Pavens huspredikant holder åndelige øvelser for paven og den romerske kurie i fastetiden, samt meditasjoner i advent. Pater Roberto Pasolini OFMCap ble utnevnt 9. november 2024 og erstattet kardinal Raniero Cantalamessa, som hadde hatt stillingen siden 1980.
Hva er pavens huspredikant?
Det pavelige husholds predikant, også kalt den apostoliske predikant, er en stilling som ble opprettet i 1555 av pave Paul IV. Predikantens oppgave var særlig å minne medlemmene av det pavelige hoff eller hushold (en del av den romerske kurie) om deres plikter.
I 1743 bestemte pave Benedikt XIV i brevet Inclytum Fratrum Minorum at stillingen skulle være forbeholdt medlemmer av den fransiskanske kapusinerordenen (OFMCap), fordi de ble regnet som spesielt godt egnet til dette.
Årets øvelser, med temaet «Håpet om evig liv», ble holdt fra søndag 9. til fredag 14. mars i Paul VI-hallen i Vatikanet. Pave Frans fulgte foredragene via videolink fra Gemelli-sykehuset, hvor han har vært innlagt siden 14. februar.
Her følger sammendrag av alle de ti foredragene:
1. Slutten vil være begynnelsen
Kirkens tro, som bygger på Kristi oppstandelse, har alltid gitt verden håp om et liv etter døden. Over tid har imidlertid dette løftet bleknet, og i dag overses det snarere enn at det utfordres. I møte med denne likegyldigheten er de troende kalt til å gjenoppdage verdien og skjønnheten i det evige liv og gjenopprette dets sanne mening. Denne oppgaven er enda mer presserende i dette hellige jubelåret og under den dype lidelsen som pave Frans gjennomgår.
Kirkens tro, som bygger på Kristi oppstandelse, har alltid gitt verden håp om et liv etter døden.
Den åndelige reisen med øvelser om det evige liv som vi nå legger ut på, er inspirert av den kristne åpenbaringen. Vi begynner med å bruke noen korte avsnitt fra Den katolske kirkes katekisme (KKK), som gir en lettfattelig oppsummering av teologisk tenkning. I katekismen presenteres ikke døden som et endemål, men som en overgang til evig liv i fellesskap med Kristus. Denne tanken har røtter i Romerbrevet, der den hellige Paulus bekrefter at vi gjennom dåpen forenes med Kristi død og oppstandelse og dermed får tilgang til et nytt liv (Rom 6,4).
Ifølge katekismen er døden det øyeblikket da særdommen finner sted (KKK 1021), en vurdering av mottagelsen eller avvisningen av Guds nåde. Frelsen er imidlertid ikke forbeholdt dem som formelt har lært Kristus å kjenne: Det annet vatikankonsil anerkjenner at også de som oppriktig søker Gud ved å følge sin samvittighet, kan oppnå evig liv (LG 16). Katekismen understreker at den siste dom ikke bare er basert på ytre handlinger, men på kjærligheten i handlingene, noe som er et ekko av tanken til den hellige Johannes av korset: «I vår livsaften skal vi dømmes etter kjærligheten» (KKK 1022).
Menneskets endelige skjebne består av tre muligheter: Paradiset, evig fortapelse (helvete) og den endelige renselse (skjærsilden). Paradiset representerer menneskets fullstendige fullbyrdelse, et evig fellesskap med Kristus der hver enkelt finner sin sanne identitet. Helvete, derimot, beskrives som den endelige atskillelsen fra Gud, men Kirken har aldri med sikkerhet erklært at noen er blitt dømt dit. Til slutt blir skjærsilden sett på som en renselsesprosess for dem som, til tross for at de er i Guds nåde, ennå ikke er klare for himmelen. Kanskje er det i denne siste «skjebnen» vi finner den kristne åpenbaringens originalitet. Muligheten for et siste «øyeblikk» av renselse er en anledning til fullt ut å komme til rette med Guds uendelige kjærlighet.
