Storpønitentiaren, kardinal Angelo De Donatis, ledet messen og leste opp pave Frans’ preken etter noen innledende ord:
«Brødre og søstre, la oss nå høre pave Frans' preken. I denne stunden føler vi oss dypt forenet med ham, og vi takker ham for hans bønner og lidelser, som han ofrer til beste for hele Kirken og hele verden.»
Pave Frans' preken:
Hellig aske blir strødd på vårt hode i kveld. Asken vekker til live minnet om det vi er, men også håpet om det vi skal bli. Asken minner oss om at vi er støv, men sender oss også av sted mot det håpet som vi er kalt til; for Jesus steg ned i jordens støv og ved sin oppstandelse drar han oss med seg inn i Faderens hjerte.
Slik utspiller fastetidens vandring mot påske seg, mellom minnet om vår skrøpelighet og håpet om at på slutten av veien vil Den oppstandne stå og vente på oss.
La oss bøye hodet og se inn i oss selv
La oss for det første minnes. Når vi mottar asken, bøyer vi hodet, som for å se på oss selv, for å se inn i oss selv. Asken hjelper oss jo å minnes at vårt liv er skrøpelig og ubetydelig: Vi er støv, av støv ble vi skapt og til støv skal vi vende tilbake. Og når vi ser på vårt personlige liv eller den virkeligheten som omgir oss, kan vi ofte nok merke at «hvert menneske er et pust. [...] De uroer seg forgjeves. De samler i hauger, men vet ikke hvem som skal ha det» (Sal 39,6–7).
Asken hjelper oss jo å minnes at vårt liv er skrøpelig og ubetydelig: Vi er støv, av støv ble vi skapt og til støv skal vi vende tilbake.
Vår skrøpelighet
Dette lærer vi framfor alt i erfaringen av vår egen skrøpelighet: vår slapphet, de svakheter som vi må regne med, den engstelse som bor i oss, de nederlag som vi brenner oss på, ustadigheten av våre drømmer, erkjennelsen av hvor forgjengelig det er, alt det vi eier. Vi er av støv og jord og opplever skrøpelighet i sykdom, i fattigdom, i de lidelser som plutselig kan komme over oss og våre familier. Og at vi er skrøpelige merker vi også når vi, i vår tids sosiale og politiske liv, blir utsatt for det «svevestøv» som forurenser verden: ideologiske motsetninger, maktmisbrukets logikk, tilbakekomsten av gamle identitetsideologier som går ut på å ekskludere andre, utbytting av jordens ressurser, vold i alle former og krig mellom folk. Alt dette er «giftig støv» som tåkelegger luften på vår jordklode, forhindrer fredelig sameksistens, mens vår indre usikkerhet og fremtidsfrykt tiltar dag for dag.
Vår død
Og til sist minner denne skrøpelighetens tilstand oss om dødens drama. På mange måter prøver vi i våre overfladiske samfunn å utdrive døden og til og med få den ut av våre språk. Men døden tvinger seg fram som en kjensgjerning som vi må regne med, et tegn på vårt livs foreløpighet og flyktighet.
Det gjør oss godt å minnes hvem vi egentlig er
Så til tross for de masker som vi bærer og de lure kunstgrep som er ment å distrahere oss, minner asken om hvem vi er. Dette gjør oss godt. Det redimensjonerer oss, stusser vår narsissisme, fører oss tilbake til virkeligheten, gjør oss mer ydmyke og åpne mot hverandre: Ingen av oss er Gud, vi er alle underveis.
Selv om vi mottar asken med bøyd hode, for igjen å huske hvem vi er, går ikke fastetiden ut på at vi skal henge med hodet.
La oss løfte hodet og se mot ham
Men fastetiden er også en innbydelse til å vekke til live håpet i oss selv. Selv om vi mottar asken med bøyd hode, for igjen å huske hvem vi er, går ikke fastetiden ut på at vi skal henge med hodet. Snarere oppmuntrer den oss til å løfte hodet mot ham som står opp fra dødens avgrunn og drar også oss med seg, opp fra syndens og dødens støv og inn i det evige livs herlighet.
