Lørdag 15. februar 2025 avholdt korherreklosteret i Klosterneuburg utenfor Wien sin årlige «Tag der Stiftspfarren», en dag som samler ansatte og frivillige i menighetene som drives av korherrene. I tillegg til over tyve menigheter i Klosterneuburg og Niederöstrerreich, driver klosteret St. Paul menighet i Bergen og fire menigheter på Long Island, i delstaten New York, USA. Samme dag feiret klosteret festen for Translatio Leopoldi, feiringen av helligkåringen av Leopold av Østerrike og flyttingen av hans ben.
En av foredragsholderne i år var biskop Fredrik Hansen. Hans foredrag omhandlet prestekall og menighetens rolle i å fremme slike kall. Biskop Hansens foredrag var på tysk, men en noe utvidet versjon finnes under. Dagen ble avsluttet med pontifikalmesse i klosterets basilika, med biskop Hansen som hovedcelebrant.
Å fremme prestekall i menighetene [1]
Biskop Fredrik Hansen, koadjutorbiskop av Oslo
Temaet som ligger foran oss er å fremme prestekall i menighetene våre. Dette er både et svært viktig og et virkelig praktisk anliggende, og bør derfor starte med at vi stiller oss selv konkrete spørsmål. Disse inkluderer: Hva er vår rolle i å fremme prestekall? Hva kan og bør vi gjøre for å fremme slike kall?
Vår rolle og plikt i å fremme kall
Et utgangspunkt for å svare på disse spørsmålene er Kirkens lære, som vi finner i Det annet vatikankonsils dekret om presteutdannelsen, Optatam totius. I denne teksten bemerker det økumeniske konsilet at
Å fremme prestekallene er en plikt for hele det kristne fellesskap, som især bør gjøre dette ved et ekte kristent liv. Familiene som, hvis de er oppfylte av troens, kjærlighetens og fromhetens ånd, blir likesom et første seminarium, og sognene, i hvis rike liv de unge tar del, bidrar i allerhøyeste grad til det. Lærere og alle som på en eller annen måte tar seg av barns og unges utdannelse, spesielt katolske foreninger, skal bestrebe seg for å utvikle de unge som er betrodd dem, slik at de blir i stand til å oppfatte Guds kall og følge det villig. Alle prester skal vise apostolisk iver for å fremme prestekallene så mye som mulig og skal dra de unges sinn mot prestegjerningen ved selv å leve ydmykt, arbeidsomt og med et glad sinn og ved en gjensidig kjærlighet mellom prestene og et broderlig fellesskap i arbeidet. [2]
Fire punkter bør leses ut av denne konsilteksten når det gjelder menigheter og kall. Det første er et mye bredere poeng. Prestekall kommer faktisk ikke fra, og har ikke sitt opphav hos, oss. Vi er ikke i stand til å «beordre» eller «kreve» kall til presteskapet. De kommer fra Gud. [3] Han beveger menns hjerter til å vurdere å vie sitt liv til ham og hans folk. Dette gjenspeiles i de store kallshistoriene i Det gamle og Det nye testamentet. I kallet til Moses, Samuel, Jeremia og St. Peter blir det helt klart at Gud er den første til å handle. Han oppsøker dem han kaller til tjeneste, han gir dem et oppdrag, og han gir dem nåde og styrke til å utføre oppdraget i samsvar med hans guddommelige vilje. [4] Med andre ord spiller vi alle en sekundær eller hjelpende rolle i å fremme prestelige kall. Gud spiller den sentrale rollen. Tro og håp på ham blir derfor nøkkelbegreper.
For det andre er alle katolikker kalt til å delta i å fremme prestekall. Konsilet understreker dette ved å påpeke at det er «en plikt for hele det kristne fellesskap». To hovedgrunner underbygger dette. På den ene siden skal alle kristne, i kraft av sitt dåpskall, ved å være innviet til Kristi misjon som prest, profet og konge, arbeide for og med Kirkens misjon. Pave Frans vender stadig tilbake til dette poenget, at det å fremme Kirkens misjon er noe som forventes av alle. [5] På den annen side, og mer praktisk, trenger Kirken prester. Og vi trenger alle prester til å tjene i og for våre kristne liv, og til å gi oss den veiledningen vi trenger i våre liv som kristne. Dessuten, som ordtaket sier: «Uten prester, ingen eukaristi». Det samme gjelder skriftemål, sykesalving og pastoral omsorg for menighetene våre.
For det tredje peker konsilet på menighetene som et særlig viktig «rom» for å fremme kall. I menighetene møter de unge Kirken, forkynnelsen av evangeliet og Kirkens sakramentale liv. Eller snudd på hodet: Det er i menighetene at Kirken presenterer seg mest direkte for fremtidige prester, for dem som kort eller lang tid etter å ha blitt kjent med Kirken hører kallet til ordinert tjeneste.
