I. Analogia entis
Vi har tidligere tatt for oss tre filosofiske bevis for at Gud er til. I dag skal vi gå over til å behandle noen av hans egenskaper, svare på spørsmålet hvem han er. Vi skal følge samme linje som i forrige foredraget - se hva filosofien makter å uttrykke om Gud. Ikke fordi filosofien er viktigere enn teologien. Det motsatte er selvfølgelig tilfellet. Filosofien er som tidligere nevnt kun «teologiens tjenestepike». Men det sømmer seg at vi også bruker våre naturlige menneskelige evner til å utforske Gud. Hodet vårt er så fylt av ego-tanker og ting som ikke gavner hverken oss eller naboen. Enn om vi satte oss ned og filosoferte litt over det som er viktigst i vår tilværelse - Gud!
Men begår vi ikke en anmassende frekkhet når vi slik med fornuftens hjelp prøver å løfte litt på sløret som dekker Gud for våre øyne? Trekker vi ham ikke ned på jorden og tvinger ham inn i våre skrøpelige , menneskelige begreper når vi slik tar til å filosofere over Gud? Vi tok for oss dette spørsmålet i foredraget om Guds eksistens. Vi kan utfylle de redegjørelsene som da ble gitt, med nye: Skolastisk filosofi har tatt brodden fra denne innvending ved noe den kaller «analogia entis». Det er en teori som i all korthet går ut på at hvis Gud er verdens skaper, da må den skapte verden også kunne fortelle oss noe om sin mester og opphavsmann. Fordi Gud nå er uendelig opphøyet over alle jordiske ting, må alle de verdier vi oppdager i den skapte verden, befinne seg i Gud på en uendelig mye fullkomnere måte enn her på jorden. La oss eksemplifisere det!
Hvis Gud er opphavet til havets kraft og velde, blomstenes skjønnhet, matematikkens sannheter, menneskenes godhet, da må alle disse fullkommenheter også befinne seg i Gud, ellers ville de være fullstendig årsaksløs. De ville mangle den kilde de er flytt ut av. Et verk forteller jo alltid noe om sin mester.
På den annen side kan ikke disse ting befinne seg i Gud på samme måte som her på jorden. For da måtte vi gi panteistene rett i deres påstand at «Gud er verden og verden er Gud». Her blir det satt likhetstegn mellom Gud og verden. Mer nærliggende er det å anta at den skapte verden med all dens skjønnhet, sannhet og godhet bare er et svakt gjenskinn og ufullkomment speilbillede av den uendelige Gud. Vi minnes hva Paulus sier i sitt første brev til korintierne (13, 12):«For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent. (Speilets overflate var den gang så ruklet at det ga en meget ufullkommen gjengivelse av de ting det skulle gjenspeile). Anvender vi dette på verden og Gud, må vi forstå Paulus ord slik - og nå velger jeg noen tilfeldige eksempler : Verdensrommets uhyre avstander, fjellenes majestetiske ro, rosens skjønnhet, naturlovenes sannheter osv. er speilbilleder av Gud. De eksisterer svært så ufullkomne her på jorden, har samtidig en langt fullkomnere, åndelig væren som evige ideer hos Gud. Vi har derfor lov til, nei, vi skal gjøre som Paulus sier i brevet til Romerne: forsøke å se Guds usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddom (1, 20) ved hjelp av de skapte ting.
Vi skal altså filosofere over hvem Gud er. Vi har lov til å anvende våre menneskelige begreper på Gud. Når vi gjør det, må vi allikevel alltid ha det klart for oss at selv om det våre tanker og begreper sier oss om Gud er sant, så sier de allikevel sannheten på en meget ufullkommen måte. La oss utdype dette: Alt det skjønne, verdifulle og vidunderlige vi oppdager i den skapte verden, befinner seg virkelig i Gud, men på en uendelig mye fullkomnere måte. Vi ser fiolen, faller i staver over dens skjønnhet og sier: «Gud, når denne fiolen er et svakt speilbillede av din skjønnhet hvor skjønn må så ikke du være som har skapt den». Vi står ved stranden en stormnatt, blir fascinert av bølgenes kraft og sier: «Når havets mektige bølger bare er en avglans av din allmakt - Gud, hvor allmektig må så ikke du være!».
