Skytshelgen for Saint-Chély-d’Apcher
Den hellige Hilarius (Hilarus, Ilerus; fr: Ilère, Hilaire, Illier, Chély, Chélis, Chelirs) ble født en gang på 400-tallet i Mende i Gévaudan eller Pays Gabale (Gabalitannus), en gammel provins i det sørlige Frankrike med navn etter den keltiske stammen Gabali. Denne provinsen ble etter Den franske revolusjon til departementet Lozère i regionen Languedoc-Roussillon (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Stavingen av hans navn har utviklet seg i tidens løp, så derfor finner vi formene Éli, Yles, Ilère og Hilaire. Noen steder ble han påkalt under kjæleformen «Ily». På oksitansk sa man i middelalderen sanch for saint, og de ba: Sanch Ily, priez pour nous (be for oss). Dette ble i tidens løp til Saint-Chély. Hos Migne kalles han Chélis eller Chély.
På bispelisten i Mende finnes to biskoper ved dette navn, Saint-Hilaire (515-35) og Saint-Ilère (ca 628), men det later til at bare den førstnevnte virkelig eksisterte. Saint-Yles nevnes av Bertran de Marseille (1200-t) i hans dikt Vida de Santa Enimia, hvor han er involvert i kampen mellom den hellige Ennata (fr: Énimie) (d. ca 628) og dragen, men han levde i virkeligheten ikke i den perioden. Det kan være ment som et metaforisk nærvær fra dikterens side.
Da Hilarius ble voksen, ble han døpt. Fra da av var han totalt engasjert i tjeneste for Gud, og han underkastet seg den hardeste askese av bot og faste. Han ble eneboer i en liten eremittbolig rundt tre kilometer fra den lille landsbyen Mende ved bredden av elven Tarn, hvor han kort tid etter ble fulgt av tre ledsagere som var fylt av den samme ånd som ham. Derfra hadde han for vane å besøke krypten i kirken Saint-Privat om natten. Dermed får vi takket være La Vie de Saint Ilère fra 600-tallet, vite at det eksisterte en kirke fra 530 på den hellige Privatus’ grav.
Men en demon var svært misfornøyd med et så hellig liv og prøvde å forfølge ham. For å klare det, konsentrerte han seg særlig om natten, da den hellige unge mannen kom for å be i kirken til bispedømmets skytshelgen. En gang lot han Hilarius se en enorm ildsjø foran seg, men helgenen gjorde bare korsets tegn og gikk sin vei uten å få noen skade. En annen natt da han hadde vært i krypten for å vise sin hengivenhet, grep demonene hans person og kastet ham opp i luften som av et vindkast. De bar ham ut i midten av en tykk skog, hvor det var en lysning. Hans forlatte ledsagere gikk rundt og lette etter ham, og de fant ham bedende i lysningen på slutten av den tredje dagen og feiret med hymner som hyllet Gud. Området var så utilgjengelig at de måtte rydde en vei med økser.
Hilarius’ livsstil og glansen av hans dyder begynte snart å tiltrekke seg andre disipler, noe som gjorde at han fant det hensiktsmessig å grunnlegge et virkelig kloster. Han var først og fremst tiltrukket av kløften Gorges du Tarn, hvor han grunnla sitt stort kloster. Det ble etablert ved bredden av elven Tarn, et stykke nedenfor den nåværende byen Sainte-Enimie. Forfatteren av legenden forteller oss at på dette stedet bygde han et solid hus, som krevde mye penger og mye arbeid, og der samlet han et stort antall munker. Dette klosteret forsvant i århundrenes løp. En hypotese sier at klosteret i Burlatis fortsatt eksisterte på hans tid og at han også sendte flere munker dit. Det var der Hilarius skal ha hjulpet Ennata i kampen mot dragen, som Bertran de Marseille forteller om.