For det fjerde skal alle prester – som konsilet sier – «vise apostolisk iver for å fremme prestekallene». Kirken forventer mye av sine prester. Dette gjelder særlig når det kommer til prestekall. [6] Det er verdt å merke seg at det Kirken særlig ber prestene om, er å leve et sant prestelig liv, «ved selv å leve ydmykt, arbeidsomt og med et glad sinn og ved en gjensidig kjærlighet mellom prestene og et broderlig fellesskap i arbeidet». Hellige og hengivne prester gir flere kall. På samme måte som Kirken gjør seg kjent for de unge i menighetene våre, blir presteskapet kjent, anerkjent og gjenkjennelig gjennom livene til prester som er i kontakt med dem som er kalt til å følge dem inn i presteordenen. Interessant nok har Vatikanet forent disse to siste punktene ved å slå fast at «presteidentitetens stråleglans, den helhetlige utøvelsen av det pastorale embetet forent med hele fellesskapets innsats i bønn og personlig bot, er de uerstattelige elementene i en presserende pastoral virksomhet for å rekruttere kall». [7]
Noen utgangspunkter for å «arbeide» for kall
La meg gå over til det mer praktiske, til hva vi bør gjøre for å fremme kall til presteskapet. Jeg vil fortsette med utgangspunkt i konsilteksten og strukturere tankene mine under de samme fire overskriftene.
For det første kommer prestekall fra Gud. Vår primære oppgave i å fremme kall, er derfor å be om at Guds vilje må skje. Å be om flere prestekall er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, for vår deltagelse i dette viktige arbeidet. Dette inkluderer selvfølgelig den enkelte katolikks private bønn for kall. Men det er også viktig at bønn for kall tar en mer felles form, og det på to måter. For det første at grupper i menigheten samles i bønn spesielt for kall til presteskapet. For det andre at menigheten som helhet, særlig under søndagsmessen, ber for kall. Begge disse formene for felles bønn peker på forbindelsen mellom Kirken og presteskapet, og gir et offentlig vitnesbyrd om prestetjenestens betydning og vår tillit til og håp om at Gud vil sørge for sin kirke.
For det andre er alle troende kalt til å bidra i arbeidet med å fremme prestekall. I tillegg til bønn og aktiv deltagelse i Kirkens liv, gjøres dette – med konsilets ord – ved å leve et «ekte kristent liv». Ethvert liv som er viet til Kristus, trekker andre til Herren. Ethvert liv som gis til andre i menighetsfellesskapet, i hvilken som helst form for tjeneste, stor eller liten, inspirerer andre til å gi av seg selv. Når unge menn ser et engasjert legfolk, et engasjert menighetsfellesskap, engasjerte menn og kvinner og hele familier som søker å ta opp sitt kors og følge Kristus, ansporer det dem til å tenke på sin egen rolle og sitt eget kristne liv. For noen vil Gud lede dem til å legge ned sine liv for i den ordinerte tjenesten å tjene de troende som har gitt dem et eksempel på hellighet. Det har også – gang på gang – vist seg effektivt for troende legfolk å oppmuntre unge menn til å vurdere presteskapet. Å bli fortalt at de troende ser et potensial i deg, er ofte et kraftfullt dytt til å spørre om Gud kaller deg til å tjene ved alteret.
For det tredje er menighetene et spesielt rom for å fremme prestekall. På godt og vondt. Pave Frans bemerker at i menighetsfellesskap der «det er liv, glød og et ønske om å bringe Kristus til andre, vil det oppstå ekte kall». [8] Menigheter som brenner for evangeliet, inspirerer til kall. På den annen side vil menigheter uten liv, uten håp, uten evangeliserende aktivitet, uten en verdig feiring av liturgien, uten aktiv hjelp til de fattige og trengende, sjelden aspirere til eller frembringe prestekall. Det er også viktig at en menighet gjør prestetjeneste og prestekall kjent. Fire konkrete tiltak har vist seg å være nyttige i denne forbindelse: å alltid ha informasjon tilgjengelig om kallsaktiviteter, bispedømmets retretter og kallskontor; å sørge for at søndagens prekener jevnlig omtaler prestekall; å arrangere besøk av seminarister og ordenskandidater, fra seminarer og ordenssamfunn, kallsveiledere, og særlig av kandidater fra menigheten selv; og å ha prester som er klare til å følge opp unge menn som kjenner et kall til presteskapet. På denne måten blir menigheten et «knutepunkt» for kallsarbeid.
