Nattverden

Omtale

Nattverden er det allerhelligste og største sakrament. Den kalles mer korrekt «Det eukaristiske sakrament». Nattverd betyr «aftensmåltid», og henger sammen med tiden for innstiftelsen av sakramentet23. Eukaristi betyr «takksigelse», og kommer av den store og gamle takkebønn som alltid innleder nattverdfeiringen: «I sannhet, det er verdig og rett...» Kommunion er betegnelsen vi bruker på selve mottakelsen av nattverden, og ordet betyr «fellesskap», «for alle har vi del i det ene brød» (1.Kor 10, 17). Selve det vigslede nattverdbrød (Kristi Legeme) som vi hilser med knefall, kalles hostie (A), og ordet betyr det som er ofret. Vigslingen skjer på alteret (B), idet brødet befinner seg på patenen (C) og vinen blandet med vann i kalken (D). Hostien kan stilles ut for menigheten til tilbedelse eller velsignelse ved hjelp av monstransen (E), og blir oppbevaret i ciboriet (F) som plasseres i tabernakelet (G). Det blir markert med den røde evighetslampe (H).

Måltid og fellesskap

I alle kulturer det en sammenheng mellom måltid og fellesskap. Vi liker å gå på pizzabar, pub eller kafé med gode venner. Dersom et familiefellesskap fungerer dårlig, kan måltidene være den rene lidelse. I orientalske kulturer har denne sammenheng vært ennå sterkere. Derfor var sjokket så stort da man så hvilke mennesker Jesus spiste og drakk sammen med24.

Jesus brukte måltider for å markere fellesskap med mennesker han omgikk, og derfor også mellom Gud og mennesker. Det gir en helt spesiell betydning når vi i Bibelen leser om brødunderet (Matt 14, 15-20; Joh 6, 1-71), gjestebudet (Luk 14, 7-24), den fortapte sønns hjemkomst (Luk 15, 23), bryllup (Matt 22, 1-14; Joh 2, 1-12; Åp 19, 9) og påskemåltidet (Mark 14, 12).

På den bakgrunn er det lett å forestille seg hvilket enormt inntrykk påskemåltidet kvelden før Jesus ble henrettet, må ha gjort på disiplene. Det behøver ikke å undre noen at ordene «Gjør dette, for å minnes meg» (Luk 22, 19) straks gjorde regelmessig deltakelse i nattverden til det viktigste fellesanliggende for de kristne25. Tradisjonen har fortsatt i to tusen år. Intet er mer sentralt for en katolikk enn å delta i Messen, d.v.s. i en gudstjeneste der nattverden feires. Når vi kommer sammen for å holde Messe, kommer Gud oss i møte gjennom nattverden på en helt konkret måte.

Hovedelementene i nattverdfeiringen er frembæringen av offergavene (bl.a. brød, vin og vann), Den eukaristiske bønn og kommunionen som innledes med Herrens bønn, fredshilsen og brødsbrytelse. Den eukaristiske bønn når sitt høydepunkt idet presten løfter brødet og kalken og sier:

Da vår Herre Jesus Kristus frivillig overgav seg til sin lidelse, tok han brødet, takket, brøt brødet, gav det til sine disipler og sa:
Ta og et alle derav:
for dette er mitt legeme
som skal gis for dere.

Likeså tok han etter måltidet kalken, takket atter, gav den til sine disipler og sa:
Ta og drikk alle derav:
for dette er mitt blods kalk,
den nye og evige pakts blod,
som skal utgytes for dere
og for de mange
til syndenes forlatelse.
Gjør dette til minne om meg26.

Forvandlingen markeres ved at hostien og kalken løftes. Menigheten kneler. Det kan ringes med en messeklokke, og Kristi legeme og blod kan incenseres med røkelse.

Under kommunionen utdeles hostien27 med ordene:

Kristi Legeme.

Offer og (for)soning

Lenge før Jesu tid hadde menneskene søkt konkret fellesskap med Gud ved å ofre. Ved ofringen ble offerdyret drept. Liv ble fulgt av død. I dødens uforståelige (men kanskje fascinerende) overgang søkte man Gud, han som står over liv og død. Intet er mer verd enn livet. Ved å «gi et liv til Gud», ville man markere den dypeste kjærlighet til ham: mitt liv tilhører deg, jeg vil være ett med deg. Menneskenes synd mot Guds vilje hadde bragt dem i konflikt med Gud. Ved å lide døden ville menneskene på den sterkeste av alle tenkelige måter sone sin synd, og søke forsoning med Gud. For ikke å gjøre en ny synd ved å begå selvmord, ofret man et dyrs, spesielt et lams liv, i stedet for sitt eget liv. Offerdyret tok bort synden28.

