Den hellige Elpidius (Elvidius, Helfidius; it: Elpidio) var ifølge en legende fra 1100-tallet en av de tolv biskoper eller prester i Afrika som under de arianske vandalenes forfølgelser på 400-tallet, etter ulik tortur ble satt i en gammel båt uten årer eller seil for å dø på havet. Det skal ha skjedd i 438 eller 439. Men skipet sank ikke, og drevet av gunstige havstrømmer nådde det Campania i Italia. De tolv afrikanske biskopene skal ha vært de hellige Priscus av Capua (d. 459) (it: Prisco) og hans ledsagere: Castrensis (it: Castrense), Tammarus (it: Tammaro), Rosius (it: Rosio), Heraclius (it: Eraclio), Secundinus (it: Secondino), Adjutor (it: Adiutore), Markus (it: Marco), Augustus (it: Agostino), Elpidius (it: Elpidio), Canion og Vindonius (it: Vindonio).
Denne legenden er altså relativt ny, noe som allerede Dom Thierry Ruinart OSB (1657-1709), forfatter av Acta primorum martyrum sincera et selecta (1689), og kirkehistorikeren Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont (1637-98), forfatter av Mémoires pour servir à l’histoire ecclésiastique des six premiers siècles, hadde mistanke om, og som historikeren Francesco Lanzoni (1862-1929) har vist i Le origini delle diocesi d'Italia (1923), og den fortjener ikke noen tiltro.
Den bare gjentar og forstørrer andre lignende hendelser, slik som den hellige biskop Quodvultdeus av Kartago som kom med sitt presteskap til Napoli i 439-440. Lanzoni ser i alle de tolv navnene lokale biskoper og helgener. Det er faktisk først i denne legenden at navnet Elpidius opptrer i andre og mye viktigere kilder. Lidelseshistorien (passio) til den hellige martyren Canion av Atella (400-t) forteller at biskop Elpidius reiste en basilika over hans grav, og faktisk viser en inskripsjon navnet på konstruktøren.
Atella var en gammel oskisk by i Campania i Sør-Italia, halvveis mellom Napoli og Capua, i dag i provinsen Caserta. Ruinene ligger nå mellom byene Orta di Atella og Sant’Arpino. Aktene om translasjonen av den hellige Athanasius av Napoli (ca 832-72) informerer oss om at det i 872 var en Ecclesia Sancti Elpidii i Atella, mens et dokument fra 820 viser at allerede da ble hele området kalt Sant’Elpidio (i dag Sant’Arpino).
Da byen Atella ble ødelagt av langobardenes invasjon på 700-tallet, virker det som om noen mennesker fra Atella brakte med seg levningene av Elpidius, Cyon og Elpicius og søkte tilflukt i Salerno, hvor de hellige relikviene ble plassert under et alter i katedralen. Presteskapet i Salerno feiret i mange århundrer deres liturgiske fest den 24. mai, og de hadde et eget officium. I 1958 ønsket erkebiskop Demetrio Moscato å foreta en kanonisk identifikasjon av relikviene av helgenene i Salerno, og den bekreftet historien om at de var gravlagt i krypten i katedralen, like under alteret som ble kalt «til de hellige bekjennerne». Bispesetet i Atella ble i 1030 flyttet til den nærliggende normanniske festningsbyen Aversa, som ga sitt navn til bispedømmet. I Aversa er det fortsatt en kirke viet til St Elpidius.
Blant andre relikvier ble det også funnet relikvier av Elpidius, Cyon og Elpicius, plassert der i mars 1081 av erkebiskop Alfanus I, noe som kommer klart frem av en marmorinskripsjon av samme erkebiskop plassert på innsiden av dekselet til relikviene, som nå fikk et nytt og verdig arrangement. Også på listen over biskoper av Reggio Emilia møter vi en Elpidius, biskop av Atella, som da hans sete ble ødelagt, søkte tilflukt i nettopp Reggio Emilia, en by hvor han var biskop fra 448 til 453. Han døde og ble gravlagt i Salerno, selv om vi ikke forstår hvorfor. Francesco Lanzoni kaller denne notisen en massiv feil.
De tolv afrikanske biskopene og prestene ble minnet den 1. september i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, men de står ikke i den nyeste utgaven (2004). I Vita Sancti Elpidii minnes han og hans ledsagere den 24. mai. Marmorkalenderen fra Napoli feirer hans minnedag den 15. januar med ordene: ET s. EEPIDII EPI[SCOPI], men den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) i sin Les Légendes hagiographiques (1905) konkluderte med at det er snakk on en navnebror av Elpidius, som ble feiret den 15. januar i synaksariene i Konstantinopel. Francesco Lanzoni og Domenico Mallardo (1887-1958) aksepterer tradisjonen til de lærde som mente at marmorkalenderen feiret biskopen av Atella, ettersom den bysantinske Elpidius ikke var biskop.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. juni 2014