En dag Hilarius gikk på en svært dårlig vei på bredden av elven Tarn, skled hans fot ut og han falt ned i en avgrunn. Der nede oppholdt han seg i to timer. Da denne uheldige ulykken ble kjent, skyndte alle seg til for enten å redde ham eller for å finne hans legeme ved hjelp av en båt. Plutselig sto han på overflaten av vannet, full av liv, mens han lovpriste Guds godhet og kraft.
For å gi sine mange disipler in innføring i klosterlivets sanne ånd, tok Hilarius med seg noen av sine brødre og dro for å bo en stund på et øde sted ikke langt fra Marseille. Derfra foretok han hyppige besøk til munkene på den lille øya Lérins, for å få undervisning i perfeksjonens veier på deres skole. De lerinske øyer består av to små øyer, en større som ligger nærmere fastlandet, den het Lero, nå Sainte-Marguerite. Den mindre øya, som ligger lengre fra land, het Lérins, i dag Saint-Honorat.
En gang da han returnerte fra dette berømte klosteret, tilbrakte han noen dager i Marseille av karitative grunner. Han fikk et syn hvor Gud gjorde det kjent for ham at han ville straffe denne byen. Kort tid etter hans avreise kom det en forferdelig epidemi, som motsto alle legemidler og ga dem ikke engang tid til å bruke dem. En tjener hos den verten hvor Hilarius hadde bodd, fant seg smittet av pesten. Hans herre husket Hilarius’ hellighet, så han skyndte seg å hente kappen som han hadde glemt i munkenes rom og la den på pasienten, som ble helbredet på stedet. Deretter forårsaket det samme middelet det samme mirakelet for alle andre mennesker i huset og i familien til vertens bror.
En from kvinne ved navn Marcianilla, som hadde konsekrert sin jomfruelighet til Gud, hadde på sin eiendom en vannkilde som var en ressurs til liv. Men det var syv år siden den hadde gitt vann. Derfor, vel vitende om at Hilarius lett ble hørt av Gud, kom denne kvinnen for å spørre ham om et mirakel. Den nestekjærlige biskopen møtte henne vennlig og sa: «Nå skal vi begge be for denne kilden, og så får vi håpe at Gud vil høre på oss». Så dro de dit, og etter at de hadde bedt en stund, begynte kilden å strømme med sin tidligere overflod.
På et av sine besøk til sitt kloster ved bredden av Tarn fikk Hilarius vite at det i nabolaget ble feiret en populær fest av hedensk opprinnelse, som var full av djevelske riter. Straks tok han med seg to munker og gikk til det angitte stedet. Da han var i ferd med å ankomme dit, trodde disse fanatikere at de så en stor hær på marsj mot dem, og de flyktet i redsel i alle retninger. Deretter, da de hadde skjønt sammenhengen, gjenkjente de Guds hånd i det som hadde skjedd, og de ba om å bli forsonet med Kristus gjennom Hans hellige Kirkes tjeneste. Til slutt, da Hilarius mente at han hadde fått nok åndelig påfyll fra Lérins’ dyktige mestere, vendte han tilbake til sitt kloster ved elven Tarn.
Det synes som om det var på denne tiden at bispesetet i Gévaudan hadde blitt ledig, og Hilarius ble kalt til å fylle det i 515. Man kan ikke tenke seg et bedre valg, og de troende ble ikke skuffet i sitt håp, hvis vi dømmer etter de andre miraklene som fortelles om ham ifølge forfatteren av hans legende. Det første bispesetet i Gévaudan ble lagt til Anderitum eller Gabalum (nå Javols) (Dioecesis Gabalensis), og ikke Mende, som på denne tiden bare var en liten landsby. Bispesetet ble flyttet fra Javols til Mende på midten av 900-tallet, etter at Javols ble hardt skadet under folkevandringene på 400-tallet og aldri kom seg etter det. Da skiftet bispedømmet også navn til Mende (Dioecesis Mimatensis).
