Den salige Antonius Rosmini (it: Antonio) ble født den 24. mars 1797 i Rovereto i provinsen Trentino i regionen Trentino-Alto Adige/Trentino-Südtirol i Nord-Italia. Rovereto ligger sør for Trento/Trient og bare noen kilometer nord for Gardasjøen. Det var en solid italienskspråklig by, men frem til 1918 var den en del av østerriksk Tyrol. Antonius var andre barn av Pier Modesto Rosmini, en lavadelsmann i Det hellige romerske Imperium, og hans hustru Giovanna dei Conti Formenti fra Biacesa del Garda. Antonius ble døpt den 25. mars i sognekirken San Marco i Rovereto med det fulle navnet Antonio Francesco Davide Ambrogio Rosmini Serbati. I samme sogn mottok han sin første kommunion og ble fermet (konfirmert). Hans søsken var Gioseffa Margherita (f. 1794) og Giuseppe (f. 1798). Med Pier Modestos far Gianantonio ble navnet Serbati i 1761 lagt til Rosmini, det skjedde gjennom en arv via hans mor Cecilia Orefici-Serbati, og derfor ser man noen ganger at Antonius kalles Rosmini-Serbati.
Familien hadde vært borgere av Rovereto i flere århundrer og hadde skaffet sin velstand fra silkeindustrien, og i hjemmet hersket patriarkalske dyder typiske for lavadelen og en alvorlig atmosfære preget av dyp kristen barmhjertighet. Unge Antonius ble fra barnsben av innpodet, godhet og religiøsitet av sin intelligente og kjærlige mor. Fra han var ganske ung viste han et moralsk alvor og en åpenhet for kulturelle interesser som ga seg uttrykk i en sterk interesse for filosofi. Allerede som 16-åring i 1813 viste han begynnende asketiske ambisjoner, og han innså at det ikke var noen annen visdom enn i Gud. Han fikk sin elementære utdannelse i hjemmet, men gikk på offentlig latinskole og gymnas.
Som 17/18-åring oppdaget han at han hadde prestekall, og etter å ha overvunnet motstanden fra familien, som anså ham som arving til familieformuen og til ansvaret med å bringe det ansette familienavnet videre, dro han i 1816 til universitetet i Padova, hvor han studerte alle områder innen filosofi, vitenskap, historie og litteratur. På universitetet traff han Niccolò Tommaseo (1802-74), senere berømt lingvist, journalist og essayist som skulle bli hans venn resten av livet, på samme måte som han i Milano i 1826 møtte Alessandro Manzoni (1785-1873), poet og romanforfatter.
Antonius ble presteviet den 21. april 1821 i Chioggia, 24 år gammel. I 1822 mottok han doktorater i teologi og kirkerett i Padova. I 1823 dro han til Roma sammen med patriark Ján Krstitel Ladislav Pyrker OCist av Venezia (1820-27), og der møtte han kardinal Ercole di Consalvi (1757-1824), pave Pius VIIs (1800-23) dyktige statssekretær, og andre prominente menn, og han ble oppmuntret av pave Pius VII til å foreta en reform av filosofien.
De neste tre årene (1823-26) var en periode av besinnelse og refleksjon som han tilbrakte i familiehjemmet i Rovereto med filosofiske studier, fremfor alt av den hellige Thomas Aquinas. Der var hans far i mellomtiden død i 1820. På grunn av den yngste broren Giuseppes manglende stabilitet hadde faren bestemt at Antonius skulle arve ⅔ av familiens arvegods, mens de to andre barna Giuseppe og Gioseffa Margarita skulle dele den siste tredjedelen. Dette skulle for Antonius bli et av hans største kors i livet, og det skapte også et ikke enkelt forhold til hans bror Giuseppe. Deres eldre søster Gioseffa Margarita, en følsom sjel som Antonius selv, skulle bli nonne i kongregasjonen «Døtre av nestekjærligheten», ofte kalt Canossa-søstrene eller Figlie della Carità (Canossiane) (Institutum Filiarum a Caritate vulgo Canossiane – FdCC), som var grunnlagt av den hellige Magdalena av Canossa (1774-1835). Giuseppe giftet seg, men fikk ingen arvinger, så med Antonius døde navnet Rosmini-Serbati ut.