Sann renselse består ikke i å bli perfekt, men i å akseptere oss selv fullt ut i lys av Guds kjærlighet og overvinne illusjonen om at vi må være «noe annet» for å fortjene frelse.
Kirkens refleksjon over livets evighet har ikke til hensikt å skape frykt, men å nære håp ved å understreke at vår skjebne avhenger av friheten som vi velger å leve i kjærlighet med. Sann renselse består ikke i å bli perfekt, men i å akseptere oss selv fullt ut i lys av Guds kjærlighet og overvinne illusjonen om at vi må være «noe annet» for å fortjene frelse.
Vi er ofte besatt av behovet om å være perfekte, men evangeliet lærer oss at den sanne «imperfeksjon» ikke er skjørhet, men mangel på kjærlighet. Vi kan se skjærsilden som en siste mulighet til å frigjøre oss fra frykten for ikke å være gode nok, til å akseptere den vi er og forvandle den til et rom for relasjoner og fellesskap med andre. Skjærsilden kan forstås som det «øyeblikket» da vi endelig slutter å prøve å bevise noe for Gud og rett og slett lar oss bli elsket.
Evigheten er altså ikke bare en fremtidig belønning, men en virkelighet som begynner her og nå, i den grad vi lærer å leve i kjærlighet og fellesskap med Kristus. Til syvende og sist er vår skjebne ikke skrevet i frykt, men i håp. Døden er ikke et nederlag, men det øyeblikket da vi endelig ser Guds ansikt og innser at slutten ... bare var begynnelsen.
Evigheten er altså ikke bare en fremtidig belønning, men en virkelighet som begynner her og nå, i den grad vi lærer å leve i kjærlighet og fellesskap med Kristus.
2. Slutten på all dom
Lignelsen om den siste dom, som blir fortalt i Matteusevangeliet og som er avbildet i Michelangelos berømte freske, blir ofte tolket som en oppfordring til nestekjærlighet (Matt 25,31–46).
En nærmere analyse avslører imidlertid et overraskende perspektiv: Det er ikke en dom i tradisjonell forstand, men snarere en erklæring som avslører den virkeligheten som hvert enkelt menneske allerede lever.
Kriteriet for å komme inn i Guds rike er ikke religiøs tilhørighet, men konkret kjærlighet til de minste av våre brødre og søstre, som i evangeliets perspektiv representerer Kristi disipler.
De kristnes primære ansvar er ikke bare å gjøre det gode, men også å gjøre det mulig for andre å gjøre det.
Videre snur lignelsen opp ned på den vanlige oppfatningen av dommen: Både de rettferdige og de ugudelige uttrykker overraskelse over kongens ord, noe som tyder på at det gode som ble gjort blant dem, ble gjort helt naturlig og uten overdreven oppmerksomhet.
Dette tyder på at tilgangen til evig liv ikke avhenger av moralske prestasjoner, men av evnen til å leve i kjærlighet uten beregning.
Katekismen sier at ved tidens ende vil Guds rike åpenbares fullt ut og forvandle menneskeheten og kosmos til «nye himler og en ny jord» (KKK 1042–1044).
Evangeliet inviterer oss til å erkjenne at det evige liv allerede har begynt; det viser seg i måten vi lever og elsker på, og åpner oss for Guds forvandlende nærvær.
Dette håpet er forankret i Kristi løfte og kaller oss til å leve i dette perspektivet allerede nå – ikke med prestasjonsangst, men med tillit til at Gud selv vil forvandle vår menneskelighet til sitt bilde og sin likhet, i henhold til den kjærlighetsplan som har eksistert fra begynnelsen av.
Jesus forkynte det evige liv, ikke som en fjern fremtidig virkelighet, men som en tilstand som allerede er tilgjengelig for dem som hører hans ord og tror på Faderen (Joh 5,24). Evangeliet inviterer oss til å erkjenne at det evige liv allerede har begynt; det viser seg i måten vi lever og elsker på, og åpner oss for Guds forvandlende nærvær.
