| Den hellige Herman av Kazan (d. 1567) |
Den hellige Herman (Germanus, Gherman; ru: German; Герман) ble født som Gregor (ru: Grigorij; Григорий) på begynnelsen av 1500-tallet i byen Staritsa i Tver oblast i Russland. Han tilhørte den gamle bojaradelsfamilien Polevi eller Sadirev-Polev, som nedstammet fra fyrstene av Smolensk. Helt fra barndommen elsket han gudstjenestene i kirken og å lese i den hellige skrift, og han viste sterk moderasjon når det gjaldt mat og henga seg hele tiden til fromme øvelser.
Da Gregor var 25 år gammel, dro han med sine foreldres velsignelse til klosteret St. Josef av Volotsk (Iosifo-Volokolamskij) i Volokolamsk, hvor han mottok tonsuren som munk med klosternavnet Herman. Der lærte han en munks høye moralske kvaliteter og var den første som kom til kirken for å be og den siste som forlot den. Når han hadde fri fra gudstjenestene og arbeidet i klosteret, viet han sin tid til å kopiere liturgiske bøker. Herman var en nær venn av den hellige Maximos grekeren (ca 1475-1556), som var satt i husarrest i klosteret av storfyrst Basilios III av Moskva (1505-33).
Mellom 1542 og 1551 ble klosteret ledet av hegumen (abbed) Gurias (Gurij), som senere ble erkebiskop av Kazan. Han oppdaget raskt at Herman var den fremste i monastisk askese. Hermans fromhet ble også lagt merke til av andre, og i 1551 valgte brødrene i Dormisjonsklosteret i Staritsa ham til sin abbed med tittel av arkimandritt. Da Herman tok opp ledelsen av dette klosteret med en pastoral glød, begynte han først med dets indre og ytre orden, for han var selv et mønster på ydmykhet og saktmodighet. Han formante alle til strengt å overholde sine monastiske forpliktelser, og han innførte regelen til den hellige Josef av Volotsk (ca 1439-1515) i klosteret. Men etter bare to og et halvt år forlot Herman klosteret i Staritsa og overlot ledelsen til den hellige hieromunk Job, som senere ble den første patriark av Moskva (1589-1605).
Hermans kjærlighet til et liv i ensomhet fikk ham til å vende tilbake til sitt opprinnelige kloster i Volokolamsk, hvor han trådte inn som enkel munk. Men så trådte den nye heretiske Matteus Basjkin, som nektet å anerkjenne de hellige sakramenter og benektet troen på Den hellige Treenighet, frem i Moskva. Da ble Herman og hans egen far, som hadde mottatt tonsuren i klosteret i Volokolamsk med navnet Filotheos, innkalt til konsilet i Moskva i 1553. Konsilet fordømte heretikeren Basjkin og sendte ham til Herman i klosteret i Volokolamsk for korreksjon, siden Herman var kjent for sitt hellige liv og sin nidkjærhet for troen på Kristus.
På 1400- og 1500-tallet ble det utkjempet en rekke kriger mellom Russland og khanatet Kazan, og det siste slaget var beleiringen av Kazan i 1552 under tsar Ivan den Grusomme (f. 1530; 1547-84). Den endte med khanatets fall, en total ødeleggelse av byen og en massakre på befolkningen. Etter erobringen ble det opprettet et erkebispesete i Kazan i 1555, og Gurias, den tidligere hegumenen for klosteret i Volokolamsk, ble ved loddtrekning valgt til den første erkebiskopen (1555-63). Han ble betrodd byggingen av Dormisjonsklosteret Bogoroditskij (Богородицкий) i byen Svijazjsk i republikken Tatarstan ved utløpet av elven Svijaga i Volga. Klosteret ble bygd for misjonsformål, for å spre kristendommen blant ikke-russere i regionen Kazan.
Etter dekret fra Gurias ble Herman utnevnt som leder for det nye klosteret i Svijazjsk. En steinkatedral ble bygd med et klokketårn og monastiske celler. Hegumenen levde svært enkelt i en trang celle under klokketårnet. Herman arbeidet spesielt for å skaffe klosteret et bibliotek. Snart ble hans kloster berømt for sitt gode arbeid, og det ble et senter for opplysningsarbeidet i regionen Kazan.
Etter erkebiskop Gurias' død den 5. desember 1563 ble Herman den 12. mars 1564 konsekrert til den andre erkebiskop av Kazan. Hans korte tjenestetid der var preget av hans arbeid for å bygge kirker og opplyse folket i regionen med Kristi lys. I 1566 beordret tsar Ivan den Grusomme Herman til Moskva og ga ordre om at han skulle velges til metropolittstolen der. Først nektet Herman å få denne byrden lagt på sine skuldre, men tsaren nektet å høre på noen innvendinger. Herman ble nødt til å slå seg ned i metropolittens bolig inntil hans opphøyelse til stillingen som metropolitt.
Herman så mye urettferdighet bli begått av dem i tsarens innerste sirkel, og tro mot sine pastorale plikter forsøkte han å formane tsaren. Tsar Ivan hadde innført en undertrykkelsespolitikk som innebar politisk politi, offentlige henrettelser og konfiskering av land fra adelen. Denne politikken kalte tsaren for opritsjnina (Опричнина) (1656-72) etter det russiske ordet opritsj, som betyr «unntatt», og det 6.000 mann store politiske politikorpset ble kalt opritsjniks. Herman krevde at tsaren avskaffet denne politikken, og gjennom sine medarbeidere meddelte tsaren ham: «Du er ennå ikke opphøyd til metropolitt, og likevel forsøker du allerede å legge restriksjoner på min frihet». Han ga ordre om at Herman skulle utvises fra metropolittens bolig og holdes under overvåkning.
Herman levde i unåde i Moskva i rundt to år. Men det keiserlige raseri skremte ham ikke, så på det konsilet som ble innkalt i 1568 av tsar Ivan den grusomme for å fordømme den hellige metropolitt Filip II(1566-68; d. 1569), var Herman en av dem som forsvarte den uskyldige. Kort etter dette konsilet døde Herman i en pestepidemi den 6. november 1567 i Moskva. Han ble gravlagt i kirken St. Nikolas den gjestfrie (Nikolaj Mokrago). Etter anmodning fra innbyggerne i Svijazjsk ble hans relikvier i 1595 overført fra Moskva til Dormisjonsklosteret i Svijazjsk. Da fyltes ikke bare kirken, men hele klosteret av en overjordisk vellukt. Den hellige Hermogenes, som da var metropolitt av Kazan, besøkte Hermans grav.
Hermans minnedag er dødsdagen 6. november. Han har også to translasjonsfester, en den 25. september som minnes den første translasjonen i 1595, og en den 23. juni, som minnes den andre translasjonen av hans relikvier i 1714. Som følge av en rapport fra erkebiskop Benjamin (Novitskij) av Tsjeboksarsk og Tsjuvasj ga patriark Pimen av Moskva (1971-90) den 14. oktober 1976 sin velsignelse til at «Synaxis for alle hierarker fra Kazan» kunne feires første søndag etter 4. oktober (Synaxis = fellesfest). I tillegg til Herman gjelder det erkebiskop Gurias og den hellige biskop Barsanufios av Tver (1495-1576).