Antonius var usedvanlig talentfull på de fleste områder. Han ville leve sitt liv etter et asketisk prinsipp og konsentrere seg om å rense sin ånd fra det onde og bygge opp kjærlighet til Gud og til nesten, som perfeksjon innebærer. Når det gjaldt resten – studier, aktiviteter, arbeid, livsbetingelser – ville han ikke velge det selv, men overlate det fullstendig til Gud å indikere det gjennom ytre omstendigheter, «undersøkt i lys av tro og fornuft». Dette er det såkalte passivitets- eller likegyldighetsprinsippet som innebærer en konstant indre disposisjon til bare å vente og fullstendig gjøre det som Gud ønsker. Denne «passiviteten» er streng disiplin, total konsentrasjon, overgivelse til det gode på den måten Guds intensjoner for ham måtte være, uten betingelser eller reservasjoner.
I 1821 ble den unge presten kjent med Magdalena av Canossa, som ba ham om å grunnlegge et religiøst institutt, men han følte seg ikke klar ennå. En annen som presset på i samme retning, var Johannes Loewenbruck, en nidkjær prest fra tysk Lorraine (Lothringen). Først i 1827 i Milano forsto Rosmini at øyenblikket var kommet. Den 20. februar 1828 var han alene på Monte Calvario i Domodossola for å skrive konstitusjonene til det nye instituttet og vente på at Gud ville sende ham ledsagere, og dette regnes som starten på kongregasjonen. Han ville kalle sitt verk Istituto della Carità, «Kjærlighetens Institutt» (Institutum Caritatis – CI), senere kalt rosminianere etter ham. Det skulle ha som sin basis å bekjenne den «universelle» kjærligheten, det vil si den åndelige, intellektuelle og legemlige kjærligheten, til beste for nesten og for instituttets medlemmer, som blir bedt om å være disponible for alt arbeid de måtte bli betrodd. Instituttet er åpne for både prester og legmenn, som vier seg til forkynnelse, utdanning av de unge og karitativt arbeid, materielt, moralsk og intellektuelt.
I 1828 dro Rosmini igjen til Roma, hvor han ble oppmuntret av pavene Leo XII (1823-29) og senere Pius VIII (1829-30) til å fortsette sine filosofiske studier og konsolidere sitt institutt. Pave Pius VIII oppmuntret Antonius til å prioritere å skrive bøker, i en tid med stort behov for folk som kunne skrive, for å øve nyttig innflytelse på samvittighetene som var rystet av Den franske revolusjon, av den orden som var påtvunget av Napoleon Bonaparte, restaurasjonen og det herskende antiklerikale klimaet. Under sitt besøk i Roma publiserte Rosmini verket «Maksimer av kristen perfeksjon» og sitt første store filosofiske verk, Nuovo saggio sull'origine delle idee, «Nytt essay om ideenes opprinnelse» (1830). Som tittelen antyder var verket ment å avløse John Lockes berømte An Essay concerning Human Understanding («Om menneskets erkjennelse») fra 1689.
Fra 1823 var Antonius allerede i østerrikernes søkelys, og deres sensur og mistenksomhet skulle følge ham resten av livet, fordi han i Rovereto hadde holdt en tale for den avdøde pave Pius VII (1800-23) og erklært sin kjærlighet til Italia. For østerrikerne var han dermed ikke annet enn en troløs carbonaro. De såkalte carbonari hadde oppstått under det franske herredømmet i Italia for å fordrive franskmennene, og etter at dette var lyktes og franskmennene var borte, krevde de Italias enhet.
Samtidig vokste antall brødre, og de ble veiledet av Antonius personlig. I 1830 åpnet et hus på Monte Calvario. I 1832 grunnla han kongregasjonen Suore della Provvidenza, som snart ble kalt Rosminiane etter sin grunnlegger (i dag Congregazione delle Suore della Provvidenza Rosminiane). Søsterinstituttet hadde samme asketiske basis som rosminianerne. De ble snart etterspurt på mange skoler, og de påbegynte dermed det rosminianske arbeidet som lærere (maestri e maestre rosminiane).
Rosmini var fra 1834 til 1835 sogneprest for sognet San Marco i Rovereto, en kirke som for øvrig en av hans forfedre, Zaccaria Rosmino, var rektor for på 1500-tallet. Han åpnet også et hus for sitt institutt i Trento. Men på grunn av den østerrikske regjeringens åpne fiendtlighet mot ham, fant han det i 1835 nødvendig å flytte til Milano for å lette på spenningen. Til gjengjeld dro hans ordensmedlemmer ut over landets grenser. Paven betrodde dem flere misjoner i England på anmodingen av de apostoliske vikarene der, hvor de deltok i arbeidet med restaurasjonen av det engelske hierarkiet, og derfra dro de videre til Irland. Instituttets ånd er i sin natur universell, og fra Irland dro de videre til USA og New Zealand. I dag er rosminianerne også til stede i Frankrike, og i England betjener de kirken St. Etheldreda i Ely Place i Holborn, hvor de engelske oversettelsene av Rosminis verker utgis. Rosminianersøstrene finnes også i Venezuela, Tanzania og India.
