I teologien blir sakramentene kalt «realsymboler» eller «tegn på og redskap for den nære forening med Gud»(jfr . Lumen gentium nr.1)
Jfr . Matt 16, 18 og Ef 2, 20.
Jfr . Matt 28, 19-20; Joh 3, 5; 1.Joh 5, 6.
Teologene har fra gammelt av systematisert de ytre kravene til sakramentene i form av tre betingelser som må oppfylles i hvert tilfelle for at det skal dreie seg om vedkommende sakrament:
Rett materie må anvendes, d.v.s. korrekte ytre elementer, som f.eks. brød, vin, vann, krisma.
Rett form må anvendes, som f.eks. dåpsordene ved dåp. Men at alle de andre ytre ritualene overholdes nøyaktig, er likevel ingen betingelse for gyldighet.
Rettmessig sakramentforvalter må forrette eller meddele sakramentet, d.v.s. det må feires av en som oppfyller «minimumsbetingelsene» for å kunne gjøre det. Bare prester kan meddele absolusjonen eller feire eukaristien. Men ethvert menneske, også f.eks. en udøpt buddhist, kan døpe.
Vi må vokte oss for ensidig å fokusere på den nøyaktige oppfyllelse av sistnevnte krav. Da kan vi glemme at det dypest sett ikke er presten alene, men hele Guds folk som feirer eukaristien (og i praksis bør det også komme til uttrykk ved hvem som deltar i Messen). Eller vi kan overse at også protestantenes sakramentforvaltning representerer noe verdifullt, selv om bl.a. deres prester ikke uten videre oppfyller minimunskravene sett fra vår katolske synsvinkel.
Jfr . Mark 16, 16.
Jfr . Rom 6, 4-11.
I teologien heter det at handlingen skjer ved «den utførendes gjerning» («opus operantis»).
Denne type handlinger kalles i tradisjonell kirkelig språkbruk for «sakramentalier» og ikke for «sakramenter».
Klart forpliktende bestemmelser som følger av den guddommelige åpenbaring kalles gjerne «åpenbart guddommelig rett».
Slike bestemmelser kalles gjerne «mennesklig rett» og (forutsatt at de er gitt av kompetente kirkelige myndigheter) «kanonisk rett».
I note nr. 7 het det at de hellige handlinger virker ved «den utførendes gjerning». Når det gjelder sakramentene, går teologien et skritt lenger. Den sier at sakramentene som sådanne virker «i kraft av utført gjerning» («ex opere operato»). Det er uttrykk for den store tillit Guds løfter gir oss i forhold til disse ytre hellige handlinger. Det rene faktum at de er utført med rett intensjon (uten hensyn til prestens moralske eller pedagogiske kvalifikasjoner), skal gi grunnlag for vår tro og tillit, vårt håp og vår trygghet. Selvfølgelig blir Kirkens og mottakerens holdning og væremåte ikke av den grunn uvesentlig. Ja, en fruktbar sakramentmottakelse forutsetter både tro og godt liv.
Bevisstheten om dette innebærer en annen holdning til sakramentene fra katolsk enn fra protestantisk side. Et eksempel: Normalt ledes eukaristifeiringen i alle kirkesamfunn av ordinerte prester. Men i Den norske kirke er det blitt mer og mer vanlig å «befullmektige» (ved et dokument fra biskopen) teologistudenter og andre lekfolk, f.eks. sommervikarer, til å forvalte sakramentene, tross at de ikke er ordinerte. Noe slikt ville være totalt utenkelig i Den katolske kirke. Eukaristien er som sakrament noe himmelsk. Sakramentforvalteren er den ordinerte prest, og det kan Kirken ikke forandre på (selv ikke paven kan gi slike fullmakter som de lutherske biskoper i Norge gir).
For sakramentaliene er situasjonen anderledes. I 1984 kom det f.eks. en ny ritualbok fra Vatikanet, inneholdende 41 velsignelser. Der var det gjort mange forandringer i forhold til tidligere. Nå kan f.eks. de fleste velsignelser forrettes av diakoner og lekfolk selv om de tidligere var forbeholdt prester og biskoper.
En voksen som mottar undervisning med tanke på å bli døpt, kalles «katekumen».
Vann er derfor dåpens materie.
Dåpens form.