Den virkelige overraskelsen ved den siste dommen vil være å oppdage at Gud ikke hadde noen annen forventning til oss enn at vi skulle erkjenne oss selv fullt og helt som hans barn, allerede nedsenket i hans evighet.
3. Den første død
Hvorfor sliter vi med å innse at det evige liv allerede har begynt? Bibelen antyder at menneskene helt fra begynnelsen av har vært ufølsomme og fiendtlig innstilte til Guds handlinger. Profetene i Det gamle testamente fordømte folkets manglende evne til å legge merke til de «nye tingene» Gud gjorde, mens Jesus selv, da han så den manglende forståelsen hos sine tilhørere, talte i lignelser. Ikke for å forenkle budskapet, men for å understreke det harde menneskehjertet, som er lukket for muligheten til å leve livet i sin fylde.
Vi er allerede døde, men vi er ikke klar over det. Døden er ikke bare livets siste hendelse (biologisk død), men også en virkelighet som vi allerede erfarer.
Det nye testamente beskriver denne tilstanden med et paradoksalt utsagn: Vi er allerede døde, men vi er ikke klar over det. Døden er ikke bare livets siste hendelse (biologisk død), men også en virkelighet som vi allerede erfarer – ved å lukke oss inne i oss selv er vi forhindret fra å oppfatte livet som noe evig som Gud vil gi oss. Første Mosebok forteller om dette tapet av følsomhet gjennom det som tradisjonen har kalt «arvesynden»: I stedet for å ta imot livet som en gave, forsøker mennesket å kontrollere det og overskrider den grensen Gud har satt. Resultatet er ikke den autonomien som slangen lovet, men en følelse av skam og desorientering.
Denne første «indre død» manifesterer seg i våre stadige forsøk på å skjule vår sårbarhet med bilder, roller og suksesser, i stedet for å konfrontere den dype tomheten i oss. I Bibelen ser det ikke ut til at Gud lar seg påvirke av denne tilstanden: Hans første reaksjon er å oppsøke menneskene og spørre: «Hvor er du?» (1 Mos 3,9). Dette tyder på at den indre død ikke er slutten, men utgangspunktet for en frelsesreise.
Det virkelige hinderet for evig liv er ikke biologisk død, men vår manglende evne til å innse at vi allerede er nedsenket i en virkelighet som overskrider tiden.
Denne logikken kommer også til syne i fortellingen om Kain og Abel: Gud griper ikke inn for å forhindre brodermord, men han beskytter Kain mot hans egen skyld. Dette viser at vår «første død» ikke er en uunngåelig skjebne, men en mulighet til å gjenoppdage det evige liv som en virkelighet i nåtiden, ikke bare i fremtiden. Jesus selv oppfordrer oss til å tolke livets tragedier som muligheter til omvendelse, ikke som tegn på fordømmelse (Luk 13,4–5).
Gud ser ikke vår indre død som et nederlag, men som utgangspunktet for et nytt liv. Det virkelige hinderet for evig liv er ikke biologisk død, men vår manglende evne til å innse at vi allerede er nedsenket i en virkelighet som overskrider tiden – hvis vi bare velger å leve den med tillit og åpenhet overfor Gud.
4. Den annen død
Bibelen beskriver menneskets historie som en spenning mellom løftet om evig liv og dødens virkelighet. Israel, med sin lojalitet og illojalitet, legemliggjør denne kampen i sin stadige søken etter det lovede land. Paulus taler om mennesker som døende, men levende (2 Kor 6,9), og uttrykker på den måten tilværelsens paradoks.
Profeten Esekiel beskriver denne tilstanden i sitt syn av de tørre knoklers dal (Esek 37): Israel fremstår som en gravplass under åpen himmel, uten liv eller håp. Gud befaler profeten til å tale til knoklene, som deretter setter seg sammen igjen og ikler seg kjøtt, men forblir uten liv inntil Ånden blåser på dem.