Rosminianerne fikk også klosteret San Michele della Chiusa i Piemonte, og senere grunnleggelser fulgte i Stresa og Domodossola. Instituttets konstitusjoner ble presentert for pave Gregor XVI (1831-46), og etter noe diskusjon om formen på løftet om religiøs fattigdom ble de formelt godkjent den 20. desember 1838. Den 25. mars 1839 ble instituttets løfter avlagt av tyve patre i Italia og seks i England (Spetisbury og Prior Park). Paven godkjente kongregasjonen med det apostoliske brevet In sublimi av 20. september 1839 og utnevnte samtidig Antonius Rosmini til generalsuperior på livstid. Deretter spredte instituttet seg raskt i England og Italia, og anmodninger om grunnleggelser kom fra ulike land.
Samtidig fortsatte hans arbeid som flittig forfatter. I 1839 publiserte han Nuovo saggio og Trattato della coscienza morale («Avhandling om den moralske samvittighet»), prinsippene for hans filosofiske tenkning. Den mest omfattende oversikten over Rosminis filosofiske standpunkter finnes i hans Sistema filosofico (1844). Han var en encyklopedisk tenker, og hans mer enn hundre bøker utgjorde en slags summa totius christianitatis (en oppsummering av hele kristendommen), både filosofisk og teologisk. Fremfor alt var han svært oppmerksom på at den vestlige kulturen trengte å opprettholde enheten mellom tro og fornuft, mellom Evangeliet og fremskrittet, mellom den naturlige og overnaturlige verden, mellom kunnskap og tro. Han forsto at moderne historie sto i fare for å lukke mennesket inne i seg selv i fornuftens navn, det vil si å løsrive det fra det transcendente, få det til å ta sin tilflukt til sin egen styrke, å overbevise seg selv om at det kan mestre sitt liv uten behov for Gud. Dette ville være en reise mot døden, som ville føre til intellektuell forvirring og tapet av etiske og åndelige verdier. Hans hovedmål var å gjenskape den balansen mellom fornuften og religionen som for en stor del var gått tapt som et resultat av Opplysningstiden.
Pave Pius VIII hadde oppmuntret Rosmini til å føre menneskene til religionen ved hjelp av fornuft, og for å oppfylle denne misjonen av intellektuell nestekjærlighet valgte han et språk og en metode som var mer i harmoni med samtiden, men han forble solid forankret i de genuine verdiene av autentisk kristen tradisjon. Han fremmet essensen i troen til de hellige Augustin og Thomas Aquinas, og ved å støtte seg til den, beriket han den. Han studerte samtidig filosofi fra Locke til Hegel, og med henblikk på det gamle og fundamentale problemet av våre ideers opprinnelse, sannhet og sikkerhet, skrev han: «Hvis filosofien skal få tilbake sin kjærlighet og respekt, tror jeg det vil være nødvendig delvis å vende tilbake til den gamle lære, og delvis å gi denne læren fordelen av moderne metoder». Han tok initiativet til en metode som han oppsummerte slik: «Mens tidligere skoler hadde startet med Gud for å ende hos mennesket, har jeg startet med mennesket for å ende hos Gud».
Rosmini og hans venn Manzoni betraktet med interesse fremveksten av liberale demokratier, og i dem så de en evangelisk kjerne av frihet og menneskeverd som burde oppmuntres og renses. Men hans interesse for demokratiske ideer sammen med det nye språket i hans verker gjorde at det begynte å heve seg røster som var motstandere av hans tanker, fremfor alt fra jesuittene (Societas Iesu – SJ), og de anklaget hans lære for å være i strid med tro og moral. De fryktet at Rosminis lære ville føre til en forvrenging av katolske dogmer og forsøk på å innføre demokrati i Kirken. Det var særlig hans Trattato della coscienza morale som førte til skarpe kontroverser.
Blant dem som skrev mot Rosmini, var forfattere som Melia, Passaglia, Rozaven og Antonio Ballerini, alle jesuitter – Rozaven hadde embetet som assistent for generalen. Etter hans personlige intervensjon fortsatte striden med at flere av Rosminis venner og disipler gikk ut og forsvarte ham. Blant dem var L. Eastaldi, Pestalozza og Pagamini. Ordkrigen pågikk deretter i femten år, med unntak av en våpenhvile fra 1843 til 1846, etter at pave Gregor XVI hadde grepet inn og pålagt begge sider evig taushet. Manzoni, den legmannen som forsvarte Rosmini sterkest, sa om ham at han var en av de fem eller seks mest intelligente hjerner som menneskeheten hadde produsert på flere århundrer.
