Skytshelgen for byen og bispedømmet Mende
Den hellige Privatus (fr: Privat) levde på 200-tallet i Gallia og ble trolig født i Coudes som ligger ved elven Allier mellom Issoire og Clermont i Auvergne (i dag Clermont-Ferrand). Han ble sendt fra Clermont av den hellige Austremonius av Clermont-Ferrand (d. ca 314) for å evangelisere Gévaudan eller Pays Gabale (Gabalitannus), en gammel provins i det sørlige Frankrike. Denne provinsen ble etter Den franske revolusjon til departementet Lozère i regionen Languedoc-Roussillon (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées).
Ifølge sene legender dro den hellige Martial av Limoges (d. ca 250) gjennom territoriet til stammen Gabali (Gévaudan), hvor Mende er hovedstad, og der utnevnte han sin hellige disippel Severian (fr: Sévérien) til den første biskopen. Dette skal ha vært i begynnelsen av det første århundret, men franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. I virkeligheten fikk nok ikke Gévaudan noen biskop før på 200-tallet.
Lenge ble Severian feiret som den første biskopen for Gabali, men Gabriel-Florent de Choiseul Beaupré (1685-1767), biskop av Mende (1723-67), fjernet Severians navn fra bispelisten på 1700-tallet, for det var snakk om en sammenblanding med biskop Severian av Jableh (Gabala) i Syria (Javols = Gabalum). Dermed ble Privatus regnet som den første biskopen av Javols/Mende. Men på dagens bispeliste for Mende står imidlertid Severian fortsatt på første plass, etterfulgt av Privatus. Det er imidlertid Privatus som er skytshelgen for byen og bispedømmet Mende.
Det første bispesetet ble lagt til Anderitum eller Gabalum (nå Javols) (Dioecesis Gabalensis), og ikke Mende, som på denne tiden bare var en liten landsby. Bispesetet ble flyttet fra Javols til Mende på midten av 900-tallet, etter at Javols ble hardt skadet under folkevandringene på 400-tallet og aldri kom seg etter det. Da skiftet bispedømmet også navn til Mende (Dioecesis Mimatensis). Biskop Stefan (fr: Étienne) (d. ca 951) var den første til å signere som biskop av Mende. Så Privatus var biskop av Javols eller Gévaudan, men siden han skulle lide martyrdøden i Mende, er det korrekt å kalle ham Privatus av Mende.
Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) kaller Privatus for episcopus urbis gabalitanae («biskop av byen Gabalum»). Begrepet Gabalum henviser til hovedstaden i Pays Gabale, også kjent under navnet Anderitum, i dag landsbyen Javols. Men Gregor av Tours mener ikke byen Gabalum i moderne forstand, men hele landet, Pays Gabale.
Rundt 257 ble Gallia invadert av alemannene under deres leder Chrocus (d. 306). Invasjonen var en del av alemannenes opprør mot det romerske imperiet. De trengte gjennom grenseanlegget Limes og rykket frem helt til Clermont. Da de kom til Pays Gabale, søkte innbyggerne tilflukt i festningen i Grèzes. Privatus var i en periode av faste i sin eneboercelle ovenfor byen og trakk seg inn i en hule i Mont Mimat ovenfor landsbyen Mimate (nå Mende). I to år forsvarte beboerne seg mot inntrengerne som beleiret dem.
Alemannene fant til slutt Privatus, og han fikk tilbud om å redde livet dersom han avslørte hvor hans flokk hadde gjemt seg. Da han nektet, ville alemannene bruke ham som gissel. De håpet at folket ville åpne festningen av medlidenhet med deres biskop. Ifølge Gregor av Tours nektet Privatus å overgi sitt folk til tross for all den barbariske tortur han ble utsatt for: «Den gode hyrde nektet å overgi sine får til ulvene, og de prøvde å tvinge ham til å ofre til demoner». Fra hulene i åsene hvor han hadde etablert seg, og helt til landsbyen Mende, ble Privatus dratt, slått, lemlestet og mishandlet med slag av batonger.