Profetens syn beskriver ikke bare israelittenes tilbakekomst fra eksil, men gjenspeiler også menneskets tilstand. Ofte eksisterer vi uten egentlig å leve. De tørre knoklene symboliserer den «første død», den indre død, som manifesterer seg i frykt, apati og håpløshet. Det var dette som skjedde med Adam og Eva da de syndet: Kroppene deres var levende, men de var atskilt fra Gud.
De som allerede har overvunnet den første død ... kan møte den annen [død] uten frykt. Den hellige Frans av Assisi påpeker dette i Solsangen, der han priser dem som omfavner døden i Gud.
Bare Guds Ånd kan gi oss et sant liv igjen. Det finnes imidlertid også en «annen død», ofte forstått som evig fortapelse, men som også kan forstås som biologisk død. De som allerede har overvunnet den første død – frykt, egoisme og illusjonen om kontroll – kan møte den annen uten frykt. Den hellige Frans av Assisi påpeker dette i Solsangen, der han priser dem som omfavner døden i Gud.
Åpenbaringsboken bekrefter at «den som seirer, skal ikke rammes av den annen død» (Åp 2,11): Den som lever i tro og håp, kan gå gjennom den uten å bli knust av den. Esekiels syn lærer oss at oppstandelsen allerede har begynt: Gud venter ikke på at vi skal dø for å gi oss evig liv, men tilbyr oss det allerede her og nå, hvis vi tar imot hans Ånd. Det virkelige spørsmålet er: Ønsker vi å forbli tørre knokler, eller å la oss bli vekket til live av det sanne liv?
5. Døende eller levende?
Den virkelige utfordringen på vår reise er ikke bare å gå gjennom døden, men å innse at det evige liv begynner her og nå. Vi lurer ofte oss selv til å tro at det bare finnes to kategorier av mennesker: de levende og de døde. Johannesevangeliet utfordrer dette synet gjennom Lasarus' oppstandelse: De virkelig døde er ikke bare de som slutter å puste, men også de som er fanget av frykt, skam og kontroll. Lasarus, pakket inn i likklær som begrenser alle bevegelser, representerer oss alle når vi lar oss kvele av forventninger og rigide mønstre og mister kontakten med vår indre frihet.
Det virkelige spørsmålet er altså ikke om vi kommer til å dø, men om vi virkelig lever nå, i tillit til Kristus og hans ord.
Marta og Maria, som konfronteres med sin brors død, gir uttrykk for en betinget tro: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død» (Joh 11,21). Denne tankegangen gjenspeiler ideen om en Gud som alltid skal gripe inn for å spare oss for smerte. Men Jesus kom ikke for å eliminere lidelse – han kom for å forvandle den: «Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh 11,25). Det virkelige spørsmålet er altså ikke om vi kommer til å dø, men om vi virkelig lever nå, i tillit til Kristus og hans ord.
Denne utfordringen dukker også opp i fortellingen om den blødende kvinnen som hadde lidd i tolv år, men som likevel våget å røre ved Jesu kappe for å søke helbredelse (Mark 5,25–34). Hennes tilstand er representativ for hele menneskeheten: Vi søker helbredelse, vi søker liv, men vi stoler ofte på falske avguder som etterlater oss tomme. Bare kontakt med Kristus kan gi ekte helbredelse – ikke bare fysisk, men også indre helbredelse: evnen til å ha tillit og føle oss velkomne.
Er vi døende som venter på slutten, eller er vi levende som allerede har begynt å erfare oppstandelsen?
Jesus sier til henne: «Din tro har frelst deg, datter» (Mark 5,34), noe som viser at frelse ikke er en ytre inngripen fra Gud, men at den kommer til uttrykk i vår evne til å åpne oss for hans nærvær. Det samme gjelder skriftemålet og enhver erfaring av forsoning: En rent formell handling er ikke nok – våre hjerter må gjenfinne tilliten til en Gud som virkelig ønsker at vi skal leve.