Pave Gregor XVI døde i 1846 og ble etterfulgt av den salige pave Pius IX (1846-78), som viste seg positivt innstilt til Rosminis institutt, og flere nye grunnleggelser i England viste dets vitalitet. I 1848 publiserte Rosmini i Milano sine bøker La costituzione secondo la giustizia sociale («Konstitusjonen ifølge sosial rettferdighet») og Dalle cinque piaghe della santa Chiesa («Om den hellige Kirkens fem plager»). Sistnevnte var rettet mot josefismen, spesielt når det gjaldt østerrikske bispeutnevnelser i Nord-Italia. Det var et storslagent verk som var frukt av en stor kjærlighet til Kirken, om farene som truet Kirkens frihet og enhet, samt en modig fordømmelse av disse plagene og forslag til tiltak mot dem, men boken kom snart til å bli lest med andre øyne.
Pave Gregor XVI hadde vært en av Kirkens mest reaksjonære ledere, men hans etterfølger viste seg å være annerledes. Den nye paven var med sine 55 år uvanlig ung. Som biskop Mastai-Ferretti hadde han vært patriot og mislikt det østerrikske nærværet i Italia, og fordi han brukte uttrykk som «denne italienske nasjon», ble han i vide kretser regnet som en tilhenger av Italias samling. Men de liberale ideene som utløste bifall i Italia, brakte paven snart i konflikt med Østerrike, hvor kansleren, fyrst Metternich, fulgte pavens nye kurs med mistro. Han anså Italia bare som «et geografisk begrep» og protesterte mot ideene om politisk enhet.
På grunn av Wieneravtalene etter Napoleonskrigene fikk Østerrike holde okkupasjonstropper i Ferrara, men da de i juli 1847 forsterket dem med 900 mann, protesterte paven og truet Metternich med ekskommunikasjon, og ble feiret som en nasjonalhelt i Italia. Det kom opprop til motstand mot Østerrike, og den italienske samlingsbevegelsen fikk nye impulser. «Vi hadde regnet med alt», sa Metternich, «unntatt en liberal pave». Han trengte ikke å bekymre seg over det så lenge.
Den italienske nasjonalisten Mazzini oppfordret Pius IX til å stille seg i spissen for den nasjonale bevegelse, ellers ville det italienske folket rive seg løs fra Kirken og gå sin egen vei. Det kom forslag om å arbeide for et samlet Italia bestående av et statsforbund av selvstendige stater under pavens ledelse. Men uansett hvor mange konsesjoner paven ga, var radikalerne ikke fornøyd, og deres krav i Italia ble stadig mer vidtgående, og de prøvde å gjøre paven til et verktøy for sitt nasjonale anliggende.
Revolusjonens torden hørtes nå over hele Europa, og den revolusjonære bevegelse som omfattet hele kontinentet, nådde også Kirkestaten. I januar 1848 brøt det ut revolusjon i Sicilia og Napoli, hvor kongen måtte tillate en forfatning. I februar brøt opprøret ut i Piemonte og Toscana. Den 8. februar kom det til en demonstrasjon i Roma, hvor det ble krevd at pavens ministre skulle gå av. Paven erklærte seg villig til å bøye av, og nyhetene fra den franske Februarrevolusjonen fremtvang flere forfatningsmessige innrømmelser. Men slike spørsmål kom snart i skyggen av den såkalte nasjonale bevegelse. I det østerrikske Lombardia brøt det i midten av mars 1848 ut revolusjon. Da bestemte kong Karl Albert av Sardinia-Piemonte (1831-49) seg for kamp mot Østerrike og oppfordret hele Italia til å delta i hellig krig mot de fremmede. I hele Italia lød ropet: «Ut med barbarene!»
Kong Karl Alberts regjering bestemte seg for å sende en utsending med alle fullmakter til paven i Roma for å få med ham på Italias side mot østerrikerne, og de valgte Rosmini på grunn av hans berømmelse og prestisje. I august 1848 mottok pave Pius IX ham med varme og aktelse og utnevnte ham til en av konsultorene som skulle utrede om det var forsvarlig å deklarere et dogme om Marias uplettede Unnfangelse. Samtidig annonserte paven at han ønsket Rosmini som statssekretær og at han ville gi ham kardinalsverdigheten kommende desember. Selv om Rosmini var en ivrig forkjemper for Italias frihet og enhet, var hans mål et italiensk statsforbund under pavens ledelse.