Det er nettopp disse ukjente størrelsene: uendelig, ubegrenset, ubetinget osv., som vi alltid må føye til når vi anvender våre jordiske begreper på Gud, og dermed forhindrer at vi trekker ham ned på jorden når vi filosoferer over ham. Holder vi oss til disse prinsipper, vil vi tvert imot oppleve at jo mer vi filosoferer over hvem Gud er, jo større blir han for vårt indre blikk. Dert går med oss som en vandrer som nærmer seg en fjellkjede. På avstand ser den ubetydelig ut, men når han kommer frem til fjellets fot og tar til å bestige det, oppfatter han de svimlende høyder.
II. Kort repetisjon av kontingensbeviset
La meg først kort få repetere et av de tre gudsbevisene, det vi kaller kontingensbeviset. For har vi fordøyet det, skjønner vi ikke bare at Gud er til, men fatter også noen av hans egenskaper.
Bevisets gang er som følger: Vi oppdager at alle ting i våre omgivelser - oss selv iberegnet - er avhengige og foranderlige. Årsaken til at de eksisterer ligger da ikke i dem selv, men kan bare ligge i en realitet som er av seg selv. Denne realiteten kaller vi Gud. - La oss se litt nærmere på dette: Når vi studerer oss selv og den verden vi lever i , ser vi at alle ting eksisterer, men at de like godt kunne ikk-eksistere. Selv er vi blitt til gjennom en fars og mors kjærlighet. Dalen jeg nylig bilte gjennom ble til ved at isen i millioner av år gnisset mot fjellet og uthulte det. Alle jordiske ting er avhengige av andre ting og de er foranderlige. De eksisterer, men fordi de er avhengige og foranderlige, har de ikke gitt seg selv eksistens. De har mottatt den fra andre. Kua kan ikke eksistere uten gresset, gresset ikke uten jorden, jorden ikke uten jordmolekylene, disse ikke uten urtåken som de har sin opprinnelse fra osv.
Nå kunne vi godt tenke oss at denne rekke av foranderlige og avhengige ting er uendelig. Like fullt blir vi stilt overfor spørsmålet: hvor har så hele rekken sin eksistens fra. Den uendelig lange rekken kan bare ha mottatt sin eksistens fra en realitet, som ikke har fått sin eksistens fra noen annen, men som har det å eksistere som en del av sitt vesen. Dermed er vi kommet frem til den realitet vi kaller Gud. Og nå er det dumt å spørre om hvem som har skapt Gud. For det hører med til Guds vesen at han ikke er skapt, at han derfor alltid har vært til, fordi han eksisterer med vesensnødvendighet. Om de skapte jordiske ting sier vi at de kan eksistere. Om Gud sier vi at han må eksistere. Om tingene rundt oss sier vi at de har eksistens. Om Gud sier vi at han er eksistens, at han er væren, fordi det å være er en del av hans vesen.
Da Gud åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusk og bad ham føre det israelittiske folk ut av Egypt, spurte Moses hva han skulle svare folket når de spurte ham hvem som hadde gitt ham dette oppdrag. Gud svarte: «Du skal si til israelittene: Den som er har sendt meg til dere». (2. Mos. 3, 14).
III. Gud er en person
Han som her taler til Moses, er ikke et abstrakt begrep, eller en eller annen urtåke, men en person. Hele Bibelen gir et utvetydig vitnesbyrd om at det er en personlig Gud som åpenbarer seg for oss. Mange mennesker steiler når vi forkynner at Gud er personlig og kaster lett vrak på kristendommen av den grunn. Jeg tror dette først og fremst har en psykologisk årsak. De har fra barnsben av sett glansbilleder og malerier som fremstiller Gud som en gammel mann med langt hvitt skjegg. Når de så i voksen alder søker å skape seg et riktig billede av Gud - eller skulle vi heller si begrep om Gud - er de selvfølgelig klar over at de må ta avskjed med den hvitskjeggete bestefaren. Men for å bli kvitt ham helt, synes de at de også må oppgi tanken på en personlig Gud og havner vanligvis i en eller annen form for panteisme. De vil forsvare sin avskjed med den kristne Gud ved å si at det er galt å gjøre Gud til en begrenset, legemlig skikkelse. Det er billedet av den gamle mannen som fortsatt spøker i deres bevissthet. De kan ikke frigjøre seg fra den forestillingen at til det å være en person hører en kropp.
