Messens evangelium
På den tid sa Jesus til sine disipler:
Vokt dere for å gjøre deres fromme gjerninger med tanke på at folk skal se dem; for i så fall får dere ingen lønn hos deres Far i himlene.
Når du altså gir en gave, la være å forkynne det med trompetstøt, i synagogen eller på gaten, som de skinnhellige gjør, for at folk skal se opp til dem, – for det sier jeg dere, at dermed har de fått sin lønn. Men når du gir en gave, skal ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, slik at din gave forblir ukjent; men din Far, for hvem intet er skjult, han skal lønne deg.
Og når dere ber, skal dere ikke gjøre som de skinnhellige; de står gjerne frem i synagogene og på gatehjørnene og ber, for at folk skal legge merke til dem. Men det sier jeg dere, at dermed har de fått sin lønn. Du derimot, når du ber, da gå inn i ditt kammer og lukk døren til, og be til din Far som er i det skjulte; for ham er ingenting skjult, og han skal gi deg din lønn.
Når dere faster, så ta ikke på dere en dyster mine, slik som de skinnhellige; de setter opp et riktig elendig ansikt, for at folk skal se at de faster, – men så sier jeg dere også, at dermed har de fått sin lønn. Du derimot, når du faster, da skal du både salve ditt hode og vaske ditt ansikt, slik at ingen ser at du faster, andre enn din Far i det skjulte; for ham er ingenting skjult, og han skal gi deg sin lønn. (Matt 6,1–6.16–18)
Fastetidens hellige førti dager innledes med askeonsdag. Med denne dag «begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden».[1] Fastetidens førti dager har en særskilt nåde og skal spille en særskilt rolle i våre liv som kristne. Pave Benedikt XVI oppsummerte fastetiden og dens formål med følgende ord:
Fastetiden er en reise, å gå sammen med Jesus som går opp til Jerusalem, stedet hvor han lidelse, død og oppstandelses mysterium fullendes. Fastetiden minner oss om at det kristne liv er en vei vi går, ikke for å følge en lov, men for å gå sammen med Jesus ... Sannelig, Jesus sa til oss «Dersom en mann vil følge etter meg må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors hver dag og følge med» (Luk 9,23). Med andre ord: han forteller oss at for å oppnå, sammen med ham, oppstandelsens lys og glede ... må også vi ta opp vårt kors ... (Joh 19,17)».[2]
Det at vi i fastetiden går «sammen med Jesus som går opp til Jerusalem» understreker to viktige momenter som vi i løpet av denne tid stadig bør sette frem for oss. For det første er ikke fasten noe vi gjør alene. Vi vandrer den alltid sammen med Herren. Dermed kan vi sette vår lit til at nåden – den guddommelige hjelp til frelse – står oss bi i denne tid og trygger oss på vår vei. Videre overholder vi fasten som Kirken, som Guds folk, som Kristi mystiske legeme. Dermed kan vi trygt hvile i Kirkens bud og Kirkens riter og feiringer, og la disse være rammeverket i vår faste. For det andre handler fasten om vandringen mot Jerusalem, mot påsken og Herrens frelsesbringende mysterier. Målet med vår fastegang må prege våre 40 dager. Det vi gjør i fastetiden har som hensikt å rense oss slik at da vi trer inn i Jerusalem med Jesus er vi virkelig klare til å vandre med Jesus også til Getsemane hage, til Golgatas høyde, til graven. Og, fra graven, til oppstandelsens morgen. Vi oppsummerer alt dette i askeritualet, ved at vi ber: «Hjelp oss å overholde fasten, så vi med lutret sinn kan nå frem til feiringen av din Sønns påskemysterium.»[3]
For renset å kunne feire Sønnens påskemysterium, som er «oppstandelsens lys og glede», skal vi faste. Ordet «faste» kommer fra det norrøne ordet «fasta». Det betyr «å holde fast ved». Faste er å holde fast ved våre forpliktelser som Jesu disipler, å holde fast ved det som pålegges oss i vandringen mot Jerusalem, å holde fast ved Kirkens krav. Disse Kirkens krav oppsummeres i det trefoldig fastebud: bønn, selvfornektelse og barmhjertighetsgjerninger.