Dette er det som ligger bak når Johannes Døperen peker på Jesus og sier: «Se, - der er Guds lam, han som tar bort verdens synd.» (Joh 1, 29). Jesus, Guds Sønn, går selv inn i offerdyrets rolle.

Hans død på korset var resultatet av en fryktelig forbrytelse. Men det var også en (frivillig) offerhandling - til frelse for hele verden. Én døde for at alle andre skulle ha mulighet til å leve.29 Vi sier at Jesus uttrykte sin dypeste kjærlighet til menneskene ved å ofre seg selv på Golgata. Ingen hendelser i hele verdenshistorien er viktigere enn denne og den etterfølgende oppstandelse.

Hva er så den dypeste mening i nattverdfeiringen? - Jo, at avstanden - i tid og rom - mellom Korset der Jesus døde, og alteret der nattverden feires, oppheves. Det skjer hver gang vi holder Messe. Det er et under!

Fellesskapet oss imellom og mellom oss og Gud som er det sentrale i nattverden, knytter oss hver gang til Jesu død på korset. På en måte gjenopplever vi hans største kjærlighetsgjerning når vi deltar i Messen. Derfor kalles nattverden et offer, og vi kan tale om «messeofferet». Messen er derfor et offermåltid.

Det får flere konsekvenser. På Golgata ofret Jesus seg selv, d.v.s. sitt legeme og blod. Det samme gjør han i nattverden, derved at brødet og vinen blandet med vann «forvandles»30 til Jesu legeme og blod31. For den troende innebærer det vissheten om et svært nært møte med Gud i nattverden32.

Gjennom sin prestevielse har presten fått i oppdrag å representere den ofrende, Kristus, han som kalles den største yppersteprest. Derfor leder alltid en prest nattverdfeiringen, og han bærer messeklær som tegn på at han representerer Kristus, og ikke seg selv.

Deltakelse

Selv om Kristus har ofret seg selv til Gud for oss, og gir seg til oss, bortfaller ikke av den grunn vår offertjeneste. Fortsatt bør vi ofre vår tid og våre krefter, våre penger og våre liv, våre bønner og vår lovprisning til Gud. Vi bør «frembære» det sammen med Kristi offer, ja vi bør selv stille oss sammen med ham, og ta del i hans ofring av seg selv til Gud. Det gjør vi ved å delta i Messen, og derfor er ofring i Messen lagt til nattverdfeiringens innledning.

Før og etter Messen, og under den stillhet som er i Messen, har vi de fineste tidspunkter for å be våre bønner til Gud, og gi vår takk til ham33.

For katolikker er det ikke bare en «plikt», men primært en selvfølgelighet å delta i Messen alle søn- og helligdager. Selv om «plikten» til å ta imot kommunionen begrenser seg til en gang i året (etter at man i 7-årsalderen har mottat førstekommunionen), er det en god tommelfingerregel å gjøre det en gang i uken. Vår ærbødighet for den nærværende Kristus markerer vi ikke bare ved knefall for sakramentet, men også ved faste den siste timen før kommunionen. Den som ikke kan komme til Messe p.g.a. langvarig sykdom, må be om å få kommunionen bragt hjem. Ingen skal ta imot kommunionen mer enn to ganger om dagen.

Økumenisk utblikk

Nattverd-synet i frikirkesamfunnene avviker sterkest fra det katolske. Man legger vekt på fellesskapet. Et annet hovedanliggende er å minnes (erindre) det som skjedde da Jesus døde. Brødet og vinen er først og fremst symboler som nok bidrar til en indre forening med Jesus. På luthersk hold vil man være tilbakeholdende med å tale om offer og forvandling. Men lutheranerne vil likevel si at de er grunnleggende enige med katolikkene i at Jesus er virkelig og legemlig til stede i nattverden34. Fra katolsk side må vi ha lov til å spørre om ikke den lutherske aksept av Jesu virkelige nærvær mer gjelder i teorien enn i praksis. Den lutherske fremgangsmåte dersom det blir for lite brød på alteret, tyder på det, likeså forholdet til brød som er blitt til overs etter nattverden. Luther var nok i så henseende mer «katolsk» enn dagens lutheranere! De ortodokse har omtrent samme syn som vi katolikker på nattverden. Men normalt mottar spedbarna kommunionen (Kristi blod på en skje) like fra de er døpt og konfirmert. Det samme gjelder i de østlige katolske kirker.