Hverken teologien eller filosofien går med på en slik tankegang: En person kan ha et legeme, som tilfelle er med oss mennesker. En person kan også være kroppsløs, som tilfellet er med Gud og engler. Til det å være person hører tre ting: forstand til å tenke med; vilje til å elske med; ikke å gå opp i noe høyere. Dette er egenskaper vi finner hos Gud og engler - som er kroppsløse, og hos mennesker hvor det åndelige element er forbundet med en kropp.
Hos Gud er erkjennelsesevnen og viljekraften uendelig fullkommen. Hos mennesker er både forstand og vilje begrenset og ufullkommen. Allikevel har både Gud og mennesker disse tre egenskaper felles. Derfor kan vi trygt si at den rent åndelige (kroppsløse ) Gud er en personlig Gud - på samme måte som vi sier at mennesket med sin ånds- og kroppsnatur er en person.
Ikke bare Bibelen, også vår forstand, kommer frem til samme resultat. For det er en filosofisk lov at årsaken aldri kan være mindre fullkommen enn sin virkning, eller annerledes uttrykt: En mester kan ikke være mindre fullkommen enn sitt mesterverk. Anvendt på vårt tilfelle kan vi formulere det slik: Hvis hele universet er Guds verk, da må alle dets egenskaper også være i Gud, om enn på en langt fullkomnere måte. Men i universet finner vi forstand og fri vilje virkeliggjort i den menneskelige person. Da må disse egenskaper også være i Gud. Han må være en personlig Gud.
Dermed har vi reddet kristendommen fra kulde og gold fjernhet. Vi møter ikke Gud som et abstrakt begrep, eller som identisk med verdensaltet. Vi møter ham som den personlige Gud vi kan titulere med det personlige pronomen «du». «Han» er den vi kan be til, ofre til, tro og håpe på, som vi kan elske av hele vårt hjerte og av alle våre krefter og av hele vårt sinn.
Hos mystikerne utvikler jeg-du-forholdet seg til inderlig vennskap, intim samtale mellom den menneskelige og guddommelige person.
IV. Gud er uendelig
Om Gud sier vi videre at han er uendelig. Ordet endelig tilkommer ting som har grenser eller begrensninger. I naturvitenskapen taler vi om uendelighet kun der hvor det mangler ytre grenser. Med uendelig tid mener vi en tid som har hverken begynnelse eller slutt. Med det uendelige rom mener vi et rom som sprer seg utover til alle kanter uten å støte på noen ytre grenser. Når vi taler om Guds uendelighet, mener vi at han har hverken ytre eller indre grenser. Når vi sier at Gud ikke har indre grenser, mener vi at alle hans egenskaper og gjerninger er uendelig fullkomne, at det ikke finnes snev av begrensning i det Gud er eller gjør.
Tenker vi over kontingensbeviset, skjønner vi at Gud virkelig må være i besittelse av en slik uendelighet. For bevisets gang gikk jo nettopp ut på at tingene i denne verden ikke har grunnen til sin eksistens i seg selv, fordi de i sitt vesen er avhengige og foranderlige, og at de derfor mottar sin eksistens fra en Gud til hvis vesen det hører at han er uavhengig av alle ting og fra evighet til evighet er uforanderlig. Hvis det nå hører med til Guds vesen at det ikke finnes skygge av forandring i ham, altså heller ingen mulighet til oppadstigende utvikling til stadig høyere fullkommenhet - (det å utvikle seg er jo også en forandring) - da må Gud være uendelig fullkommen i alle sine egenskaper.
Eller annerledes uttrykt: I de jordiske ting faller vesen og eksistens fra hverandre i den forstand at de ikke eksisterer med vesensnødvendighet. De kan eksistere, men kan like godt ikke eksistere. De har ikke det å eksistere som en del av sitt vesen. De må derfor ha årsaken til sin eksistens i en realitet (Gud) hvor vesen og eksistens faller sammen., som har det å eksistere som en del av sitt vesen. Men en slik realitet - eller Gud som vi kaller ham - må være uendelig fullkommen i alle sine egenskaper. For var han ikke det, måtte han ha muligheter til å utvikle seg til høyere fullkommenhet - han måtte altså ha mulighet til å opphøre å være den han var, og bli noe nytt. Men da eksisterte han ikke med vesensnødvendighet. For da ville jo Gud selv være foranderlig - altså kontingent.