Etter at innbyggerne hadde sverget troskap til alemannene, ble de satt fri, og det gjaldt også biskop Privatus. Men han bukket under av sine skader i de følgende dagene. Tradisjonen sier at han døde på en 21. august, ifølge den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, døde han den 21. august 262. Han ble gravlagt på det stedet hvor hans martyrium endte nedenfor Mont Mimat, etter at hans levninger ble fraktet dit av den hellige Ilpidius (fr: Ilpide). Tradisjonen legger til at Privatus’ opprinnelige grav er der hvor kirken ble etablert, i dag katedralen i Mende. Over Privatus’ grav i Mende ble det bygd flere påfølgende kirker, til den salige pave Urban V (1362-70) i 1368 bestemte seg for å forherlige ham og bygde basilika-katedralen Notre-Dame-et-Saint-Privat i Mende, som ble vigslet i 1467. Dette er fortsatt byens katedral, og den ble basilica minor i 1874.
En populær legende i byen Mende hadde en annen versjon av hans martyrium. Ifølge denne skal han ha blitt stengt inn i en tønne med spiker som pekte innover. Tønnen ble kastet ut fra klippen, og den skal ha rullet fra hans eneboercelle til foten av landsbyen. Det var torner som skal ha stoppet hans ferd. I en versjon endte ferden på en liten høyde ovenfor Mende, og denne høyden, nå i utkanten av bydelen Vabre, kalles colline du bourreau («bøddelhøyden»).
Dateringen av Privatus’ liv og martyrium er omdiskutert. Tradisjonen følger ofte Gregor av Tours og plasserer ham på 200-tallet, under keiserne Valerian (253-60) og Gallienus (253-68) og legger hans martyrium til rundt 259 (mellom 255 og 260) i skråningen av Mont Mimat i Mende i Gévaudan. Men selve eksistensen av alemannenes leder Chrocus, har aldri blitt bevist. I tillegg var det flere ved navn Chrocus eller Crocus som skal ha invadert Gallia på 200-tallet, og ikke alle var alemannere. Imidlertid nevnes en konge for vandalene ved dette navn som plyndret Nîmes i 407. Dette utfordrer derfor datoen for alemannenes tilstedeværelse i Gévaudan, og dermed også Privatus’ martyrium. Historikere er delt når det gjelder å velge mellom disse ulike periodene. Kronikøren Fredegar (som noen kaller pseudo-Fredegar) la invasjonen av Gallia av en Chrocus som døde i Arles, først på 400-tallet. Men opplysningen om at Privatus ble sendt ut av Austremonius, er imidlertid et argument som taler for at Privatus levde på 200-tallet. Et annet argument er at en tradisjon i kirken i Mende på 1100-tallet og i lang tid etter, sa at den hellige Helena, mor til keiser Konstantin, kom for å be ved graven til Privatus, og at hun gjorde dette i en kirke i Mende med mange relikvier.
Den franske historikeren og geografen André Duchesne (1584-1640) plasserer Chrocus’ invasjon og Privatus’ død i begynnelsen av regjeringstiden til keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), kanskje før konsilet i Arles i 314. Det er sikkert at det var en organisert kirke i Pays Gabale fra rundt 314, siden den i det året var representert på konsilet i Arles. En annen biskop for Gabali, som utvilsomt residerte i Javols nær Mende, var den hellige Hilarius, som deltok på konsilet i Auvergne i 535 og grunnla klosteret Canourgue.
Det er mulig at Gregor av Tours kanskje tilla Privatus for stor betydning. Det er mulig at han bare var en enkel eremitt, ikke en kirkeleder. Hans motstandshandling ved å nekte å overgi sine landsmenn er fortsatt et faktum. Uansett om han var en ekte leder eller ikke, spilte alemannene på solidariteten blant kristne for å oppnå at festningen ble åpnet. Å kalle ham biskop er kanskje også tvilsomt, for i 314 representerte Genialis Gévaudan på konsilet i Arles som diakon og ikke biskop, kanskje fordi regionen først senere fikk en biskop. Men selv om hans identitet er vanskelig å etablere, er det imidlertid ingen tvil om ektheten av hans eksistens.