Men dette ble forpurret av den politiske utviklingen. Pave Pius IX nektet å delta i Italias frigjøringskamp, fordi han som pave måtte møte alle folk med den samme faderlige kjærlighet. Han kunne ikke delta i en krig mot en katolsk nasjon, og han ville derfor ikke sende tropper mot Østerrike. Han fordømte ideen om et føderalt Italia ledet av pavedømmet, og manet italienerne til å være trofaste mot sine fyrster. Dermed mistet han raskt sin popularitet i Italia. Man betegnet ham sågar som «løftebrytende fedrelandsfiende», og de italienske patriotene ble stadig mer fiendtlige overfor ham.
Da deputertkammeret ble åpnet den 15. november 1848, ble pavens statsminister, grev Pellegrino Rossi, stukket ned og myrdet på trappen til Cancelleria, og neste dag ble paven beleiret i Quirinalet. Opprørerne krevde at paven skulle erklære krig mot Østerrike, proklamere Italias enhet og utnevne en ny regjering. Krisen ble gjort verre av et økonomisk sammenbrudd. Paven reagerte med å slå fast at det var i strid med hans verdighet som overhode for staten og verdenskirken å la seg diktere betingelser av rebeller. Han gjorde det også klart at han aldri kunne gi Kirkestaten en konstitusjonell forfatning, fordi en slik begrensning av pavens verdslige suverenitet ville være en fare for Universalkirkens uavhengighet. Da skjøt opprørerne på Quirinalet, og drepte flere mennesker. Den pavelige prelaten Palma, som sto ved et vindu, ble skutt. For å unngå mer blodsutgytelse erklærte paven seg villig til innrømmelser og godtok den ministerliste til en ny regjering han ble forelagt. Sveitsergarden ble avvæpnet av de nye makthaverne.
Om natten den 24. november flyktet paven fra Roma, forkledd som en vanlig prest. Med hjelp fra de franske og bayerske ambassadørene kom han seg til Gaeta nord for Napoli. Kong Ferdinand av Napoli tok hjertelig imot ham, og kardinalene flyttet også til Gaeta. Pavens flukt utløste sterke reaksjoner i den katolske verden.
Pius IX ba Rosmini om å bli med seg til Gaeta. Men på grunn av den stadige fiendtligheten mot ham fra Østerrike var det skapt et ugunstig klima mot ham. Den bourbonske regjeringen i Napoli ønsket ham ikke på sitt territorium og hindret hans tilgang til paven, og paven ble også mer opptatt av de stadig mørkere skyggene som ble kastet over hans lære. Til slutt fikk innflytelsen fra pavens reaksjonære statssekretær Giacomo Antonelli (1848-76) overtaket.
I 1849 formante paven Rosmini til «å reflektere over og modifisere, korrigere eller trekke tilbake sine trykte arbeider». Til tross for hans villighet til å korrigere ble de to bøkene Costituzione og Cinque piaghe i juni 1849 satt på indeks (det vil si inkludert i «Indeksen over forbudte bøker»), til hans store smerte. I denne situasjonen av læremessig tvil og med to bøker på indeks kunne Rosmini ikke lenger være i pavens nærhet, så pave Pius ga ham i 1849 tillatelse til å reise. Rosmini forlot Gaeta den 19. juni 1849 og dro tilbake til Stresa, nå i provinsen Verbano Cusio Ossola i regionen Piemonte, for å slutte seg til sine medbrødre i instituttets novisiat der.
Rosmini adlød pavens marsjordre og aksepterte hans dom over sine bøker uten å nøle, mer og mer overbevist om at alt var et verk av Forsynet. I denne perioden, hvor paven fortsatt var i eksil i Napoli, skrev Rosmini «Introduksjon til en kommentar til Johannesevangeliet», et verk av dyp åndelig teologi og visse vitnesbyrd om intime mystiske erfaringer. I sin tilbaketrukkethet i Stresa fortsatte Rosmini å lede de to kongregasjonene og skrive sitt store verk «Teosofi».