For mystikere har Guds uendelighet alltid vært en kilde til indre glede og timelang kontemplasjon. Deres beskuende bønn vekslet stadig mellom Getsemani og Tabor. De opplevde også lange perioder hvor deres forstand og vilje ble fullstendig grepet av den uendelige Gud og tatt opp i ham. De måtte også gå gjennom perioder med åndelig tørke, hvor alt syntest bare mørkt. Fordi deres jordiske liv - i sammenligning med den væren de hadde fått et gløtt av - fortonte seg så fattigslig, formet de det noe paradoksale begrep - skapningens intethet.
V. Gud er en ånd
Bibelen forteller at Gud er en ånd, at han er helt åndelig. Det gjør også vår fornuft. Hvis Gud hadde hatt en kropp, ville han ikke vært uendelig fullkommen. Dette skal ikke forstås dit hen at et legeme skulle være noe ondt og mindreverdig. Tvert imot! Fordi våre legemer er gitt oss av Gud, er de gode og verdifulle. Ånd står allikevel over materien i fullkommenhetsgrad. Kropp står til ånd som sølv til gull.
Et legeme er sammensatt av deler, som tilsammen utgjør hele legemet. Der hvor en helhet er sammensatt av deler , er helheten alltid avhengig av sine deler for å kunne eksistere. Men i Gud finnes jo ingen avhengighet. Derfor kan Gud ikke ha et legeme, han må være legemsløs - rent åndelig.
Et legeme er også utsatt for forandring: Stoffer tas opp og stoffer skilles ut. I løpet av 7 år - sis det - blir mennesket totalt fornyet; alle kroppens celler er blitt byttet ut med nye. I disse stadige forandringer ligger den fysiske mulighet for sykdommer og den totale oppløsning i døden; kroppens deler går fra hverandre - total forandring. Men som vi nylig var inne på: I Gud finnes ikke skygge av forandring. Han må altså være legemsløs - en ånd.
VI. Gud er enhet
Vi har hittil berørt 3 av Guds egenskaper: Han er en person, uendelig, åndelig. La oss nå finne ut om hans enhet. Med Guds enhet sikter vi ikke bare til den velkjente sannhet at det bare er en gud. Når vi taler om Guds enhet, har vi det for øyet at i Gud er alle egenskaper sammenfattet til en enhet. I vår skapte verden er alt mangfoldig og sammensatt. Den synlige verden - jord, himmel, hav - består av mangfoldige deler, som er føyet sammen til en helhet. Vår sjel har i høyere grad preg av enhet enn de materielle ting. Men også i sjelen finner vi mangfold. Vår forstand er forskjellig fra viljen, og viljen og forstanden er forskjellig fra sjelen selv, slik bekken er forskjellig fra den kilden den har sitt utspring fra. Våre erkjennelsesakter og viljesakter er heller ikke identisk med forstanden og viljen, men flyter ut av disse. All denne mangfold må vi eliminere når vi taler om Gud. Hos ham faller vesen og eksistens; forstand og vilje; erkjennelser og viljeshandlinger sammen til en uoppløselig enhet. Hos ham er det ene det andre og det andre det ene. Hos oss mennesker f. eks. er miskunn og rettferdighet forskjellige egenskaper. Hos Gud er miskunn og rettferdighet et og det samme.
Er dette bare postulater eller lar det seg verifisere ad fornuftens vei? - At Gud er den absolutte enhet slutter vi oss til ved hjelp av kontingensbeviset. Her kom vi frem til at i Guds vesen finnes ikke snev av avhengighet. Men hvis Gud var sammensatt av forskjellige egenskaper som forstand, vilje, miskunn, rettferdighet osv., måtte Gud som helhet være avhengig av sine delegenskaper. Fordi det ikke finnes avhengighet hos Gud, må alt i ham være enhet. Det ville derfor være galt å si at Gud har disse og hine egenskaper. Da ville vi dele opp Gud i den han er og det han har. Vi ville bryte opp enheten i Gud. Gud er sine egne egenskaper. Han er allmakt, han er rettferd osv.
Vi kommer frem til samme resultat når vi betrakter Guds uendelighet: Hvis Gud var sammensatt av forskjellige delegenskaper, da ville den ene delegenskapen mangle noe som var typisk for den andre, og den andre ville mangle det som var typisk for den tredje osv. Men hvis Gud var sammensatt av slike endelige, begrensede delegenskaper, måtte også Gud som helhet være endelig og begrenset. For det hele har alltid samme natur som sine deler. Selv en uendelig rekke av begrensede ting, ville danne en helhet, som av natur er begrenset og kontingent.