For det fjerde fremmer prester kall ved å «leve ydmykt, arbeidsomt og med et glad sinn». På samme måte som menigheten arbeider både på en god og en mindre god måte for kall til presteskapet, gjør også prestene det. En glad, hellig, dedikert og fryktløs prest vil trekke unge menn til tanken på å tjene som prest. Prester som sammen lever det felles, kollegiale livet i presteordenen, vil trekke unge menn til tanken på å bli en del av dette velsignede brorskapet. På den annen side vil prester som er ulykkelige, kjeder seg og er late, vise frem et presteskap som ikke inspirerer noen. Snarere skyver det unge menn bort. Prestenes oppgave er derfor ganske enkel: Lev prestetjenesten slik Gud og Kirken forventer, etter Den gode hyrdes eksempel!
Jeg takker for deres vennlige oppmerksomhet.
Noter
[1] En forkortet tysk versjon av denne teksten ble presentert på «Tag der Stiftspfarren», den årlige samlingen for pastorale tjenere og administrativt ansatte i menighetene som Stift Klosterneuburg i Østerrike har ansvar for, 15. februar 2025.
[2] Det annet vatikankonsil, Optatam totius, 28. oktober 1965, 2.
[3] Johannes Paul II, Pastores dabo vobis, 35.
[4] Pave Frans, Budskap til kallssøndagen 2019.
[5] Pave Frans, Evangelii Gaudium, 120.
[6] Det annet vatikankonsil, Presbyterorum ordinis, 11.
[7] Kongregasjonen for kleresiet, The Priest, Pastor and Leader of the Parish Community, 4.
[8] Pave Frans, Evangelii Gaudium, 107.
Oversettelse til norsk ved katolsk.no
Promoting priestly vocations in parishes [1]
Bishop Fredrik Hansen, Coadjutor Bishop of Oslo
The topic before us is the promotion of priestly vocations in our parishes. This is both a very important and a truly practical matter and should, therefore, start with us asking ourselves specific questions. These include: What is our role in promoting priestly vocations? What can and should we do to promote such vocations?
Our role and duty in fostering vocations
A starting point to respond to these questions is the teaching of the Church, found in the Second Vatican Council’s decree on the formation of priests, Optatam totius. In this text, the ecumenical council notes that
The duty of fostering vocations pertains to the whole Christian community, which should exercise it above all by a fully Christian life. The principal contributors to this are the families which, animated by the spirit of faith and love and by the sense of duty, become a kind of initial seminary, and the parishes in whose rich life the young people take part. Teachers and all those who are in any way in charge of the training of boys and young men, especially Catholic associations, should carefully guide the young people entrusted to them so that these will recognize and freely accept a divine vocation. All priests especially are to manifest an apostolic zeal in fostering vocations and are to attract the interest of youths to the priesthood by their own life lived in a humble and industrious manner and in a happy spirit as well as by mutual priestly charity and fraternal sharing of labor. [2]
Four points should be read out this conciliar text as concerns parishes and vocations. The first is a much broader point. Priestly vocations do, in fact, not come from or originate with us. We are incapable of “ordering” or “demanding” vocations to the priesthood. They stem from God. [3] He moves the hearts of men to consider dedicating their lives to Him and His people. This is reflected in the great vocation stories of the Old and the New Testaments. In the call of Moses, Samuel, Jeremia, and St. Peter it becomes abundantly clear that God is the first to act. He seeks out those to whom He summons to service, He entrusts them with a mission, and He grants them the grace and strength to carry out their charge in accordance with His divine will. [4] In other words, in promoting priestly vocations we all play a secondary or auxiliary role. God plays the central role. Faith and hope in Him become, therefore, key concepts.
Secondly, all Catholics are called to participate in the promotion of priestly vocations. The Council stresses this by noting that the “duty of fostering vocations pertains to the whole Christian community”. Two main reasons underpin this. On the one hand, all Christians, by virtue of their baptismal calling, by being consecrated to the mission of Christ as priest, prophet and king, are to work for and with the mission of the Church. Pope Francis continuously returns to this point, that advancing the mission of the Church is something expected of everyone. [5] On the other hand, and more practically, the Church needs priests. And we all need priests to minister in and for our Christian lives, providing us the guidance required in our lives as Christians. Also, as the saying goes: “No priests, no Eucharist”. The same applies to confession, anointing of the sick, and to providing a pastor’s care of our parishes.
Third, the Council points to parishes as being a particularly important “space” for vocational promotion. In our parishes, the young encounter the Church, the proclamation of the Gospel, and the sacramental life of the Church. Or, turned around: It is in parishes that the Church presents herself most directly to future priests, to those who a short or a long time after getting to know the Church hear the call to ordained ministry.