Lasarus' tegn og helbredelsen av kvinnen med blødningen stiller oss overfor et radikalt spørsmål: Er vi døende som venter på slutten, eller er vi levende som allerede har begynt å erfare oppstandelsen? Det evige liv er ikke bare en fremtidig belønning, men en virkelighet vi kan velge nå – ved å leve i frihet, håp og tillit til Gud som kaller oss til fylde.
6. Gjenfødelse
Frelsens vei åpenbares som en åndelig gjenfødelse, som i Johannesevangeliet illustreres gjennom dialogen mellom Jesus og Nikodemus. Jesus sier at for å se Guds rike må man bli «født på ny» (Joh 3,3), et begrep som forvirrer Nikodemus og fremhever nødvendigheten av en dyptgripende og radikal forvandling. Denne forandringen er ikke lett og vekker ofte frykt, fordi den krever at man gir slipp på vissheter og inngrodde vaner.
Frelsens tegn i dag er Kristus, løftet opp på korset.
Jesus forklarer at denne gjenfødelsen skjer gjennom vann og Ånd – ikke som en biologisk tilbakevending til barndommen, men som en ny åpenhet for Åndens virke. Mange er redde for forandring og klamrer seg til tidligere erfaringer, men sann gjenfødelse innebærer å stole på Gud og la seg lede mot uutforskede horisonter. Denne reisen minner om Israels vandring i ørkenen, der folket fryktet døden, men fant frelse ved å vende blikket mot et tegn gitt av Gud. Frelsens tegn i dag er Kristus, løftet opp på korset.
Dåpen symboliserer dette nye livet – ikke som en umiddelbar og synlig forandring, men som begynnelsen på en forvandlende reise. Gjennom historien har imidlertid dåpens betydning blitt svekket, og den har ofte blitt mer et kulturelt ritual enn et bevisst trosvalg. Dette har ført til en krise i Kirken, der det kristne livet for mange virker fjernt og abstrakt.
Gjennom historien har imidlertid dåpens betydning blitt svekket, og den har ofte blitt mer et kulturelt ritual enn et bevisst trosvalg.
Jesus kaller til et radikalt valg: å sette forholdet til ham over alle andre bånd – ikke som en avvisning av kjærligheten til andre, men som en erkjennelse av at det sanne livet bare finnes i Gud. Dette krever mot til å «miste sitt liv» i biologisk og psykologisk forstand, for å gjenfinne det i den evige dimensjonen.
Til slutt bruker Jesus metaforen om barnefødsel for å forklare at åndelig gjenfødelse er en smertefull, men nødvendig overgang. Ethvert menneske er kalt til å komme ut av sitt eget «skjød» for å omfavne det evige livs fylde. Den hellige Frans er et eksempel på en som ga avkall på all trygghet for å omfavne det nye livet i Kristus fullt ut.
Til slutt bruker Jesus metaforen om barnefødsel for å forklare at åndelig gjenfødelse er en smertefull, men nødvendig overgang.
Sann gjenfødelse er til syvende og sist ikke en illusjon, men en virkelighet som er tilgjengelig for dem som lar seg forvandle av Ånden og lever løftet om evigheten allerede i nåtiden.
7. Evig, ikke udødelig
Vår tid har skapt en illusjon om udødelighet, drevet av fremskritt og velferd, som får oss til å ignorere grensene for menneskets tilstand. Selv Kirken sliter til tider med å tilpasse seg for å gi et troverdig vitnesbyrd om Guds rike.
Denne ignoreringen av døden viser seg i vår manglende evne til å leve ut ventetiden med ro, og i vår besettelse av hyperaktivitet og oppmerksomhet på de mange områdene der virkeligheten krever vår oppmerksomhet. Frykten for døden har gjort det vanskelig for oss å ta endelige valg, noe som har ført til frakobling og en illusjon om at vi alltid kan omgjøre beslutninger som allerede er tatt.