Den hellige Venantius Fortunatus av Poitiers (ca 530-ca 610) fortalte at Privatus ble æret som undergjører. Mange mirakler har blitt tilskrevet ham, ofte påkalt for å beskytte sin by Mende. Biskop Aldebert III Tournel, som hadde stor tro på helgenrelikvier og mirakler, etterlot et vitnesbyrd om tretten mirakler som ble tilskrevet Privatus. Hans eremittbolig høyt over Mende har vært et pilegrimsmål helt siden 1170 og var svært populært i middelalderen, og valfartene pågikk helt til 1900-tallet. Deres popularitet sørget for velstand i byen, og i for eksempel 1913 ble det mottatt mer enn 13 000 pilegrimer. På 600-tallet hadde hans kult også spredt seg til Spania.
Tre fester var viet til Privatus i Pays Gabale. Den viktigste datoen er 21. august. Men han ble også feiret på tredje søndag etter påske til minne om gjenoppdagelsen av hans relikvier i 1170, mens overføringen av hans relikvier i 1256 blir feiret på tredje søndag i oktober. Byen Carmaux i Tarn arrangerer hvert år den årlige prosesjonsfesten for Privatus den 21. august. Tilsvarende er de store festene i byen Mende feiret rundt den 21. august. Privatus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 21. august:
Apud Gábalos in Gállia, sancti Priváti, epíscopi et Mártyris, qui, Vándalis in Gálliam irrumpéntibus, in crypta, ubi ieiúniis orationibúsque vacábat, repértus, cum ovessuas trádere et idólis immoláre noluísset, fústibus cæsus occóbuit.
Ved Mende i Gallia, den hellige Privatus, biskop og martyr, som under vandalenes invasjon i Gallia ble funnet i en hule, hvor han ventet i faste og bønn, og fordi han å nekte å forråde sine får og å ofre til avguder, ble han overdynget med slag og døde.
Vi kjenner disse detaljene fra lesningene for det liturgiske officiet som ble skrevet til hans ære på 1100-tallet. Det er derfor beretningen inneholder kjente elementer som tortur, pisking og fakler som brenner kroppen.
I sin ivrige jakt på relikvier kom frankerkongen Dagobert I (629-39) til Gévaudan for å få tak i levningene av de hellige Ennata (fr: Énimie) og Privatus, etter at han allerede har sikret seg relikviene av den hellige Hilarius av Javols (d. ca 540) (fr: Hilaire). Han tok dem med seg i 632 til katedralen Saint-Denis i Paris.
I 775 ga den salige kong Karl den store (768-814; keiser fra 800) til munkene i Saint-Denis området Salone i bispedømmet Metz. Fulrad og de andre munkene tok med seg mange relikvier, inkludert de av Privatus og Hilarius da de flyttet til Salone. Relikvier kom i 777 til klosteret Salone ved Metz og på 900-tallet til Köln. To dokumenter fra 777, et av Fulrad og det andre av Karl den store, stadfestet denne overføringen. Dette forklarer hvorfor kirken i Salone er under beskyttelse av Privatus, slik tilfellet er for flere kirker, landsbyer og steder i Lorraine og Mosel.
Før 900-tallet tapte klosteret Saint-Denis området Salone, men de fikk det tilbake. Men i løpet av 900-tallet ble munkene tvunget til å returnere til Saint-Denis. De tok med seg levningene av de to hellige fra Pays Gabale. Men ifølge tradisjonen brakte en prest i Gévaudan ved navn Clockbert Privatus’ levninger til sitt land. Folket i Mende skal ha plassert levningene i den ombygde krypten under kirken i Mende. For å forhindre plyndring var det bare en kannik som kjente plasseringen av krypten, siden kjent under navnet St Tekla-krypten. Kanniken måtte vente til han lå på dødsleiet før han avsløre hemmeligheten til den fremtidige bæreren av hemmeligheten om kryptens plassering. Dette var et sårbart system, så rundt 1110 forsvant kunnskapen om plasseringen av Privatus’ grav.
