Preken på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 16. oktober 2019 i San Carlo-kirken, Roma
FESTGUDSTJENESTE: P. Josef Ottersen preker under
festgudstjenesten som åpner Olavfestdagene i Roma
Kjære brødre og søstre,
søk styrke i Herren, oppfordrer Paulus oss. Han har selv erfart Guds veldige kraft, som han også skriver om til kolosserne:
«Kraften fra hans herlighet skal gi dere styrke, så dere alltid er utholdende og tålmodige. Med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike.»
Det er den kraften Olav den hellige møtte i utlandet. En Gud som ikke er underlagt skjebnen og ragnarok, men som er allmektig og evig. En Gud som har ført oss ut fra mørket og inn i lyset! I vår dåp, i vår omvendelse har det skjedd en forvandling. Vi er blitt en ny skapning i Kristus. Efeserbrevet vektlegger at dette er noe som allerede har skjedd. Ved våre misgjerninger har vi mistet livet, men Kristus har gjort oss levende. Han har reist oss opp med seg, og satt oss i himmelen med seg. Det høres ut som en festtale, hvor vi allerede triumferer i himmelens herlighet.
Men han retter også oppmerksomheten mot noe som står foran oss, som vi må forberede oss på. At vi må ta på oss Guds fulle rustning, betyr både at vi må fullføre den forvandling han har startet i oss – og at vi må være på vakt for fiendens kommende angrep.
Når han går inn på de ulike delene av rustningen, bruker han både et retorisk virkemiddel fra antikken og den konkrete situasjonen fra hvor han skriver brevet. Det var ganske vanlig på den tiden å bruke krigsmetaforer når man skulle gi en pep talk. Men selv sitter Paulus fanget her i Roma når han skriver til de kristne i Efesus. Sannsynligvis satt han fengslet nedi gata her, og så ut på Forum Romanum og de romerske soldatene.
Dette med å kle på seg dydene, er også et billedspråk fra det gamle testamentet. Jesaja profeterer om Messias og sier at han er kledt i rettferd og har et belte av troskap om livet. Paulus presiserer at disse tegnene på en ny identitet, er noe vi må å ta på oss. Alle som bærer kristennavnet, som våger å bruke Kristi navn om seg selv, bør være synlig preget av sannhet og rettferdighet. At fredens evangelium skal være våre sko, henspiller også til Jesaja: Hvor vakre over fjellene er føttene til den som springer med bud om fred, som bringer godt budskap, som forkynner frelsen. Med det glade budskap kan vi både stå stødig i vår tro og skride frem med håp for øyet. Troen er vårt skjold, som beskytter oss mot angrep fra det onde, anklager fra de vantro og falske løfter om midlertidig lykke. Frelsen er hjelmen som redder oss til det evige liv, og Guds ord er sverdet som oppildnet av Den Hellige Ånd, seirer over mørkets kraft.
De fleste delene av rustningen er noe soldaten selv tar på seg, men det er noen andre som plasserer hjelmen på hodet og gir ham sverdet i hånden. Det ser altså ut som Paulus poengterer et skille mellom vår egen innsats, og det som er gitt av Gud. Troen og Guds ord er en gave som Gud gir og den troende tar imot.
Til slutt har vi det komplette bildet av det kristne mennesket. Dette er den stridene kirke, som står i hellig kamp mot mørkets krefter. Dette er en åndskamp og våre våpen er ikke av menneskehender. Det er overnaturlige verktøy med guddommelig kraft, til å kjempe mot ondskapens åndehær og verdens herskere.
«Olav fant endelig noe som var verdt å kjempe for, og om nødvendig gi sitt liv for. Ved sin omvendelse bytter han ut sine viking-våpen med åndelige våpen.»
Olav den hellige forstod at han i kirken kan kjempe for noe større enn verdslig makt og rikdom. Han ville også tilhøre Kristi hær, som gjennom forkynnelse og sakramenter innlemmet folk i Guds eget liv. Olav fant endelig noe som var verdt å kjempe for, og om nødvendig gi sitt liv for. Ved sin omvendelse bytter han ut sine viking-våpen med åndelige våpen. Den nye sannhet, rettferdighet og tro tvinger frem et nytt menneskesyn og verdisett. Med innføringen av kristenretten, fikk Olav vedtatt lover som beskytter nyfødte barn, kvinner, slaver og andre svake i samfunnet. Han bygde opp en kirkestruktur uavhengig av statsmakten, og styrket det kristne ekteskapet som institusjon i samfunnet.
Da Olav tok på seg Guds fulle rustning, ble Norge endelig et sivilisert land. Det vi hyller i Olav, er først og fremst Guds inngripen i vår brutale verden. Vi takker Olav den hellige for at han stilte seg til disposisjon for Guds vilje, tar det som forbilde for vårt eget liv, og ber om hans forbønn. Måtte Gud stadig åpne øynene våre for ondskapen i oss selv og vårt samfunn, og gi oss styrke til fortsette å føre menneskeheten ut av denne mørke verden og inn i lyset.
Hellige Olav, Norges evige konge, be for oss.
Roma, 16. oktober 2019
Les mer