For vår svake fornuft er det umulig å fatte Guds enhet. Vi faller da lett for fristelsen til å spørre om det da i det hele tatt er noe gagn i å si at Gud er kjærlig, streng, miskunnsrik, at han tenker og vil, når alt dette - i Gud - er en og samme realitet. Thomas Aquinas trekker en sammenligning som hjelper oss ut av dette dilemma: Når den ene solstrålen skinner gjennom krystallglasset, blir den brutt og spaltet opp i alle regnbuens farver. Den ene strålen blir mangfoldig. Vår forstand er et slikt krystallglass i forhold til Gud: Når vi tenker over hva Gud er, blir hans enhetlige vesen i vår skrøpelige forstand brutt opp og spaltet i de forskjelligste egenskaper. Vi opplever derfor nødvendigvis disse egenskaper som forskjellige fra hverandre, men i Gud faller de sammen til en enhet.
Tanken på Guds enhet kan gi oss stoff til ettertanke: Hvis Gud er den absolutte enhet, da vil gudsbilledet komme tydeligst til syne i mennesker hvor enheten dominerer. Jo mer vår person og vårt liv er preget av enhet, jo mer gudslik er vi. Vi legger merke til at i tider da gudstroen var sterkt forankret i menneskets sinn som f.eks. i middelalderen, strebet all verdslig og religiøs virksomhet etter enhet: Filosofi og teologi ble venner; natur og overnatur smeltet sammen; stat og Kirke ble siamesiske tvillinger; vitenskap og religion fant hverandre i en fruktbar enhet. Middelalderens gotiske katedraler er det mest karakteristiske billede på denne streben mot enhet. Her har vi en mangfold av enkeltting som får beholde sine særpreg, sine individualiteter, men som på samme tid finner sin harmoniske innordning i et gigantisk hele, i en religiøs tanke. - Det tyvende århundres Vesten derimot - hvor bevisstheten om Guds eksistens har rykket langt i bakgrunnen - finner vi oppløsende tendenser: flukten fra enheten over hele linjen. Stadig hører vi klager fra universitetenes professorer og studenter over spesialvitenskapenes fagidioti og manglende synteser i åndslivet. Vi må også få kalle det et frafall fra Gud når mennesket benekter den åndelige sjel, - som er det i oss som på grunn av sin enhet ligner mest på Gud - og sverger blindt kun til materiens oppstykkethet, og overdreven kroppsdyrkelse.
VII. Gud er uforanderlig
Apostelen Jakob skriver i sitt brev: «Hos ham (Gud) finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge» (1, 17). Naturvitenskapen kjenner Ingen uforanderlighet. I naturen befinner alt seg i stadig bevegelse. Selv den urokkelige klippen, som står så tilsynelatende ubevegelig i havet, har en dynamisk bevegelse i sine minste bestandeler, hvor elektroner suser i voldsom fart rundt sine atomkjerner. Bevegelse er enda mer karakteristisk for levende vesener. Hvis bevegelsen hører opp i planter og dyr, er det ensbetydende med død. - Også i vårt indre sjelsliv opplever vi en jevn strøm av skiftende bevissthetsinntrykk.
Allikevel er det her - i vårt åndsliv - vi en gang i blant rykker opp i en væren som er underlagt andre lover, hvor liv ikke er ensbetydende med bevegelse, forandring. Hvem har ikke sett kunstelskeren stå naglet til gulvet foran et berømt maleri. Minuttene går, han rører seg ikke. Den forbigående har inntrykk av at han befinner seg i en tilstand av passivitet. Han tar feil. I virkeligheten er han - tross det ubevegelige ytre og den konsentrerte fokusering på det ene billedet, høyst aktiv i sin åndelige virksomhet. - Noe lignende gjelder for den geniale tenker. I inspirasjonens øyeblikk ser han de mest innviklede sammenhenger, som det ville tatt uker å sette seg inn i for andre, mindre geniale.
Eller vi tenker på mystikeren. Han virker tilsynelatende uvirksom i sin kontemplasjon, og allikevel i sin stille, bevegelsesløse hensunkenhet i Gud lar han Gud selv utfolde den mest intense aktivitet som tenkes kan i et levende vesen.