Så asken minner oss om det håpet som vi er kalt til, for Jesus, Guds sønn, forenet seg med jordens støv, og løftet det helt opp til himmelen.
Han henter oss opp
Så asken minner oss om det håpet som vi er kalt til, for Jesus, Guds sønn, forenet seg med jordens støv, og løftet det helt opp til himmelen. For å dø for oss og forsone oss med Faderen steg han ned i støvets avgrunn, slik vi hørte av apostelen Paulus: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21).
Bestemt for udødelighet
Dette, brødre og søstre, er det håpet som vekker til live igjen den aske som vi er. Uten dette håpet er vi bestemt til passivt å måtte tåle skrøpeligheten i vår menneskelige tilværelse, og særlig når vi står overfor døden, synker vi ned i tristhet og håpløshet, og ender opp med å resonnere som de tåpelige: «Livet vårt er kort og fullt av sorger, mot avslutningen av menneskelivet finnes ingen kur. [...] Kroppen blir til aske, og livsånden løst opp i tynn luft» (Visd 2,1–3). Men håpet om den påske som vi vandrer mot, støtter oss derimot i vår skrøpelighet, det forsikrer oss om Guds tilgivelse, og selv mens vi er omhyllet av syndens aske, åpner det oss for den for livets gledefylte bekjennelse: «Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet» (Job 19,25). La oss huske følgende: «Mennesket er støv, og til støv skal det vende tilbake, men i Guds øyne er det dyrebart støv, for Gud skapte mennesket og bestemte det for udødelighet» (Benedikt XVI, generalaudiensen 17. februar 2010).
«Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet.»
La oss vende om til Gud av hele vårt hjerte
Brødre og søstre, la oss med asken på hodet vandre mot påskens håp. La oss vende om til Gud, la oss vende om til ham av hele vårt hjerte (Joel 2,12), la oss stille ham i sentrum for vårt liv, slik at minnet om det vi er – skrøpelige og dødelige som aske som spres for vinden – endelig kan bli opplyst av Den oppstandnes håp. Og la oss orientere vårt liv mot ham og slik bli tegn på håp for verden: La almissegivingen lære oss å gå ut av oss selv for å dele hverandres våre behov og nære håpet om en bedre verden. La bønnen lære oss at vi er avhengige av Gud, eller slik Jacques Maritain uttrykte det, «himmeltiggere», for å nære håpet om at det inne i våre skrøpeligheter og på slutten av vår jordiske pilegrimsferd finnes en Far som venter på oss med åpne armer. La fasten lære oss at vi ikke lever bare for å få tilfredsstilt våre behov, men at vi sulter etter kjærlighet og sannhet, og at det bare er Guds kjærlighet og kjærligheten oss imellom som virkelig makter å mette oss og å få oss til å håpe på en bedre fremtid.
La bønnen lære oss at vi er avhengige av Gud, eller slik Jacques Maritain uttrykte det, «himmeltiggere», for å nære håpet om at det inne i våre skrøpeligheter og på slutten av vår jordiske pilegrimsferd finnes en Far som venter på oss med åpne armer.
Gud og menneske er bundet sammen
Må den alltid følge oss, vissheten om at fra den stund da Herren kom i jordens aske er «jordens historie himmelens historie. Gud og menneske er bundet sammen i en og samme bestemmelse» (C. Carretto, Il deserto nella città, Roma 1986, 55), og han vil for alltid feie bort dødens aske, for å la oss skinne av nytt liv.
La oss med dette håpet i hjertet legge i vei. Og la oss forsone med Gud.
Se video: Feiringen på ett minutt
Les mer
- Saken hos Vatican News
- Vatican News: Pave Frans på sykehus. Dag for dag