Den 12. april 1850 vendte pave Pius IX tilbake til Roma med hjelp fra franske tropper. Han kom tilbake som en forandret og skuffet mann, grundig kurert for liberalisme. Han hadde mistet all popularitet, og de fleste av hans tre millioner undersåtter i Kirkestaten ønsket nå bare å bli kvitt ham. Grev Camillo Benso Cavour, som fra november 1852 var statsminister i Sardinia-Piemonte, var nå i stand til å utnytte stemningen i befolkningen, og Sardinia-Piemonte overtok ledelsen av den italienske samlingsbevegelsen. Under Cavour og kong Viktor Emmanuel II arbeidet landet for å fordrive østerrikerne og samle Italia til en stat. Viktor Emmanuel II skulle bli den første kongen av Italia (1861-78).
Rosminis motstandere fortsatte å angripe ham for å få Kirken til å foreta en grundig undersøkelse av alle hans verker, og deres håp var at pave Pius IX ville fordømme dem. Paven satte da også i 1850 i gang en grundig undersøkelse, som skulle vare i fire år. Denne prosessen var til stor smerte for Rosmini, ikke på vegne av seg selv, men på grunn av den skade det kom til å påføre hans to kongregasjoner, at grunnleggeren var gjenstand for en prosess som hele verden snakket om.
Undersøkelsen som ble foretatt av Indekskongregasjonen, ble avsluttet i 1854, og på det siste møtet deltok paven selv. Resultatet var at alle Rosminis arbeider ble «avvist» (esse dimittenda), som i denne sammenheng betyr at kongregasjonen avviste å sette dem på Indeks. Det betydde at undersøkelsen ikke hadde funnet noe ufordelaktig ved forfatteren, ved det instituttet han hadde grunnlagt, eller ved hans eksepsjonelle tjenester for Kirken. For å hindre at det igjen skulle blusse opp en ny strid, ble alle parter for tredje gang pålagt taushet. Etter at den endelige frifinnelsesdommen var avsagt, utbrøt pave Pius: «Gud være lovet for at Han igjen og igjen sender slike menn til beste for Kirken».
Men den store filosofen og grunnleggeren var nå ved slutten av sitt liv som avvæpnet og lydig profet. For den leversykdommen som hadde fulgt ham hele livet, forverret seg stadig, og i hans siste måneder fortærte den hans fysikk, en prosess som medførte uavlatelige smerter. Til hans sykeleie i Stresa strømmet venner, beundrere og disipler, som alle ville vise ham sin kjærlighet, aktelse og takknemlighet, og de ba om en siste velsignelse og et siste vennlig ord fra ham. Hans gamle venn Alessandro Manzoni, som selv var en syk mann, styrtet gråtende ut av sykerommet, uforstående til at en intelligens som Rosminis kunne bli utslettet fra verden.
Den 1. juli 1855 døde Antonius Rosmini i Stresa, 58 år gammel. Hans jordiske rester er gravlagt i en krypt i kirken Santissimo Crocifisso, som han selv hadde bygd i tilknytning til Instituttets novisiat i Stresa.
Men hans skrevne tanker fikk ikke hvile i fred, for hans motstandere var aldri fornøyd med at pave Pius IX ikke hadde forsømt hans verker. Ordet dimittantur i avgjørelsen fra 1854 ble gjenstand for kontroverser, ettersom hans tilhengere mente at ordet innebar en direkte godkjennelse av Rosminis verker, mens hans motstandere mente at det var rent negativt og ikke innebar at verkene var fri for feil.
En rekke av Rosminis verker ble utgitt først etter hans død, og det viktigste av dem var Teosofia om ontologi og naturteologi, som ble utgitt i fem bind i Torino (1859-64). I 1876 var det noen katolske aviser og tidsskrifter i Italia som fortolket dekretet Dimittantur fra 1854 slik at de erklærte at Rosminis verker var åpne for både kritikk og sensur. Den rosminianske skolen hevdet på den andre side at selv om dekretet ikke ga noen positiv godkjennelse, garanterte det i det minste at bøkene som var undersøkt, ikke inneholdt noe som burde sensureres, og de kunne derfor trygt leses, og deres konklusjoner kunne aksepteres av katolikker. Dette synet syntes å bli stadfestet av pavens husteolog (Magister Sacri Palatii), som i et brev til L'Osservatore Romano den 16. juni 1876 minnet redaktøren om den taushet som var pålagt begge parter og hevdet at ingen teologisk sensur kunne ilegges. Men en måned senere slo Osservatore Cattolico i Milano fast etter pålegg fra prefekten for Indekskongregasjonen at denne tolkningen var feilaktig.