Vi kan ved iakttagelse registrere at bevegelse og forandring hører med til all livsvirksomhet på det materielle plan, som hos planter og dyr. Dette gjelder i stor utstrekning også for oss mennesker, fordi vår sjel er bundet til en kropp. Men visse erfaringer fra menneskers liv har vist at jo mer åndelig vår virksomhet er, jo mer blir den preget av ro, en ro som ikke er ensbetydende med gold passivitet, som tvert imot innebærer den høyeste form for utfoldelse. Herfra skulle det være nærliggende å anta at hos Gud - som er helt åndelig og fylden av all væren - går den absolutte ro og uforanderlighet hånd i hånd med en uendelig fullkommen aktivitet.
At Gud er uforanderlig, går frem av kontingensbeviset. For det går jo nettopp ut på at tingene i denne verden, fordi de er kontingente, d. v. s. avhengige og foranderlige har mottatt sin eksistens av en gud som er uforanderlig.
Det samme resultat kommer vi frem til når vi betenker at Gud er uendelig. Saken er jo den at hvis Gud forandrer seg, innebærer det at han får stadig nye fullkommenheter - som han før ikke eide. Men hvis Gud får stadig nye fullkommenheter, kan han umulig på forhånd være uendelig fullkommen. Altså er Gud uforanderlig.
Guds uforanderlighet gjelder også for hans viljesbeslutninger. De er alle fattet fra evighet av. Han trekker dem aldri tilbake og tar motsatte beslutninger. De forblir uforanderlige. Hos oss mennesker er de fleste beslutninger preget av en viss nølende usikkerhet. Vi fatter denne beslutningen i dag , og ombestemmer oss i morgen. Denne nølende famling skyldes forstandens begrensede fatteevne. Om et år ser vi tingene klarere enn vi gjør i dag. Vi innretter våre handlinger deretter - forandrer stadig vårt handlingsmønster. Slik forholder det seg ikke med Gud. Han ser fra evighet av alle muligheter. Intet ligger hyllet i tåke for hans allvitende blikk. Han behøver derfor aldri å forandre sine viljesbeslutninger. Når vi leser i Bibelen at Gud angret på at han hadde skapt menneskene, må vi forstå dette som en antropomorfisme. Hagiografen - i dette tilfelle den inspirerte forfatter av første Mosebok - uttrykker her en religiøs sannhet på en menneskelig måte. Den dypere mening, som Gud vil formidle til oss, er at visse mennesker den gang hadde fortjent at Gud tilintetgjorde dem.
Noe lignende kan vi si om det vi kaller undre. Når Gud gjør et mirakel, betyr ikke det at Gud forandrer sine beslutninger hva angår naturens lovmessige gang. Nei, også disse unntagelsene fra naturlovene har fra evighet av inngått i Guds plan - blitt fattet fra evigheters evighet.. Når han altså plutselig gjør den syke frisk, skyldes ikke det at Gud først i det øyeblikk bønnen om helbredelse når ham, bestemmer seg for å gjøre dette underet, Nei, Gud har fra evighet av besluttet at han nettopp på grunn av disse bønnene ville helbrede den syke.
Når vi mediterer over Guds uforanderlighet, kan vi finne anvendelse for dette også i vårt eget liv. Vi lever i en tid hvor alt flyter, hvor alt er innstilt på aktivitet, produktivitet, effektive, synlige resultater. Også kristenheten er i en viss grad smittet av tidens feber. Vi holder kirkemøter, kirkedager og sammenkomster av alle slag. Her blir det holdt foredrag, diskutert, fattet resolusjoner på løpende bånd. Alt dette er vel og bra. Dessverre kommer ikke så mye ut av all denne aktivitet som vi forventer. Hva kan grunnen være? Fordi det dreier seg om aktiviteter? Neppe! Gud er også aktiv. Årsaken til de ringe resultater kan skyldes at vår aktivitet er hektisk, for lite påvirket av Guds uforanderlige ro, noe som igjen skyldes at vi forsømmer den indre bønn. Bare det bedende menneske, som stadig vandrer i Guds nærvær, som senker sinnet ned i Guds uforanderlige ro, kan gi tidens hektiske aktivitet fruktbare virkninger. Bare gjennom det bedende menneske kan Gud befrukte menneskelig aktivitet. For å sette det hele på spissen: En helgen kan gjennom en eneste preken utrette mer for Guds rike enn en kirkedag med hundrevis av taler, foredrag og resolusjoner.