Det moderne samfunnet har visket ut ritualene og ordene som en gang hjalp folk til å møte døden med mening og mot. I dag reduseres døden ofte til et mediespektakel eller et teknisk problem for legevitenskapen. Denne avstanden fra døden hindrer oss i å forstå den dypere meningen med livet og det kristne håpet. Den hellige Frans av Assisi, som kalte døden «søster død», tilbyr et radikalt alternativ: å akseptere menneskets endelighet som en del av en reise som fører til evigheten.
Å elske til det siste betyr å akseptere begrensninger og forvandle dem til en mulighet til å gi seg selv uten forbehold.
Synd, forstått som mislykket bruk av frihet, oppstår ofte i forsøket på å unnslippe livets usikkerhet. Den eneste sanne motgiften er imidlertid kjærlighet, levd på en konkret og dyptgripende måte, slik den hellige Johannes' ord vitner om: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet fordi vi elsker våre brødre» (1 Joh 3,14). Å elske til det siste betyr å akseptere begrensninger og forvandle dem til en mulighet til å gi seg selv uten forbehold.
Kristus eliminerte ikke døden, men gikk gjennom den for å vise oss at den kan bebos og forvandles. Inkarnasjonen er ikke bare et svar på synd, men en radikal kjærlighetshandling der Gud har engasjert seg i vår eksistens. Markusevangeliet fremhever paradokset ved en Gud som frelser gjennom korset, og viser oss at selv om vi er evige, er vi ikke udødelige.
Inkarnasjonen kaller oss til å holde fast ved tilliten til at virkeligheten, til tross for sine vanskeligheter, er stedet for Guds rike.
Paulus advarer galaterne om faren ved å vende tilbake til en tro basert på frykt og loven i stedet for tillit til Guds frie gave. Johannes formaner oss til å skjelne mellom åndene, og til å erkjenne inkarnasjonen ikke som en idé, men som en konkret måte å leve i virkeligheten på. Inkarnasjonen kaller oss til å holde fast ved tilliten til at virkeligheten, til tross for sine vanskeligheter, er stedet for Guds rike.
Å leve som Guds barn og som brødre og søstre for hverandre er et valg som må fornyes hver dag, i visshet om at kjærlighet til det siste ikke bare er mulig, men allerede har blitt bevitnet av utallige generasjoner av menn og kvinner. Denne kjærlighetssangen kan også vi synge med våre liv.
8. «Lev mer»
Jesus presenterer evigheten som en gave som skal omfavnes, ikke som et gode som skal erobres. Episoden om den rike unge mannen i de synoptiske evangeliene viser kontrasten mellom dem som søker evig liv som en belønning, og Kristi invitasjon til å gi slipp på all trygghet for å følge ham. Den unge mannen klarer ikke å løsrive seg fra sin rikdom, og går bedrøvet bort. Peter spør så hva de som har forlatt alt vil få, og Jesus lover evig liv til dem som stoler fullt og helt på ham (Matt 19,22–30).
Vanskeligheten med å løsrive seg angår alle: Vi er redde for å forlate det som er kjært for oss, selv om livet selv tvinger oss til å gjøre det. Jesus inviterer oss til å foregripe denne overgangen, ved å gjøre evigheten til en virkelighet som allerede er til stede. Eksemplet til Guds tjener Chiara Corbella Petrillo, som møtte sykdom med tillit, viser at det er mulig å leve fullt ut med Gud selv her på jorden. Det handler ikke om å gi avkall, men om å leve intenst, fri fra falske tryggheter.