Fourth, all priests – as the Council states – “are to manifest an apostolic zeal in fostering vocations”. The Church expects a great deal from her priests. This is especially so as concerns vocations to the priesthood. [6] It is noteworthy that what the Church asks priests for in particular is to live out a truly priestly life, “by their own life lived in a humble and industrious manner and in a happy spirit as well as by mutual priestly charity and fraternal sharing of labor”. Holy and dedicated priests make for more vocations. Much like the Church making herself known to the young in our parishes, so priesthood becomes known, recognized and familiar through the lives of priests who are in contact with those called to following them into the priestly order. Interestingly, the Vatican has united these last two points by affirming that the “splendour of the priestly identity, the integral exercise of the pastoral ministry united to the efforts of the whole community in prayer and personal penance, are the irreplaceable elements for an urgent pastoral activity to recruit vocations”. [7]
Some points of departure to “work” for vocations
Allow me to turn to the more practical, to what we should do to promote vocations to the priesthood. Continuing with the drawn from the conciliar text, I will structure my thoughts under the same four headings.
First, priestly vocations stem from God. It is, therefore, our primary task in advancing vocations to pray that God’s will be done. To pray for more priestly vocations is the Alfa and Omega, the beginning and end, of our participation in this important work. This of course includes the private prayer for vocations of each Catholic. But it is also important that prayers for vocations take on a more communal form, and in two ways. First, that groups in the parish gather in prayer specifically for vocations to the priesthood. Second, that the parish as a whole, notably during Sunday Mass, prays for vocations. Both such forms of communal prayer point to the links between the Church and priesthood, and gives public witness to the importance of priestly ministry and our trust and hope in God providing for his Church.
Second, all the faithful are called to contribute to the work of promoting priestly vocations. In addition to prayer and to the active participation in the life of the Church, this is done through – in the words of the Council – by the living of a “truly Christian life”. Every life committed to Christ draws others to the Lord. Every life given to others in the parish community, in whatever form of service, big or small, inspires others to give of themselves. For young men to see a dedicated laity, a dedicated parish community, dedicated men and women and entire families who seek to take up their cross and follow Christ spurs them to think of their own part and their own Christian life. For some, God will point them to lay down their lives to serve in ordained ministry the very faithful who gave them an example of holiness. It has also – time and time again – proven effective for the lay faithful to encourage young men to consider priesthood. Being told that the faithful see promise in you is often a powerful push to ask if God is calling you to serve at the altar.
Third, parishes are a particular space for the promotion of priestly vocations. For good and for bad. Pope Francis notes that in parish communities where “there is life, fervour and a desire to bring Christ to others, genuine vocations will arise”. [8] Parishes aflame with the Gospel inspire vocations. On the other hand, parishes with no life, no hope, no evangelizing activity, no worthy celebration of the liturgy, no active assistance to the poor and needy, will seldom aspire or bring forth priestly vocations. Also, it is important that a parish makes priestly ministry and vocations known. Four specific actions have proven helpful in this regard: to always have information available on vocational activity, diocesan retreats, vocations offices; to ensure that Sunday homilies regularly speak about vocation to ministry; to arrange visits from seminarians and religious candidates, from the seminary and religious communities, vocations directors, and in particular from candidates from the parish itself; and to have priests that are ready to accompany young men who sense a call to priesthood. This way, the parish becomes a “hub” of vocational work.
Fourth, priests advance vocations by “their own life lived in a humble and industrious manner and in a happy spirit”. Much like the parish working in both a good and a less good way for vocations to the priesthood, so also priests. A happy, holy, dedicated, fearless priest will draw young men to the idea of serving as a priest. Priests who together live the shared, collegial life of the presbyteral order will draw young men to the idea of joining this blessed fraternity. On the other hand, priests who are unhappy, bored, lazy show forth a priesthood that aspires no-one. Rather, it pushes young men away. The task for priests is, therefore, rather straight forward: Live the priesthood as God and the Church expects, modeled on the example of the Good Shepherd!
I thank you for your kind attention.
Notes
[1] An abbreviated German version of this text was presented at the “Tag der Stiftspfarren”, the yearly gathering of pastoral ministers and administrative staff of the parishes cared for by the Abbey of Klosterneuburg, Austria, held on 15 February 2025.
[2] Second Vatican Council, Optatam totius, 28 October 1965, 2.
[3] John Paul II, Pastores dabo vobis, 35.
[4] Pope Francis, Message for the 2019 Day of Vocations.
[5] Pope Francis, Evangelii Gaudium, 120.
[6] Second Vatican Council, Presbyterorum ordinis, 11.
[7] Congregation for the Clergy, The Priest, Pastor and Leader of the Parish Community, 4.
[8] Pope Francis, Evangelii Gaudium, 107.