Jfr . Rom 6, 1-11; Kol 2, 12.
En katekumen tilhører i en viss forstand allerede Kirken. Dør han, får han katolsk begravelse. Men før han er døpt, kan han ikke motta andre sakramenter. Opptakelsen som katekumen foregår ved en egen seremoni, f.eks. et år før det kan være aktuelt med dåp.
I de eldste tider var bispedømmene ikke større enn våre menigheter. Det gjorde at avstanden til Kirkens sentrum ble omtrent som til en sokneprest i vår tid.
Ignatius brev til Smyrnerne (IgnSm) 8, 2 (se de Apostoliske fedre).
Jfr . Jes 11, 2.
Selvstendige ortodokse kirker kalles «autokefale». Det er gresk og betyr «med eget overhode». Den øverste biskop kan være patriark.
De østlige katolske kirker omfatter bl.a. Den gresk-katolske kirke. Disse kirker er deler av Den katolske kirke, men har omtrent samme tradisjoner, liturgi og kirkerett som de ortodokse kirkene, bl.a. Den gresk-ortodokse kirke.
Jfr . Matt 26, 20ff.
Jfr . Luk 15, 2; Joh 4, 9.
Jfr . Apg 2, 42-46.
I ordene inngår sakramentets form. De er basert på Det nye testamentets beretninger om innstiftelsen av nattverden: Matt 26, 26-29; Mark 14, 22-25; Luk 22, 15-20; 1.Kor 11, 23-27.
Både praktiske grunner og gammel tradisjon gjør at kommunionen normalt bare deles ut under en skikkelse (d.v.s. under alterbrødets, og ikke under -vinens skikkelse). Praktiske grunner kan være stort antall kommunikanter.
I middelalderen begrunnet teologene denne mulighet med at Kristi legeme og blod er så nært forbundet at det er umulig å tenke seg mottakelse av det ene uten at det innebærer mottakelse av hele Kristus. For Kristus lever, og alt liv forutsetter at legeme og blod er forenet.
Respekten for den nærværende Kristus tilsa stor forsiktighet i forbindelse med kommunionen, og det kunne gjøre det ønskelig bare å dele den ut under en skikkelse.
Jfr . 2. Mos 12,1-28; 3. Mos 4,1-6,23; 16,1-34; Jes 53,5-12.
Jfr . Joh 12, 24.
«Forvandle» er på norsk og en rekke andre språk blitt den normale gjengivelse for det latinske ordet convertere (eg. «konvertere»).
Sakramentets materie. Teologene tok i middelalderen i bruk begreper fra den greske filosofi for å prøve å si noe om forvandlingsmysteriet som egentlig er ufattelig for mennesker. De kalte forvandlingen en «transsubstansiasjon». Med det mente de at alle ting har et dypere innhold (substans) enn de ytre egenskapene (aksidensene) som vi kan oppfatte med våre sanser. Det som forvandles fra brød og vin til Kristi legeme og blod, er ikke de ytre sansbare egenskapene, men elementenes egentlige innhold. Derfor er det ved troen, og ikke ved sansene at vi kan erkjenne forvandlingen.
Om noen synes dette er vanskelig, får de trøste seg til at den store teologen Thomas Aquinas (1225-1274) som langt på vei utformet forvandlingslæren, skrev i sitt verk «Summa Theologiae» at det er vanskeligere enn skapelsen (Sth. III, q. 75, a.8, ad tert) - og da så!
Dette kan vi uttrykke ekstra sterkt ved å be en prest «applisere» en messe for et bestemt anliggende, f.eks. for en eksamen, for en nær venn som feirer fødselsdag eller for et familiemedlem som er gått bort. For å uttrykke at det dreier seg om vårt personlige offer, kan vi gi en liten pengegave til presten. Det kalles gjerne et «(messe)stipend» for en bestemt «intensjon».
Også innen luthersk teologi betegner man den virkelige tilstedeværelsen som «realpresens».
Jfr . Rom 6, 1-4 og 1.Pet 1, 14-16.