Hilarius ble valgt til den syvende kjente biskop av Javols i Gévaudan (515-35). Ifølge bollandistene levde han under hertug Teodebert. Under Hilarius’ episkopat, rykket de frankiske soldatene under kong Theoderik I av Reims (Austrasia) (fr: Thierry) (511-34), eldste sønn av kong Klodvig I (482-511), frem til Gévaudan og erobret provinsen. Deretter dro de for å beleire slottet Méléna (La Malène, Castel-Merlet) i Gorges du Tarn, hvor Hilarius hadde flyktet, sannsynligvis med alle styrker og ressurser i landet, hvor han var både biskop og verdslig leder. Denne beleiringen hadde allerede vart i lang tid, da Gud gjorde det kjent for ham at overfallsmennene var villige til å inngå en hederlig avtale. Han gikk ut av festningen, og alt skjedde som himmelen hadde åpenbart for ham.
En av lederne i den beleirende hæren viste ham all slags respekt og inviterte ham til og med til hans bord, noe Hilarius aksepterte med vennlighet og tillit. Men denne krigeren hadde i sin tjeneste en mann som selv om han var døpt som kristen, hadde et rykte for stor ondskap, selv overfor de uskyldige. Under måltidet våget mannen å sitte ved bordet og ba om biskopens velsignelse. Hilarius nektet og sa: «Jeg har ingenting til felles med menn som tillater seg de mest forferdelige ting». Dette avslaget vekket mannens vrede, og han sverget den hellige mannens død og sa at han ikke ville la ham vende hjem i god behold. Deretter fortsatte han å utføre sin kulinariske tjeneste, men da han raket i ilden, veltet en kjele med kokende vann over ham. Den fryktelige smerten satte ham så ut at han ristet som en gal og rullet seg i flammene i ovnen og døde kort tid etter med store smerter.
Hilarius tilbrakte mye av sitt liv med å bekjempe hedenske kultiske skikker. Han angrep dem nær Marseille da han returnerte fra Lérins, men også i Gorges du Tarn. Vi finner ham igjen i samme rolle ved bredden av Lac Saint-Andéol på høyplatået Aubrac, et kultsenter for Gabali. Folk pleide å komme og kaste offer i sjøen i fire dager hvert år. Hilarius dro dit et år og oppfordret dem til å stoppe denne kulten som stred mot Guds vilje, men forgjeves. Dette fortelles av Gregor av Tours, som skrev: «En prest som hadde blitt bispeviet, kom fra hovedstaden (urbe ipsa) til dette stedet». Det er også fra Gregor av Tours vi hører at Hilarius hadde klart å stoppe denne praksisen ved å etablere en basilika til ære for den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-67). En tvil eksisterer derfor om denne basilikaen ganske enkelt kunne ha vært vigslet til Hilarius av Mende og derfor måtte ha blitt etablert etter ham. Ritualene forsvant sannsynligvis ikke har sjøen, men fortsatte i ulike former, inkludert en valfart som samlet et stort antall mennesker.
Hilarius var en samtidig av den hellige biskop Leobin av Chartres (d. ca 558), og i lengre tid nøt han hans gjestfrihet og kloke belæring. Rundt 528 skal han ha tatt biskop Leobin til seg.