Etter pave Pius IXs død i 1878 ble kontroversen fornyet, da Rosminis motstandere presset på for en fornyet granskning av hans verker. Den 21. juni 1880 uttalte Indekskongregasjonen at «dimittantur betyr bare dette – et verk som er avvist [fra Indeks] er ikke forbudt». Den 5. desember 1881 uttalte samme kongregasjon at et verk som er avvist, ikke må betraktes som fritt for enhver feiltakelse når det gjelder tro og moral, og det kan kritiseres både filosofisk og teologisk uten å pådra seg en notis for overmot. Begge disse svarene ble tolket av motstanderne av Rosminis lære til å rettferdiggjøre ny sensur, mens rosminianerne hevdet at disse svarene på ingen måte tolket den posisjonen de alltid hadde inntatt, som uforsvarlig.
Kontroversen fortsatte, og det endte med at det ble igangsatt en undersøkelse av hans siste to verker, som ikke hadde vært med i den forrige undersøkelsen. Den 14. desember 1887 fordømte dekretet Post Obitum fra Inkvisisjonen eller Santo Uffizio (nå Troslærekongregasjonen) førti utsagn fra Rosminis tidligere verker, ettersom de ikke syntes å være i samsvar med den katolske sannhet. Dekretet, som ble publisert den 7. mars 1888, la spesielt vekt på de verkene som var utgitt etter Rosminis død, som dekretet hevdet utviklet og forklarte doktriner som fantes i sin spede begynnelse i tidligere bøker. Men de fordømte utsagnene hadde ikke vedlagt noen teologisk noter. Rundt halvparten av utsagnene referer til Rosminis ontologi og naturteologi, resten gjaldt hans lære om sjelen, treenigheten, eukaristien, den overnaturlige orden og Det salige syn (visione beatifica). Noen av disse utsagnene ble helt klart uttrykt i de verkene som var undersøkt i 1854, mens andre gjentok bare det Rosmini hadde sagt igjen og igjen i sine viktigste bøker som var utgitt mens han levde.
Rosminis motstandere var nå fornøyde over at de hadde oppnådd det resultatet de hadde ønsket. Rosminianernes generalsuperior påla medlemmene lydighet og underkastelse, mens pave Leo XIII (1878-1903) i et brev til erkebiskopen av Milano av 1. juni 1889 erklærte utvetydig at han godkjente og stadfestet dekretet. Kardinal Camillo Mazella SJ (1833-1900), prefekt for Indekskongregasjonen (1889-93), diskuterte utsagnene grundig i Rosminianarum propositionum trutina theologica (Roma, 1892). Dette frembrakte et svar fra en lærd legmann, professor Giuseppe Morando, under tittelen Esame critico delle 40 proposizioni Rosminiane (Milano, 1905).
Men de dype og mange studiene av Rosminis tanker de neste hundre årene har vist at de er i harmoni med den katolske sannhet, noe som ikke var klart hundre år tidligere, i lys av åpningen foretatt av Andre Vatikankonsil (1962-65), som Rosmini på mange måter var en klarsynt foregangsmann for.
I Archivio Rosminiano i Stresa oppbevares skriftlige vitnesbyrd fra 300 samtidige av Rosmini, blant dem fra de hellige Magdalena av Canossa (1774-1835), Johannes Don Bosco (1815-88), Ludvig av Casoria (1814-85), Vincent Pallotti (1795-1850), Kasper Bertoni (1777-1853), Leonard Murialdo (1828-1900), Aloisius Orione (1872-1940) og Johannes Calabria (1873-1954), og de salige Pius IX og Contardo Ferrini (1859-1902). Alle er enige om at Rosmini i hele sitt liv og i alle sine skrifter konstant uttrykte evangeliske dyder i en heroisk grad.
Sr. Lodovica Noè (f. Maria), datter av Giovanni og Citti Clementina, født den 12. september 1879 i Buscate i Milano, kom fra en bondefamilie og avla sine evige løfter hos Rosminianersøstrene av Forsynet. I 1927 opplevde hun et angivelig mirakel på Antonius Rosminis forbønn. Den 19. mars 1927 skrev provinsial Giuseppe Sannicolò CI til biskop Giuseppe Castelli av Novara i Piemonte og ba ham åpne en informasjonsprosess for å samle vitnesbyrd i saken. Han sendte saken til biskopsvikaren i Borgomanero i provinsen Novara i henhold til datidens regler.