VIII. Gud er evig
Vi går over til en annen guddommelig egenskap som henger sammen med Guds uforanderlighet: Vi sier Gud er evig. I salme 93 leser vi: «Fast står din trone fra gammel tid. Gud, du er fra evighet». Evighet er et begrep vi har vanskelig for å forestille oss noe med. La oss heller ta fatt på det motsatte av evigheten: den begrensede tid. Den opplever vi alle. Den står vi midt oppe i. Tidsopplevelsen blir forårsaket av en strøm av stadig nye inntrykk som registreres av våre sanser og vår fantasi. Disse inntrykk betinges i sin tur av stadige forandringer i den ytre verden utenfor oss. Tiden er altså avhengig av forandringer, bevegelser. Vi opplever døgnet som den tid jorden bruker for å rotere rundt sin egen akse. Vi opplever året som den tid jorden bruker til å kretse rundt solen osv. Ettersom vår kropp blomstrer, vokser, forfaller, opplever vi tiden som barn, voksne, gamle, døende.
Også hva tiden angår kan vi oppleve en viss relativitet. Det kan være øyeblikk da tidsbevisstheten avtar. Det fortelles om en munk som satt i sin klostercelle en kveld og løste matematiske problemer. En ordensbror gløttet på døren og ymtet noe om at nå var det sengetid. Munken drog litt på det og sa han skulle legge seg om kort tid. Da den samme ordensbror banket på døren om morgenen, satt han fremdeles oppe og svarte:«Ja, nå skal jeg gå å legge meg med en gang. Han hadde vært så fordypet i sine matematiske problemer at han ikke merket at hele natten var gått.
Om de store mystikere vet vi at de kan knele timevis i beskuende bønn. Når de så våkner av den mystiske henrykkelse, står det for dem som hadde det bare gått noen øyeblikk. Til de grader ble de rykket bort fra all tidsfølelse. Dette er tilstander som bærer et svakt preg av Guds evighet i seg.
Vi fant nettopp ut at hos Gud finnes ingen skygge av forandring. Men tiden er jo nettopp avhengig av forandringer; bevegelser er tidens mål. Derfor står Gud over tiden. Han er tidløs - evig. Gud er null år. Gud er evig. Evig er det som alltid har vært til og alltid vil fortsette å eksistere. Gud ble ikke til på et bestemt tidspunkt, og vil heller aldri opphøre å være til. [Vi mennesker er udødelige - ikke evige. Vi skal eksistere i all fremtid, men har ikke alltid eksistert.]
Så langt vil de fleste være enige, men så tar misforståelsene til: De fleste tenker seg Guds evighet som en rekke tidsenheter - sekunder, minutter, dager og år - som følger etter hverandre uten begynnelse og slutt. Gud er i deres tankeverden gammel, «fordi han har eksistert i utallige år, før verden ble til. I virkeligheten forholder det seg stikk motsatt: Gud er den evig unge, fordi han ikke lever i tiden, fordi han står over tidens strøm. Gud opplever sin tilværelse som et evig nå. År 5000 før Kristus står for Gud like nærværende som det øyeblikk dere opplever akkurat nå, og som etterslekten en gang vil oppleve år 5000 etter Kristus. For Gud er verdens skapelse og verdens undergang like present. Disse to begivenheter - som ligger milliarder av år fra hverandre - opplever Gud i et og samme nå.
For å ta en dristig sammenligning: La oss i fantasien forestille oss at dere og jeg og den jorden vi lever på alltid har vært til og alltid vil være til. Allikevel ville forskjellen mellom Guds evighet og vår «evighet» være som natt og dag. Vi ville opplevd vår evighet som en uendelig rekke av tidsenheter som følge av den skapte verdens foranderlighet. Vår situasjon ville ikke vært vesentlig forskjellig fra den vi opplever nå. Den ville vært den samme kun med den forskjell at vårt liv ville vært utvidet i det uendelige forover og bakover. Et slikt «evig» menneske ville være seg bevisst det samme som vi er oss bevisst i dag - at vi alle er avhengige, foranderlige - altså kontingente. Vi ville oppleve det ufullkomne som ligger i dette at vi akkurat nå ikke eier hverken vår fortid eller vår fremtid. For akkurat nå eier vi ikke det øyeblikk vi opplevde for en time siden. Tidens strøm har tatt det fra oss. Vi eier heller ikke det lykkelige øyeblikk vi lengter etter. Det kommer først i morgen. Hos Gud må vi eliminere denne ufullkommenhet. Gud er jo uendelig fullkommen. Å leve i tiden ligger ikke i Guds vesen. Gud lever ikke slik at han mister tidsenheter han en gang hadde og lengselsfullt ser frem til tider han ennå ikke har. Gud eier seg selv helt og holdent. Guds tilværelse er konsentrert i et eneste brennpunkt - et evig nå. Hans evighet blir derfor definert som «tota simul» (alt samtidig).