For det første: bønn. I bønn samtaler vi med Gud, vi åpner våre hjerter og vår sjel for Ham som har skapt oss, elsker oss og sendte sin Sønn for vår frelse. Bønnen uttrykker vår kjærlighet til Gud og vår tro på ham. Bønnen gjør virkelig også vår søken etter ham: Mennesket er – som katekismen lærer – stadig «på leting etter Gud»[4] og leter fordi mennesket forstår – som salmen lærer – at «stort er [Herrens] navn over den vide jord» (Sal 8,2). Bønn retter, med andre ord, våre liv mot Gud og gjør våre liv til sted hvor Gud kan gjøre storverker. Jesu ord i dagens evangelium oppfordrer oss derfor til å «gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6,5–6).
For det andre: selvfornektelse. Selvfornektelsen handler om å gjøre som Johannes Døperen, om å bli mindre, slik at Jesus kan bli større (se Joh 3,30). Det handler om å temme våre egne (ofte unødvendige) behov, slik at det virkelige kristne liv, det livet Jesus kaller hver og en av oss til, kan vokse. Det handler om å finne tilbake til det som gir mening, finne det som gir oss liv, og ta bort det som står i veien for Gud i våre liv. Jesu ord i evangeliet advarer mot en falsk og ytre faste, for fasten kan ikke og skal aldri være for egen del – en slik faste blir selvopptatt og blir dermed akkurat det fasten skal fjerne i oss. Derfor peker Jesus, som for bønnen, på at fasten bør være lite synlig og bør måles ene og alene av Gud. Vår faste skal belønnes av alene «din Far, som ser i det skjulte» (Matt 6,18).
For det tredje: barmhjertighetsgjerninger. Disse gjerningene handler om å gi uttrykk for vårt ansvar for våre brødre og søstre, og bli i verden et gjenskinn av Guds kjærlighet, en kjærlighet som kommer til uttrykk i Jesus og den frelse han vant for oss i Jerusalem (se Joh 3,16) – fastetidens mål. Ved å etterligne Guds omsorg setter vi Gud midt i vårt liv, og ved å se til vår neste setter vi oss selv til siden. Som bønnen og selvfornektelsen handler nestekjærligheten om å bli mindre fremfor Gud og la Gud ta større plass i mitt liv. I dagens evangelium advarer Jesus også mot en ytre, en falsk barmhjertighet: «Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker» (Matt 6,1). Istedenfor skal barmhjertigheten gjøres for Gud og vår neste, og belønnes ene og alene av Faderen, «som ser i det skjulte» (Matt 6,4).
Avslutningsvis, noen praktiske råd. Å vende om «og tro på evangeliet» (Mark 1,15) uttrykkes ved bønn, selvfornektelse og barmhjertighetsgjerninger. Da vi går i gang med fasten bør vi utse måter å gjøre dette på som i) er gjennomførbare, istedenfor urealistiske, ii) kan vedvare fasten igjennom, istedenfor at alt grunnstøter etter to dager, iii) utfordrer og krever noe av oss, istedenfor gjentakelser av tidligere faster som er mer vane enn oppofrelse.
Til oss alle, en signet fastetid. I Jesu hellige navn. Amen.
Noter
[1] Romersk missale, Askeonsdag, kollektbønn
[2] Pave Benedikt XVI, Askeonsdagens generalaudiens, 9. mars 2011
[3] Romersk missale, Askeonsdag, bønn over asken
[4] Den katolske kirkes katekisme, 2566
Les mer om fasten
- Askeonsdag i kirkeåret
- – Frigjør ditt hjerte! (en askeonsdagspreken)
- Fastetidens skriftlesninger og liturgi
- Å frigjøre åndelige krefter – en samtale om fasten
- Hvorfor askekors på pannen askeonsdag?
- Hvorfor er fastetiden førti dager lang?
- Hvorfor abstinens fra kjøtt på fredager i fastetiden?