I 534 døde kong Theoderik I av Austrasia, og han ble etterfulgt av sin sønn Theodebert I (534-48). Den nye kongen kom for å besøke de sørlige provinsene. Da Hilarius hørte at kongen var kommet til Auvergne, skyndte han seg å dra dit for å møte ham og diskutere med ham visse saker om den lille staten Gévaudan, hvor han var biskop. Underveis stoppet Hilarius for å overnatte på et sted som het Arisencus, i dag Arzenc d’Apcher. Da de så hvor trangt om plassen det var der, og sannsynligvis også på grunn av sommervarmen, slo biskopen og hans følge leir i telt på et åpent jorde. Men om natten satte tribunen Leon, som sammen med sine menn utgjorde biskopens eskorte, vakt ved biskopens telt, og han så et stort lys og hørte de mystiske personene som snakket med ham. Neste dag hadde offiseren sannsynligvis sendt noen spørsmål angående denne hendelsen, for den hellige presten sa: «Jeg vil bare si at Gud åpenbarte for meg at min reise vil få et godt resultat, og vi kan snart vende tilbake til våre hjem». Og Hilarius ble faktisk mottatt med den største respekt av kong Theodebert, som var fornøyd med alle hans forslag og hans krav. Dette skjedde i 534 i Arisenicus i Gévaudan (uten tvil dagens Arzenc-de-Randon). Det frankiske territoriet ble utvidet til Auvergne (og trolig også til Gévaudan), etter at de hadde presset visigoterne i Septimania.
Den 8. november 535 ble det med godkjenning av kong Theodebert arrangert et konsil for hele kirkeprovinsen Bourges i Clermont i Auvergne (Arvernum). Hilarius var en av konsilfedrene i denne opphøyde forsamlingen, som ble ledet av den hellige biskop Honoratus I av Bourges (533-35). Biskopen av Gévaudan var den fjerde i rang der. Han signerte dekretene om moral og indre disiplin som biskop «i Kristi navn». Vi vet fra hans nærvær ved dette konsilet at han var en forkjemper for fred og forsoning. Hilarius deltok sammen med fem andre biskoper som Caesarius av Arles (ca 470-543), Gallus I av Clermont (ca 486-551) og Niketius av Trier (526-66).
Hilarius døde den 25. oktober 540 (før 541). Hans relikvier hvilte først i Mende. Senere, under kong Dagobert I av Austrasia (623-34) og Neustria (629-39) eller kort tid etter, hadde kirken i Toulouse skaffet seg hans relikvier uten at man vet hvordan, og sendte dem med sammen med relikviene av den hellige biskopen og martyren Patroclus av Grenoble (fr: Patrocle) og den hellige presten og munken Romanus av Blaye (fr: Romain), til munkene i klosteret Saint-Denis i nærheten av Paris, med det formål å få tilbake den hellige Saturnins levninger.
De samme munkene fra Saint-Denis, som grunnla et kloster i «Salone» i bispedømmet Metz, tok med seg relikviene av Hilarius og Privatus, som også var fjernet av kong Dagobert. Litt over et århundre senere, på slutten av 800-tallet, dro munkene i Salone tilbake til Saint-Denis og tok med seg deres relikvier. Levningene av Privatus ble senere krevd og mottatt av de troende i Mende, men relikviene av Hilarius ble værende i Saint-Denis, hvor de forsvant i løpet av plyndringen i 1793.
Flere franske byer og landsbyer bærer hans navn: Saint-Chély-d’Apcher, Saint-Chély-du-Tarn og Saint-Hilaire-de-Lavit (Lozère) samt Saint-Chély-d’Aubrac i departementet Aveyron og bispedømmet Rodez. I Gévaudan æres Hilarius fortsatt. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 25. oktober:
In território Gálliæ Gabalitáno, sancti Hilárii, epíscopi Mimaténsis.
I territoriet til Gabali i Gallia, den hellige Hilarius, biskop av Mende.
25. september og 1. desember nevnes også som minnedager. Bollandistene formoder at han var identisk med den hellige Hiler eller Iler, som oftere forekommer i de franske martyrologiene. Denne har også et eget officium den 1. desember. Det som er bevart av biografiene om de to, er ganske likelydende. Begge skaffet for eksempel tørkerammede innbyggere regn gjennom sine bønner. Han tilskrives også byggingen av et kloster ved elven Tarn. Bollandisten Suysken tror likevel at det er snakk om to ulike hellige biskoper ved navn Hilarius, men at den enes biografi ble overført til den andre.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, catholozere.cef.fr, home.scarlet.be, jubilatedeo.centerblog.net, nouvl.evangelisation.free.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. januar 2016