Når vi selv en gang går over i det hinsidige og får se Gud slik han i virkeligheten er, får vi skue rett inn i evighetens mysterium. Vi blir rykket bort fra all tidsbevissthet og får oppleve evigheten som et eneste jublende nå. Skulle noen gå fortapt - Gud hjelpe at ingen gjør det - ville de oppleve helvete som et eneste fortvilet nå. Etter døden hører tiden opp.
IX. Gud er allesteds nærværende
Gud er tilstede overalt. Dette kommer så vakkert til uttrykk i salme 139:
Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
Farer jeg opp til himmelen,
er du der,
rer jeg leie i dødsriket,
er du der.
Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
så fører du meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.
Men skriften forteller også at selv om Gud er nærværende overalt blir han ikke sperret inne i tingene og verdensrommet. Ved innvielsen av tempelet taler den vise Salomo slik: «Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen, den høye himmel, rommer deg ikke, langt mindre dette huset som jeg har bygd»! (1. Kong. 8, 27).
Guds allesteds nærvær lar seg også utlede av kontingensbeviset: Hvis de skapte ting ikke har årsaken til sin eksistens i seg selv, har de det i en Gud som eksisterer med vesensnødvendighet. Vi kan uttrykke det samme med den velkjente lære fra katekismen: Gud har ikke bare skapt alle ting; han oppholder dem også; han holder dem i eksistens. Men hvis Gud holder alle ting i eksistens, må han også være nærværende i alle disse tingene, ellers kunne han jo ikke holde dem i eksistens. Han må altså være allesteds nærværende.
Denne sannhet leder oss ikke inn i panteismen - at alt er Gud og Gud er alt: Gud er immanent, d. v. s. han er i tingene, men er på samme tid transcendent: utenfor tingene. I sin uendelig fullkomne væren overskrider han de skapte tingenes ufullkomne, kontingente væren. Gud er i tingene; han er i blomsten i treet, i verdensaltet, men han er ikke identisk med blomsten, treet, verdensaltet. Samtidig som han er i dem overskrider (transcenderer) han dem uendelig i sin uskapte væren.
Dette med Guds allesteds nærvær er nokså innlysende. Allikevel lever folk flest i barnets forestillingsverden om at Gud bor «der oppe» eller «der ute» (i verdensrommet). Visst lever Gud både der oppe og der ute, men også midt iblant oss. Vi «svømmer» i Gud. Han er over oss, under oss, bak oss, foran oss, ja, endog i oss. Intet skapt vesen kan være oss så nærværende som den uskapte Gud. - Å vende seg til bevisst «å leve i Guds nærvær» gir vårt liv innhold, spenning - og kraft til å motstå fristelser. Gud er jo alltid vårt nærmeste vitne. Å leve i Guds nærvær gir oss mot til å utføre de største oppgaver i Guds rike. For Gud er hos oss og med oss.
NB: Gud er kjærlighet
Vi leser i 1. Joh. 4, 8 at «Gud er kjærlighet». Vår fornuft peker i samme retning når vi erfarer Guds godhet i naturen, at han «lar sin sol stå opp over ond og god og lar det regne både over rettferdig og synder» (Mat. 5, 45). Allikevel er det her fornuften har nådd sin grense, og vi må ty til ÅPENBARINGEN - som vi alltid må gjøre når det dreier seg om Guds avgrunnsdype mysterier. Vil vi oppnå en svak anelse om Guds kjærlighet, må vi meditere over den åpenbarte sannhet i Joh. 3, 16:«Ja, så høyt elsket Gud verden, at han ga sin enbårne sønn til pris, - for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie».