Av biskop Egon Kapellari, Østerrike
«Se, jeg står for døren og banker, og til den som hører min røst og åpner døren, vil jeg tre inn, og vi to skal spise nattverd sammen - jeg med ham og han med meg» (Åp 3,20).
Slik lyder Kristi ord til menigheten i Laodikea. Fra tidenes morgen har mennesker søkt beskyttelse bak en mur, i en hule eller et telt. Men man kan ikke i dette avgrensede rommet være så selvstendig at man kan unnvære en åpning, så man ikke kan gå inn og ut for å få kontakt med andre mennesker og hente livsnødvendige ting. En åpning som man også kan stenge igjen for å være i ensomhet eller oppholde seg der i sluttet krets med andre.
Det å åpne en dør til en ny livsfase eller det å lukke igjen for skadelige påvirkninger, er under gitte omstendigheter noe som kan være avgjørende for ens eksistens. Derfor har Jesus sagt om seg selv at han ikke bare er verdens lys, veien, sannheten og livet, men også døren. I Johannesevangeliet, hvor han kaller seg den gode hyrde, sier han også: «Det er jeg som er porten for fårene. (...) Den som går inn gjennom meg, er i sikkerhet; og han skal kunne gå inn og ut og beite fritt. Tyven kommer ikke for annet enn å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod» (Joh 10,7.9-10).
Profeten Esekiel så i en visjon det gjenoppbygde tempel i Jerusalem og hørte Guds ord om helligdommens østport: «Denne porten skal være lukket og skal ikke åpnes. Ingen må komme inn gjennom den. Herren, Israels Gud, har gått inn gjennom porten; derfor skal den være lukket» (Esek 44,2). I oldkirkens fortolkning blir denne østvendte dør, som er lukket og bare kan åpne seg for Herren, et tegn som viser hen til Maria. Hun er den lukkede port, som bare Kongenes Konge trer inn gjennom. I østkirkene vises også i dag på ikonostasen - den billedveggen som skiller alterrommet og kirkeskipet - en fremstilling av Herrens bebudelse. I den vestlige Kirke kalles Maria i det lauretanske litani «Himmelens port».
Før den høytidelige innvielse av en kirke banker biskopen med sin stav på kirkens port, mens koret synger følgende ord fra salme 24: «Porter, løft deres buer, spring opp evige dører, så herlighetens konge kan dra inn.»
Dører åpner veier til livet, men også veien til døden. I et skuespill av den amerikanske dramatikeren Thornton Wilder med tittelen «Den lange julemiddagen» vises hvordan en familie bestående av flere generasjoner holder sin julemiddag ved et langt bord mellom to dører. En gang i mellom skyves en barnevogn gjennom livets dør på den ene siden. Og av og til reiser en mann eller kvinne seg fra bordet og går alene ut av den andre døren. Det er dødens port.
Den kristne tro sier at bak døren står Kristus, som lot det forkynne for menigheten i Laodicea at han ville holde måltid med den som lar Kristus komme inn i sitt liv og sin død.
Fra Ord på Vejen, nr. 5/1996.