Men den ble gjenfunnet rundt 1170 av biskop Aldebert III. Da biskopen flyttet til Auvergne, krevde han at det ble gravd en brønn, og under gravingen ble inngangen til krypten oppdaget. Blant relikviene mente Aldebert også å gjenkjenne relikvier av De uskyldige barn (Saints Innocents) som byen lenge hadde skrytt av å eie en del av. Han overførte deretter Privatus’ relikvar til den opprinnelige krypten. Denne translasjonsdagen har også lenge vært feiret av kirken i Mende.
En stor del av hans relikvier ble ødelagt under religionskrigene og plyndringen av katedralen i Mende. Med de to kryptene som vert var Privatus alltid til stede i katedralen i Mende. Restene av de siste levningene av Gévaudans skytshelgen er i bispedømmet Mendes besittelse og oppbevares i kirken i hans eremittcelle. Kirken i Mende har «i uminnelige tider» vært vigslet til Privatus.
Gregor av Tours regner Privatus som en av Gallias store helgener sammen med Dionysius av Paris, Saturnin av Toulouse, Martial av Limoges, Martin av Tours, Ferreolus av Vienne og Julian av Brioude.
Hans hellighet var så stor at elleve steder i Frankrike bærer hans navn. Tre byer er oppkalt etter Privatus: Saint-Privat i Ardèche (07200), Saint-Privat i Corrèze (19220) og Saint-Privat i Hérault (34700). To andre byer hadde også hans navn, men de ble slått sammen med en annen by. En av de byene som ikke beholdt Privatus’ navn, er Montigny-lès-Metz i Moselle (57950). Den andre heter Aulhat-Saint-Privat (63500) og ligger i Puy-de-Dôme.
Til disse må vi legge til åtte kommuner med navn som inneholder Privatus’ navn: Saint-Privat-d’Allier (43580) og Saint-Privat-du-Dragon (43380) (Haute-Loire), Saint-Privat-de-Champclos (30430) og Saint-Privat-des-Vieux (30340) (Gard), Saint-Privat-des-Prés (24410) (Dordogne), Saint-Privat-de-Vallongue (48240) og Saint-Privat-du-Fau (48140) (Lozère) og Saint-Privat-la-Montagne (57855) (Moselle).
Det finnes kirker, kapeller og katedraler som har sine navn fra Privatus og står under hans beskyttelse. I Lozère: Basilika-katedralen Notre-Dame-et-Saint-Privat i Mende, sognekirkene Saint-Privat i Altier, Barjac og Chadenet, den gamle sognekirken Saint-Privat i Villard i Chanac og kirken Saint-Privat i Saint-Privat-du-Fau. Utenfor Lozère: Kirkene Saint-Privat i Bourdenay (Aube), Carmaux (Tarn), Montigny-lès-Metz (Moselle), Saint-Privat (Ardèche), Saint-Privat (Corrèze) og i Saint-Privat-des-Prés (Dordogne). I tillegg er det i Mende et katolsk privat kollegium ved navn Collège Saint-Privat.
Det finnes flere avbildninger av Gévaudans skytshelgen, men de er alle kunstneriske tolkninger siden den mest nøyaktige informasjon om Privatus kommer fra Gregor av Tours, og han nevner ikke Privatus’ utseende. Men han blir nesten alltid fremstilt på samme måte, som ganske stor og skjeggete med biskoppelig septer. Andre avbildninger gir ham også mitra og hyrdestav. Disse gjenstandene som er knyttet til rollen som biskop, er anakronistiske og fantasifulle.
Gévaudan og derfor Lozère har mange avbildninger av helgenen, spesielt i kirker. Statuene er godt synlige i Mende, i katedralen viet til ham, i La Canourgue og i Massegros. Vi finner også en statue og et maleri av den hellige i kirken Saint-Privat-d’Allier. Avbildninger av Privatus finnes også utover grensene til provinsen. For eksempel er graven til Guillaume V Durand (1285-96), en av Privatus’ etterfølgere som biskop, dekorert med en mosaikk som viser Jomfruen og barnet, ledsaget av de hellige Dominikus og Privatus. Denne graven er i kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, catholozere.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. januar 2016