Fra vitnesbyrdene som ble samlet inn går det frem at sr. Lodovica den 1. januar 1927 begynte en novene til ære for Antonius Rosmini. Noen medsøstre var informert om denne bønnen og sluttet seg spontant til den, og de merket seg at sr. Lodovica under bønnen berørte de syke partiene av sin kropp med et bilde av Rosmini. Hun var rammet av beintuberkulose i bekkenet med suksessiv tuberkulose i lungene. Medisinsk behandling hadde ikke lenger noen effekt, og sykdommen hadde gått inn i en fase som erfaringsmessig snart hadde dødelig utgang. Men den 6. januar kunne hun stå opp av sengen, og legene bekreftet at hun var fullstendig helbredet, noe det ikke fantes noen naturlig forklaring på. Sr. Lodovica levde i enda nesten 31 år og døde den 4. desember 1957 i Pralungo i provinsen Biella i Piemonte, 78 år gammel. Hun døde da av en plutselig hjerneblødning mens hun var på ferie hos sin søster.
Den 5. juni 1990 sendte ordensgeneralen for rosminianerne til Troslærekongregasjonen i Vatikanet en dokumentasjon med nye momenter vedrørende de 40 utsagnene av ordensgrunnleggeren som var forsømt. En pavelig kommisjon ble nedsatt, og dens konklusjon den 19. februar 1994 var at saligkåringsprosessen for Rosmini kunne åpnes. Dermed ble det igangsatt informasjonsprosesser i bispedømmet Novara, hvor han levde og døde, og i bispedømmet Trento, hvor han var født og vokste opp. Den 20. februar 1998 ble prosessen avsluttet på bispedømmenivå og oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
Vi kan si at pave Johannes Paul II (1978-2005) rehabiliterte Rosmini ved at han i encyklikaen Fides et ratio av 15. september 1998 skrev: «Vi ser det samme fruktbare forholdet mellom filosofi og Guds Ord i den modige forskningen foretatt av mer moderne tenkere, blant dem nevner jeg med glede, i en vestlig kontekst, skikkelser som John Henry Newman, Antonio Rosmini, Jacques Maritain, Étienne Gilson og Edith Stein».1
Men også tidligere paver hadde vist sin støtte og beundring til Rosmini. Mot slutten av sitt liv konsentrerte den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) sin åndelige retrett om Rosminis Massime di Perfezione Cristiana («Prinsipper for kristen perfeksjon»), og adopterte dem som sin egen leveregel. Også pave Paul VI (1963-78) viste interesse for Rosmini, og i anledning 150-årsjubileet for grunnleggelsen av rosminianerne sendte han et budskap til generalsuperioren hvor han priste grunnleggeren. Og ved Paul VIs død valgte kardinalkollegiet patriark Luciani Albino til pave Johannes Paul I (aug-sep 1978), som hadde skrevet den teologiske avhandlingen L'origine dell'anima umana secondo Antonio Rosmini («Opprinnelsen til menneskesjelen ifølge Antonio Rosmini») ved Det pavelige universitetet Gregoriana i Roma.
Etter at tre kommisjoner hver hadde brukt rundt to år på å granske Rosminis verker, kom Troslærekongregasjonen den 1. juli 2001, på årsdagen for Rosminis død i 1855, med en note vedrørende de tidligere dekretene som gjaldt Rosminis tanker. Denne noten kansellerte offisielt de reservasjonene som var gjort gjeldende i 1888. I hovedsak sier noten at de førti utsagnene hadde blitt forbudt som et forsiktighetstiltak fordi dette var nødvendig på den tiden, og at videre studier skulle klargjøre deres nøyaktige betydning. Slike studier var nå gjennomført, og all mistanke var forsvunnet. Dermed var det ikke lenger noen grunn for å opprettholde reservasjonene fra den gangen.
Den 26. juni 2006 ble Antonius Rosminis «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juni 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av sr. Lodovica i 1927 som et mirakel på hans forbønn.
Han ble saligkåret den 18. november 2007 i Sporting Palace di Corso Trieste i Novara i Piemonte i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Messen ble feiret av biskop Renato Corti av Novara, mens koncelebranter var prester fra bispedømmet og fra kongregasjonen rosminianerne. Antonius Rosmini er den første salige fra provinsen Verbano Cusio Ossola. Hans minnedag er dødsdagen 1. juli.
Som en kuriositet kan nevnes at saligkåringsdatoen 18. november er samme dato som Rosmini i 1832 påbegynte sitt store verk Dalle Cinque piaghe della Santa Chiesa.
I de første årene etter sin prestevielse undertegnet Rosmini alltid sine brev med Antonio Rosmini, prete roveretano («prest fra Rovereto»). Denne kjærligheten til hjembyen ble gjengjeldt av hans bysbarn ved at de i 1887 på den nåværende Piazza Rosmini i Rovereto reiste den enorme statuen som i dag står i Corso Rosmini, foran hans barndomshjem.
Les om Rosmini og hans lære i Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk).