Katolsk Seljumannamesse på Selja: Der Kirken i Norge ble født

Publisert 9. juli 2018 | Oppdatert 10. juli 2018

 

PÅ DEN SMALE VEI: Pilegrimene på vei fra kaien til Selje kloster.  Ministrant Jean-Claude Muhindo bærer krusifikset. 

 

Lørdag 7. juli 2018: Små og store langveisfarende pilegrimer står forventningsfulle i solen på Klosterbåt-kaien. De skal feire katolsk Seljumannamesse på den hellige øyen Selja, Norges eldste pilegrimsmål.

 
Tekst og foto: Ragnhild H. Aadland Høen
 

Helt ut mot det stormfulle Stadhavet ligger det et fantastisk kulturlandskap med lune viker, dramatiske fjell, idylliske øyer og kritthvite sandstrender. Men viktigst av alt: Her finner du Selja, «den heilage øya», der den åndelige gravitasjonskraften formelig er til å ta og føle på. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet. De mange som kommer til den hellige øyen som turister, forlater den ofte som pilegrimer.  Herfra drar ingen uberørt. Selja gjør noe med deg.

 

ÅPENBARING: Så åpenbarer klosterruinene seg for pilegrimene; her skal de feire katolsk messe, slik det ble feiret helt frem til reformasjonen.

 

Der Kirken ble født

Kristenretten ble født på Moster og kristenfolket ble født på Stiklestad, men selve Kirken i Norge – den ble født på Selja gjennom martyrenes blod. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn», sa kirkefaderen Tertullian. Seljumannamesse feires den 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.

 

Fra Filippinene i øst til Peru i vest

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant den hellige Sunnivas ukorrumperte legeme. Klokken er 11.30 idet Klosterbåten frakter den første, fulle lasten med pilegrimer over til øyen. Det er perfekt pilegrimsvær: 19 grader og sol. Ikke for varmt, ikke for kaldt.

Etter båtavgang nummer to er alle de 59 pilegrimene kommet i land og klare for vandring over øyen. De er fra 0 til over 80 år gamle, og de kommer fra øst og vest, fra nord og sør: Fra Skottland og Peru i vest til Oslo, Polen, Ungarn, Romania og Filippinene i øst – fra Ålesund i nord til Bergen og Kongo i sør. To lutheranere og fire pinsevenner er også med. Her på Selja er vi alle ett i Kristus. 

 

HELLIG ØY: Her bodde og ba benediktinermunkene i århundrer, her led St. Sunniva martyrdøden – og her samles katolske pilegrimer hvert år til messe, bønn og forening med Kirken i Norges arnested. 


Pilegrimer i Marias hage

Pilegrimsprosesjonen går over øyen i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Vi ber rosenkransen og synger underveis. Kristus leder an; en ministrant fra Kongo bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det. 

Solen skinner på oss og på alle Maria-blomstene som vokser langs den gamle pilegrimsstien. Selja er Marias hage. Her finner du marikåpe, flekkmarihånd, mariauga (forglemmegei), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), Maria nøkleblom og Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor på Selja. 

Også Hellig Olav finner du spor etter her. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja – akkurat der hvor den hellige Sunniva hadde gått i land noen årtier før. Kongen knelte i bønn i hulen og i Sunniva-kirken like utenfor hulen i 1015. 

Hellig Olav var der! Og snart er vi der også! 

TRÅD I VEVEN: Bispesetet på Selja ble etablert i 1068, og når Kirken feirer messe her, legges det inn en ny tråd i en rik trosvev med over 1000 års historie.  

 

Et av de aller første klostrene

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen. 

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øyen.

 

 

MISJONSOPPDRAG: – Kirkens vekst er vår sak, for vi er misjonærer. Gud har kalt oss til å bringe våre landsmenn det glade budskap om Jesus Kristus, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken. 

 

– Vi er misjonærer

I 1068 ble Selja bispesete for hele vest- og sørlandskysten. I morgen, søndag 8. juli, er det tid for en stor, økumenisk feiring av 950-årsjubileet for Vest-Norges første bispesete. Men i dag er det katolsk messefeiring på Selja.

Vi er fremme, og alle hjelper til med å sette benkene på plass i ruinene av klosterkirken. Liturgien starter. Med ett er Den katolske kirke på plass på den hellige øyen der den hører hjemme – med hele sin fylde, også i forkynnelsen. 

– Kirkens vekst er vår sak, for vi er misjonærer. Gud har kalt oss til å bringe våre landsmenn det glade budskap om Jesus Kristus, fremholder p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken.

– Vestlandet trenger oss katolikker som misjonærer. For Evangeliet i sin fylde forkynnes bare i Den katolske kirke. Jesus har grunnlagt en synlig kirke på jord: Den katolske kirke. Og dette er en umistelig del av Evangeliet, fortsetter han.

– Ved helgenenes forbønn og våre anstrengelser kan Kirken i Norge vokse. Men det viktige er hva Gud gjør. Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist. Det er vårt privilegium å få delta i byggearbeidet. I dag ber vi om at stadig nye mennesker må komme til tro og finne et hjem i Guds Kirke. Vi ber om vekst i Kirken, ikke bare i antall, men vekst i hellighet. Vi ber også for oss selv, om at Herren må gjøre oss mer lik Sankta Sunniva. Vi ærer henne fordi hun lignet Kristus, og det er vårt håp at også vi kan vokse inn i hennes sko. Det er et ambisiøst mål, men for Gud er alle ting mulig. Amen.

 

Hjem igjen til Kirken

Etter messen er det tid for å spise niste, drikke hellig vann fra Sunniva-kilden og klatre opp trappene til hulen der martyrene fant sin død. Sunniva-hulen er et godt sted å be. Hvis Norges kristne hjerte ligger skjult i fjellet et sted, så ligger det inne i fjellet på Selja. Det er formelig så du kan høre det banke fra innerst i hulen – fra livmoren som fødte Kirken i Norge. 

Vi nyter tiden i kloster- og helgenanlegget samtidig med en turistgruppe. I det båten tuter på de siste turistene, kimer kirkeklokken i klostertårnet og kaller pilegrimene til bønn. Det er tid for å be tidebønnen vesper, slik benediktinermunkene ba her gjennom århundrene.

Vesper og hele den katolske valfarten avsluttes med en av de kjæreste bønnene Den katolske kirke har: Salve Regina, som ble til 100 år før dette klosteret ble til. Vi synger på latin, men vet at vi ber dette:

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor. Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

Den bønnen hører hjemme her, og dermed kjenner vi også at vi gjør det. Vi er hjemme. Helt hjemme. Og vi ber: Må mange flere finne veien hit, hjem igjen til Kirken! "Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt, finna dei gamle stigar att!" (St. Thomas av Aquinas)

 

 

 

BERGENSBENKEN: Fire blide pilegrimer fra St. Paul menighet i Bergen.

 

DAGENS BØNN: – I dag ber vi om at stadig nye mennesker må komme til tro og finne et hjem  i Guds Kirke, ba p. Ole Martin Stamnestrø i sin preken. 

 

Les mer

Mer om:
Innenriks