakhet i ånden. Vi kjenner til disse tingene; livet lærer oss leksene. Å være menneske er til tider å oppleve stor fortvilelse. Vi erkjenner dette på en generell måte, men hva med oss som tror på Gud? Bør vi ikke forvente å være trygge? Nei. Troen er ingen forsikringspolise, og heller ikke en virtuell virkelighet. Troende er ikke fritatt fra menneskehetens lodd; ofte har de en stor del av den. Dette fremgår tydelig av Skriften og av de helliges liv. Den vesentlige forskjellen troen gjør, er denne: Den gir visshet om at ingen elendighet er endelig; at alt på mystisk vis «tjener til det gode for dem som elsker Gud». Å tro på en nådig, allmektig, men tålmodig Gud er å stole urokkelig på at mørket kan bli til lys, og deretter å bekrefte denne forvandlingen i sitt eget liv. Forbløffet ser vi at asken som er strødd på våre hoder i sorg, kan bli til en gledeskrans, mens vår svake, innskrenkede ånd utfolder seg til en flerfarget, foredlende lovprisningskappe.
Den vesentlige forskjellen troen gjør, er denne: Den gir visshet om at ingen elendighet er endelig; at alt på mystisk vis «tjener til det gode for dem som elsker Gud».
Israel holdt dette perspektivet i live i århundrer som en motgift mot det rådende synet på ting, et syn som (fremdeles) hevder at det ikke finnes noe slikt som nåde, at livet er en byttehandel der bare list betyr noe, at ingenting egentlig betyr noe, og at lidelse ikke har noen hensikt. Israels flamme av håp ble båret gjennom natten, synlig i glimt. Så kom daggryet. Dagslyset brøt frem da Jesajas eldgamle ord ble lest opp i en synagoge i Nasaret, og en mann trådte frem og sa: «I dag er dette skriftstedet blitt oppfylt». For dem som satser sine liv på disse ordene, og vi ønsker å være blant dem, blir håpet omformet og forankret i en person som på samme tid viser menneskets sårbarhet og Guds makt. At denne personen fortsatt lever, nærværende og tilgjengelig, er kjernen i vår kristne trosbekjennelse. Det slår oss med kraft når vi samles som jubelårspilegrimer i denne kirken, kristenhetens proto-basilika.
St. Johannes-kirken i Lateranet har en ærverdig historie. Komplekset som den første basilikaen tilhørte, var hjem for Laterani-familien, en konsulfamilie. Keiser Konstantin giftet seg inn i denne familien. Lateranet kom i hans hender like etter år 300 e.Kr. Dets skjebne var beseglet. For da Konstantin hadde sverget troskap til Kristus, satte han Lateranet til side som et senter for gudsdyrkelse. Laterankirken ble innviet av den hellige pave Sylvester i 324, året før konsilet i Nikea, og ble hovedstadens dåpskirke, sete for byens biskop og hodet i et korsformet mønster av kirker som ble tegnet for å markere selve byens struktur med det herlige korsets tegn. Laterankirken fikk den tittelen den fortsatt bærer: Omnium urbis et orbis ecclesiarum mater et caput; «Mor og hode for alle kirker i byen og i verden». Det er derfor Laterankirkens vigsling feires som en høytidelig fest i hele Kirken hver 9. november. Laterankirken er «mor og hode» for våre egne gudshus, til og med opp mot og forbi polarsirkelen. Den representerer kilden som våre kirker er sidebekker fra. Alt dette er vel og bra, vil du kanskje si, men er vi ikke fanget i et dilemma? Da Kristus kunngjorde oppfyllelsen av Israels håp, pekte han på seg selv, ikke på murstein og mørtel. Er ikke den nye helligdommen, som eksisterer i Kristus, en åndelig realitet, et tempel som ikke er reist av menneskehender?
Ved at [Laterankirken] ble innviet, ble den mystiske Kirken gjort håndgripelig og virkelig... Den ble plassert på kartet.
Spenningen er reell. Den peker mot et paradoks som er grunnleggende for katolikker. Vår religion er en historisk religion. Vår tro er grunnlagt på ting som har skjedd, Guds handlinger som kan plasseres i tid. Kristus kom for å frelse denne verden. Han utøste seg selv for den. Han utøser seg selv fremdeles. Kirken er det privilegerte stedet for hans forløsende gave. Fra den strømmer hans nåde ut som en mektig elv som bringer helbredelse, helse og overflod av liv i sitt kjølvann. Når vi trer inn i dette nådens vann, trer vi inn i et levende fellesskap. Det som er viktig med Laterankirken, Romas katedral, er dette: Ved at den ble innviet, ble den mystiske Kirken gjort håndgripelig og virkelig, urbi et orbi. Den ble plassert på kartet. Konstantin utpekte dette huset som et knutepunkt. «Her», erklærte han, «møter vår jordiske by den himmelske; her griper Guds rike inn i vårt». I likhet med Jakob så han, i denne forgjengelige verden, selve Guds hus. Samlet her sier også vi: «Gud er med oss! Gud er med oss!»
Laterankirken, kirkenes mor, står som et pant på det katolske fellesskapet. Det er en vidunderlig gave. Samtidig peker den utover seg selv. Selv om steder og personer er viktige for vår trosreise, er de veivisere, ikke destinasjoner. Et snev av Noli me tangere, av «Rør meg ikke», preger alle manifestasjoner av nåde i denne verden. De er vårt viaticum nå, men vi må ikke feste oss for mye ved dem; vi må livnære oss av dem for å rense vår kjærlighet og vår lengsel etter å se Gud som han er, for å bli som ham, i en evig omfavnelse av kjærlighet. Samtidig som vi streber etter å gå vår pilegrimsvandring på jorden med integritet, i tro, må vi rette blikket mot vårt hjemland i himmelen. Det er det vi bekrefter i dag, når vi står her som håpets pilegrimer. Vi viser at vi er villige til å la håpet gjøre sitt tinende, langsomt forvandlende arbeid i oss. Vi takker for de forbigående gledene, samtidig som vi haster videre mot dem som varer. Måtte de nådegavene vi mottar gi glede, glød og letthet til våre kristne liv her og hjemme, og gjøre sentrum nærværende i vår periferi idet vi løfter Kristi seierstegn, synger hans nye sang og forbereder hans rike. Amen.
Oversettelse til norsk ved katolsk.no
Les mer
- Prekenen på biskop Erik Vardens nettsted (engelsk)