I Johannesevangeliet beskriver Jesus seg selv som hyrden som leder sauene sine til rike beitemarker (Joh 10). Hans stemme oppfordrer oss til å forlate fryktens innhegninger for å finne det sanne livet. Denne overfloden kommer til uttrykk i underet med brødenes mangfoldiggjørelse: Det som virker utilstrekkelig, blir overflod i Jesu hender. Folkemengden misforstår imidlertid mirakelet, og søker bare materielt brød uten å forstå tegnet på en dypere næring.
Det som virker utilstrekkelig, blir overflod i Jesu hender... I Guds øyne er hver kjærlighetshandling vi gjør, av uendelig verdi: Alt kan bli evig.
Jesus avslører at det sanne livets brød er ham selv. Å spise hans kjøtt og drikke hans blod betyr å ta del i hans liv og akseptere hans eksistens som vår egen. Eukaristien er ikke bare et ritual, men en forvandlende forening med Kristus. I stedet for å fortelle om innstiftelsen av nattverden, legger Johannes vekt på fotvaskingen, og understreker at sann tilbedelse viser seg i gjensidig tjeneste.
Evigheten er ikke en fjern illusjon, men en virkelighet som realiseres i våre liv når vi lærer å gi av det lille vi har i tillit. I Guds øyne er hver kjærlighetshandling vi gjør, av uendelig verdi: Alt kan bli evig.
9. Evig hvile
Det evige liv er en gave som allerede er til stede, men vi sliter ofte med å forstå et grunnleggende aspekt ved det: hvile. Fra tidlig alder blir vi kjent med bønnen: «Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem. De hvile i fred. Amen» (Bønneboken).
Tanken om en evighet basert på evig hvile kan virke skuffende, som om livet slutter i en endeløs søvn. Men denne oppfatningen bunner i en dyp misforståelse: Vi ser på hvile kun som inaktivitet, mens den i Bibelens visjon er en tilstand av fylde og oppfyllelse.
Gud selv opplevde hvile da Jesus etter korset ble lagt i graven. Dette øyeblikket er ikke preget av steril inaktivitet, men fullbyrdelsen av et verk, som en gammel preken på påskelørdag forteller: «Gud er død i kjødet og har steget ned for å ryste underverdenens rike.»
Kristus hviler, men likevel handler han på mystisk vis og frigjør fangene i underverdenen. Dette lærer oss at det å stoppe opp ikke betyr å være unyttig, men snarere å omfavne tiden med tillit, uten å jage etter hektisk og steril aktivitet.
I dag er hvile en forsømt luksus. Vi lever i et samfunn som krever at vi alltid skal være aktive, alltid påkoblet, alltid produktive. Men jo flere muligheter vi får, desto mindre finner vi virkelig hvile. Lignelsen om tjeneren som etter å ha arbeidet ikke forventer belønning, men aksepterer at han har gjort det han var kalt til å gjøre, lærer oss en viktig hemmelighet. Så lenge vi lever med en besettelse av resultater, vil vi aldri finne hvile. Bare de som med ro i sinnet aksepterer sine begrensninger, kan endelig stoppe opp i fred.
Så lenge vi lever med en besettelse av resultater, vil vi aldri finne hvile. Bare de som med ro i sinnet aksepterer sine begrensninger, kan endelig stoppe opp i fred.
Sann hvile er ikke inaktivitet, men frihet. Det er en tilstand der vi ikke lenger trenger å bevise noe som helst, fordi vi lar oss omfavne av Guds kjærlighet. Det er den indre freden som gjør at vi kan si: «Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine» (Hebr 4,10).
Å leve hvilen på en god måte betyr å trene for det evige liv, lære å leve uten frykt, gi slipp på det overflødige og stole på at Gud allerede er virksom i oss.
Til syvende og sist er ikke det evige liv et fjernt mål, men en virkelighet som allerede vokser i oss. Allerede nå er vi kalt til å leve det.
Sann hvile er indre fred; den måles ikke etter resultater, men etter evnen til å ta imot det livet gir oss. Det er ikke en flukt, men en måte å lære seg å leve mer intenst, uten engstelse. Det er ikke passivitet, men en aktiv tillit som gjør oss frie til å elske.
