Betraktninger i Påskens hellige triduum: skjærtorsdag

Publisert 9. april 2020 | Oppdatert 9. april 2020

Les sr. Anne-Lise Strøms høytidsbetraktninger fra Lunden kloster:

HELLIG LUND: Kommuniteten på Lunden består av 10 søstre fra Frankrike, Italia, Norge, Polen og Tyskland. De vakre klosterbygningene ble fullført i 1966 etter tegninger av arkitektene Gunnar og Sven Bjerke. Lunden gård ble kjøpt for private midler og gitt til klosterformål allerede før andre verdenskrig av legdominikanerinnen Marie Knudtzon.

Den hellige Athanasius av Alexandria (år 333) formulerer, etter min mening, meget godt det vi feirer under påskens hellige tre dager i et påskebrev som står i vår tidebønnebok på fredag, 4. uke i fastetiden:

Hvor herlig det er å gå fra fest til fest, fra bønnetid til bønnetid, fra en høytid til den neste. Nå nærmer tiden seg, som bringer oss til en ny begynnelse: Nå lyser vi den salige påske, da Herren ble ofret. Ja, vi nyter livets føde og vår sjel fryder seg over å drikke hans dyrebare blod som kildevann, men allikevel tørster vi etter mer; vi brenner av lengsel etter å spise igjen! Han er nærværende for dem som tørster, og på grunn av sin godhet lar han, på den store festdagen, dem som tørster i sitt indre, komme til seg. Frelseren sier: Den som tørster, han komme til meg for å drikke». Dens kraft opplyser til enhver tid dem som har et opplyst sinn. Ham opplyser strålene fra den høyeste Gud som er altets hersker. Denne festen styrer vårt liv midt i verdens fortredeligheter. Da samler han oss, overalt knytter han alle sammen med åndelige bånd. Det er Han selv som samler til fest dem som er langt borte, og de som er legemlig fjernt, er ved hans hjelp hos oss i troens enhet.

Vi følger Jesus på hans lidelsesvei opp til Jerusalem og vi lever med ham i hans angst, hans lidelse og hans død, helt inn i oppstandelsen. Hele vårt liv er knyttet til ham.

PRIORINNENS REFLEKSJONER: Sr. Anne-Lise Strøm ble valgt til priorinne ved
Lunden første gang i 1980. I april 2019 ble hun atter valgt, da for sin niende treårsperiode.

Betraktninger på skjærtorsdag

Bilde

I denne merkelige tid må vi, grunnet koronaviruset, feire påske i hvert vårt hjem, uten direkte å kunne delta i de liturgiske handlinger. Likevel er det troens fellesskap som forener oss. Denne inderlige lengsel etter å kunne delta i skjærtorsdagsmessen, en inderlig lengsel som ved Ånden forener oss med Kirkens biskoper og prester, og som gjør oss til ett fellesskap, til én levende Kirke. For et privilegium å kunne bruke våre elektroniske hjelpemidler for å følge med på alle Kirkens handlinger. Kirken har gitt veiledning (på katolsk.no) om hvordan dette kan gjøres praktisk. I Den hellige ånd finnes ingen avstand og «Jesu yppersteprestelige bønn» i Joh. 17 blir virkelighet: «Far, du har gitt meg dem og jeg vil at der jeg er, skal også de være.»

For å understreke viktigheten av fellesskapet, legger vi stor vekt på fotvasken i klosteret. Vi samles og priorinnen vasker søstrenes føtter, mens vi synger: Et nytt byd gir jeg dere sier Herren, at likesom jeg har elsket dere skal også dere elske hverandre. På den måten følger vi Jesu eksempel som tjener for sine disipler. Det er kjærlighetens fellesskap som er det sentrale i Kirken.

Vi søstre har deretter et høytidelig måltid, det mest høytidspregede gjennom hele året. Vi pynter bordene med hvite damaskduker, som vi har arvet fra vår grunnlegger og med nypussede messingkandelabre, og setter frem den beste vinen vi har. Vi har spart på den gjennom hele året, nettopp til denne høytidelige anledning. Vi spiser i stillhet, og en søster leser fra Johannesevangeliet fra og med kapittel 13: Jesu avskjedspreken. Dette er en gripende stund, og vi lever oss alle inn i Jesu siste måltid. Vi går i stillhet til kirken og leser videre fra Johannesevangeliet kapittel 17, Jesu yppersteprestelige bønn. Vi blir så i tilbedelse til midnatt.

I denne hellige uke tenker jeg mye på martyrene i Algerie, de som ble drept i Atlasfjellene i 1996. Filmen «Om guder og mennesker» ble laget om dem, og den er usedvanlig gripende. Den har vært inspirasjonskilde til fordypelse av felleslivet for mange av oss klosterfolk, men også for legfolk. To ting sitter fast i min hukommelse: Den ene er det siste måltidet i klosterfellesskapet. Alle munkene venter på at de skal bli hentet og henrettet. Det kan skje når som helst. Filmen viser hvert enkelt ansikt rundt bordet og den angst som preger dem. Under måltidet sitter alle i taushet og hører på Tsjajkovskijs «Svanesjøen». Den andre er scenen hvor en av munkene prøver å overtale prioren til å bryte opp og reise hjem til Frankrike, slik myndighetene har anbefalt. Prioren sier de uforglemmelige ord om at munkene, ved sin løfteavleggelse, har lovet lydighet inntil døden og at alle skal forbli trofaste mot fellesskapet. Her ser vi et så tydelig symbol på Herrens siste måltid, og et likeså tydelig uttrykk for hvor viktig det er å leve og dø i fellesskap.

Vår hellige far pave Frans tar i bruk alle midler for å ivareta oss alle. Hans budskap er å unngå å la seg gripe av frykt. Jesus selv ber oss om ikke å la oss gripe av angst. Han er ombord i båten når redselen tar tak i oss: redselen for å bli syk, ensom, redselen for å dø – disse følelsene, som berører oss alle. Troen holder oss oppe og ved håpet har vi kastet anker i de evige boliger.