Det ligger til grunn for middelalderens «avlatspraksis» som av ikke-katolikker ofte er trukket frem som katolisismens mørkeste side. Tanken var at enhver for sine synder «skyldte» en bot som måtte utholdes her i livet eller etter døden. Bl.a. ved sin forbønn kunne Kirken og spesielt paven forsterke fellesskapet med helgenene, slik at den «overskytende skatt» av deres «fortjenester» reduserte «mengden» av bot som vi andre syndere skyldte. Jfr. 2.Sam 12, 13-14; Kol 1, 24; Gal 6, 2.
For pavens vedkommende var det spesielt basert på hans plass ved Peters grav, han som av Kristus var tildelt nøkkelmakten: «det du løser på jorden, skal være løst i himlene» (Matt 16, 19).
Betingelsen var at synderen selv gjorde en annen liten, men nyttig, fromhetsgjerning, f.eks. gav almisse til et fromt formål, som frikjøp av fanger fra muslimske sjørøvere eller bygging av kloster der f.eks. dominikanere kunne bo eller kirker der de kunne preke. Denne «byttehandel» tok etterhvert slike former at det endte opp i de reneste perversiteter.
Jfr . 1.Joh 5, 16
F.eks. å røpe hva en har fått seg betrodd ved skriftemål.
Offentlig brudd med den kristne tro («apostasi»), med viktige deler av den katolske lære («heresi») eller med kirkefellesskapet («skismasi»); helligbrøde mot de viede nattverdelementene; fysisk vold mot paven eller en biskop; forrette (lede) nattverd eller høre skriftemål ulovlig; falsk anmeldelse av en skriftefar for å ha misbrukt skriftemålet; lydbåndopptak el.l. i skriftestol; provosert abort.
Med et sitat fra en formaning fra pave Johannes Paul II i 1984 definerer Den katolske kirkes katekisme (i nr. 1857) dødssynd ut fra kombinasjonen av «alvorlig materie», «full medvitenhet» og «bevisst samtykke». Tradisjonelt har man brukt 3 V-er som huskeregel: Viktig (sak), Viten og Vilje.
Kirkens forkynnelse om at renselse for synd i form av tilgivelse er mulig (Jfr . Matt 12,31), ble av mange kombinert med Paulus" ord om frelse «gjennom ild» (1. Kor 3, 12-15). Man så derfor både med frykt og håp frem til en «skjærsild» etter dette livet («skjær» betyr «ren»). Det latinske begrep kirken bruker (Purgatorium) betyr egentlig bare «renselsesstedet» eller «renselsen», d.v.s. der sjelene blir renset med lutrende straffer ifølge konsilet i Lyon (1274).
Jfr . 2.Kor 12, 21; 1.Joh 1, 9.
Jfr . Lumen gentium nr. 8.
«Presbyter» er gresk, og svarer til de norske ord «eldste» og «prest».
«Hjord» er symbolsk betegnelse på Kirken og den lokale menighet.
«Tilsynsmann» er oversettesle av «episkopos» på gresk, og det ligger til grunn for «biskop» på norsk.
«Hyrde» heter på latin «pastor».
Jfr . 2.Tim 1, 6.
(Se under avsnittet om Konfirmasjonen.)
Vi sier derfor at en biskop står i «den apostoliske suksesjon».
Jfr . Tit 1, 5.
Ordet «diakon» er gresk, det betyr «tjener».
Allerde i Det nye testamente nevnes diakonene som en særskilt gruppe tjenere sammen med biskopene. Jfr. Fil 1, 1; 1.Tim 3, 1-13.
Jfr . 1.Pet 5, 3.
Jfr . Ef 5, 30-33.
Paven gir enkelte ganger dispensasjon fra denne regel når en ber om det, og slutter i tjenesten.
Også denne regel kan paven dispensere fra, og gjør det som regel for gifte protestantiske prester som konverterer, og ønsker å bli katolske prester.
Holdningene beskrevet ovenfor kan ikke kalles spesielt religiøse, kristelige eller katolske. For de begrunnes fornuftsmessig eller i h.h.t. naturretten. Det er viktig å få frem denne begrunnelse i alle debatter!
Heri ligger forklaringen på at det kan forekomme at paven på søknad fra den ene eller begge partene dispenserer fra (d.v.s. oppløser) et ekteskap som beviselig ikke er fullbyrdet seksuelt.
Det er grunnen til at katolikker i utgangspunktet ikke skal inngå ekteskap med ikke-katolikker, og i særdeleshet ikke med udøpte. Men biskopen kan dispensere fra regelen, og det er i Norge vanlig at det blir gjort.