«I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut» (1 Joh 4,18).
Til syvende og sist er ikke det evige liv et fjernt mål, men en virkelighet som allerede vokser i oss. Allerede nå er vi kalt til å leve det.
10. Å omfavne forvandling
Livet, med sin skjønnhet og sine vanskeligheter, stiller oss overfor et avgjørende spørsmål: Hva er meningen med vår reise i denne verden når alt er bestemt for å ta slutt?
Uten håp om evigheten kan virkelighetens tyngde knuse oss eller gjøre oss kyniske og lede oss til resignasjon. Den hellige Paulus oppfordrer oss til å rette blikket mot det usynlige, som er evig (2 Kor 4,18).
Menneskeheten er preget av fysisk forfall, men det skjer en indre fornyelse dag for dag. Alt som ser ut til å gå i oppløsning, har i virkeligheten en større skjebne: Gud har skapt oss for oppstandelse, og dette er ikke en utopisk drøm, men den naturlige logikken i en tilværelse som er kalt til fylde.
I Kristi kors og oppstandelses mysterium har Gud oppfylt sin kjærlighetsplan. Den korsfestedes tilsynelatende nederlag er i virkeligheten åpenbaringen av en Far som ikke forlater sine barn. Det betyr at livet vårt ikke er overlatt til tilfeldighetene, men er en del av en adopsjons- og forløsningsplan som gjør oss til elskede barn bestemt for evigheten.
Alt vi opplever – gleder, sorger, prestasjoner og nederlag – er en del av en kontinuerlig forvandling, som et frø som ved å dø skaper nytt liv. På samme måte er vi bestemt til et nytt og herlig liv, selv om vi går over dødens terskel.
I eukaristien finner det sted en mystisk utveksling: Vi ofrer våre liv til Gud og mottar i gjengjeld Kristus selv, som forvandler oss i sin kjærlighet.
Denne forvandlingen ligger ikke bare i fremtiden, men begynner allerede nå. I eukaristien finner det sted en mystisk utveksling: Vi ofrer våre liv til Gud og mottar i gjengjeld Kristus selv, som forvandler oss i sin kjærlighet.
I hver messe vi feirer blir alt vi er tatt opp i Kristi liv, og han presenterer det for Faderen. Det er ikke et symbolsk ritual, men en virkelig forvandlingsprosess som gjør oss delaktige i det evige liv selv her og nå.
Vi vet ikke nøyaktig hvordan ting vil gå til slutt, men vi vet at det vi skal bli, allerede finnes i frøform i oss. Vi er ikke bestemt for intethet, men for en fremtid full av håp. Denne vissheten forandrer alt: Livet vårt er ikke en meningsløs film, men et verk skrevet og regissert av en ekstraordinær Forfatter, som innbyr oss til å rette blikket mot evigheten og vandre mot ham med tillit.
Vi vet at det vi skal bli, allerede finnes i frøform i oss. Vi er ikke bestemt for intethet, men for en fremtid full av håp.
Det er et virkelig faktum: Gud har avlet barn, og vi er inkludert blant disse barna. Fremtiden står foran oss som en kjærlighetsplan som bare delvis er avslørt. Men det vi ser i dag, er allerede vidunderlig: Vi er elskede barn, himmelens borgere, som lever for Gud og for alltid.
Se video med åndelige øvelser
Les hos Vatican News
- 1. The end will be the beginning
- 2. The end of all judgment
- 3. The first death
- 4. The second death
- 5. Dying or living?
- 6. Rebirth
- 7. Eternal, not immortal
- 8. 'Live more'
- 9. Eternal rest
- 10. Embracing transformation
Les mer på katolsk.no
- P. Olav Müller SS.CC: De siste ting
- Å leve med tanke på døden
- Purgatoriet (skjærsilden)
