Av biskop Egon Kapellari, Østerrike
Ved den siste nattverd knelte Jesus ned foran disiplene og vasket deres føtter. I denne handling ble i fortettet form Jesu holdning til menneskene uttrykt, slik som det var kommet til uttrykk på utallige måter under de tre års offentlige virke.
«Jeg har gitt dere et forbilde», sier Jesus etter fotvaskingen, «slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,15). Slik pålegger Jesus Kirken til å forbli trofast mot det åndelige innhold i fotvaskingen og utøve det i praksis. Fotvasking, det er å knele for et menneske, ikke for å tilbe ham, men for å se hans sår tydeligere og bedre å kunne forbinde dem. Fotvasking, det er å gjøre seg liten, selv om man er like stor som den andre, for ikke å betrakte ham ovenfra og ned på en fordømmende måte.
Dersom man ikke kneler foran et annet menneske, men kneler for Gud, har det andre årsaker. I en religionstime vil et barn på spørsmålet om hva det å knele betyr, svare: Det er å gjøre seg liten for Gud. Jeg tenker ofte på hvordan et ca 4 år gammelt barn reagerte da det sammen med meg trådte inn i en kjempestor romansk kirke. Helt målløs over rommets storslåtthet og glans gikk barnet langsomt fremover på tåspissene. Og denne ærefrykten var på ingen måte påtvunget, men like naturlig i barnets liv som lek og latter.
«Han har sett til sin ringe tjenerinne», synger Maria i Magnificat. Slik taler det ydmyke menneske i kjærlighetens frihet til sin Gud. Gud er mild godhet, men også fryktinngytende herlighet, som tvinger i kne. Profeten Jesaja så i en visjon i templet i Jerusalem denne herlighet og ropte: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud» (Jes 6,5). Kristus er den bror som disiplene sitter til bords med, men også den Herre som Peter faller på kne for og sier: «Gå bort fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» Å knele for å gjøre seg liten overfor Gud passer til denne innsikt og erfaring.
Å knele er ikke den eneste holdning overfor Gud. Beredvillig høring når man står, og oppmerksom lytting når man sitter, er supplerende uttrykksmåter i kristen spiritualitet.
Fra Ord på Vejen, nr. 1/1997.