Etter katolsk forståelse har alle riktige moralske normer og alle legitime rettsregler sitt opphav i Guds vilje og bud. Det som umiddelbart følger derav, kalles «guddommelig rett». Men på det rettslige område kreves ofte en «oversettelse» eller «overføring», tilpasset kultur, omgivelser, behov, situasjon o.s.v. Kompetanse til det har de kirkelige og borgelige myndigheter. Resultatet blir «menneskelig rett», i form av «kanonisk (eller kirkelig) rett» og «borgerlig rett».
Den guddommelige rett kjenner vi delvis gjennom åpenbaringen (skriften, tradisjonen, Kirkens troslære) og delvis gjennom fornuften. I førstnevnte tilfelle taler vi om «åpenbart guddommelig rett», og den forplikter spesielt alle døpte. Den rett som ethvert menneske (kristen, muslim, ateist) har plikt til søke, og som alle i prinsippet kan finne ved å bruke fornuften, kalles «naturrett ».
Bl.a følgende prinsipper har vært viktige i katolsk filosofi når man har forsøkt å bestemme naturretten nærmere : 1) De naturlige tilbøyeligheter (f.eks seksualdriften) definerer rettens omfang ; 2) Hensikten derved (f.eks. stabile familier for den oppvoksende slekt) definerer rettens innhold ; 3) Det menneskelige individ har alltid en grunnleggende egenposisjon; 4) Kollektivets posisjon legitimeres ved at det tjener individet.
Av dette gir det seg selv at ekteskapslignende forhold må avvises som umoralsk mellom personer som ikke er gift, det være seg samboerskap eller seksuell omgang. I begge tilfeller tar man til seg «goder» uten å betale den moralske pris i form av et bånd eller en forpliktelse som man ikke selv kan gjøre seg fri fra. Det er ensidig eller gjensidig misbruk av et annet menneske, uansvarlig i forhold til mulige barn, og dertil holdningsskapende i negativ betydning.
For å markere sakens alvor, forbyr Kirken samboere adgang til kommunionen så lenge forholdet består. (Det kan den gjøre fordi samboerskap er offentlig. Det som er skjult, kan bare behandles fortrolig, d.v.s. sjelesørgerisk eller ved skriftemål.)
Et barn som fødes av foreldre som ikke er gift, eller mindre enn 6 måneder etter ekteskapsinngåelse, betegnes i kirkelovene som «illegalt». Gifter foreldrene seg senere, blir barnet «legitimert». Dette sier naturligvis ingenting om barnets kvalitet, men noe om foreldrenes eller farens fortid.
Abort er ingen løsning på et slikt «problem». Det er bare å gjøre galt verre. Der hvor noe er gått galt i fortiden, er det selvfølgelig en moralsk plikt for alle kristne å gjøre hva de kan for å skape så god fremtid og så gode omgivelser som mulig for både barn og foreldre. Ved innføringen av ny kirkelig Lovbok i 1983, strøk man alle bestemmelser fra den gamle Lovbok om (diskriminerende) forskjellsbehandling av illegitime barn.
Denne bestemmelse kalles i kirkeretten for «formplikt». Loven ble gitt av Trient-konsilet, det viktige kirkemøte i byen Trento i Nord-Italia i tiden 1545-1563. Kirkemøtet tok sikte på å imøtekomme det rettmessige reformkrav som hadde forårsaket reformasjonen, samt å rekatolisere de protestantiske områdene. Jo mer samboerskap i vår tid aksepteres som noe likestilt med ekteskap, jo mer beveger vi oss tilbake til middelalderens kaotiske tilstander.
Siden loven er gitt av Kirken, kan biskopen i visse tilfeller dispensere fra bestemmelsen.
Jfr . Ef 5, 25-33.
Jfr . 1.Mos 7, 4; 4.Mos 21, 3; Matt 15, 37; Åp 1,4. 12. 16.
Det viktige kirkemøtet i Roma i tiden 1962-1965.
Lumen gentium nr 1.
Når en person som tilhører et kirkesamfunn, mottar sakramenter (spesielt kommunionen) i et annet kirkesamfunn, kalles det «interkommunion».